Bokelskere.no

Mange karakterer finnes både i TV-serier og i bøker. Spesielt gjelder dette innen krim-sjangeren. Jeg merker på meg selv at jeg nokså bevisst styrer unna bøker med skikkelser jeg er blitt kjent med på TV, disse er for meg blitt TV-skikkelser og fungerer ikke å lese om. Det gjør opplagt at jeg går glipp av mange bra bøker. Britiske eksempler er Tony Hill, Lynley & Havers, Dalziel & Pascoe, for ikke å snakke om Morse & Lewis og Adam Dalgliesh. Fra Norge kan nevnes Cato Isachsen og Konrad Sejer. Millenium-trilogien er på samme måten.

Når jeg er blitt kjent med karakterene i bokform føsrt, og siden ser dem på TV/film, er problemet vesentlig mindre, eller ikke-eksisterende, med tanke på videre lesing. Varg Veum, Beck, Wallander, Sherlock Holmes; samt Miss Marple og Hercule Poirot er slike navn for meg.

Andre som har det på samme måten?

Min opplevelse av dette er helt avhenging av boka og serien/filmen. Men det er ikke så ofte jeg ser tv-versjonen før jeg leser bøkene, det er oftere omvendt for meg. Men f.eks. Dexter så jeg på tv først og hadde bare positive opplevelser av bøkene etterpå (bortsett fra bok 3, men det var fordi boka var litt for sær). Etter hvert har jeg jo begynt å lese bøkene før den nye sesongen kommer, og det går også helt fint. Men når det gjelder Dexter er stort sett både bøker og serie så bra at det ikke blir noe problem. Dessuten er historien i de to versjonene ganske forskjellige.

Det er en serie jeg kommer på som jeg har sett først der boka har skuffet, og det er Bones. Men her er serien bare løst basert på bøkene og derfor blir det stor forsjell. Prøvde meg på første boka, og kommer ikke til å lese flere, men det er fordi boka rett og slett ikke var særlig bra.

Når det gjelder opplevelsen av personene, så har jeg oftere problem med å se serier/film etter å ha lest bøkene fordi personene ofte blir godt skildret i bøkene, og i tv-versjonen skiller de seg mange ganger en god del fra dette. Litt også fordi man har dannet seg litt sitt eget bilde av dem, og plutselig stemmer ikke dette med det man ser. F.eks. har jeg nettopp sett noen av filmene som er basert på Arne Dahls bøker. Noen av personene ble bare helt feil - som Hjelm og Hultin - Hultin hadde både skiftet kjønn og personlighet. Holm ble også litt feil, men ikke mer enn at jeg kunne venne meg til det etter hvert. Resten av gjengen var ganske greie. Jeg har nok lettere for å akseptere at bøkene er annerledes når jeg har sett tv-versjonen først enn omvendt.

Lynley og Havers-serien på TV ble helt feil for meg, hovedsakelig på grunn av hovedrolleinnehaverne, men på det tidspunktet jeg så den, hadde jeg lest så mange av bøkene at det ikke gjorde så mye. Med Morse og Lewis, derimot, synes jeg bok og TV-film gikk godt ihop. Likedan med Håkan Nessers van Veeteren - der var TV-episodene gode gjengivelser av bøkene.

Dalziel og Pascoe kunne jeg aldri tenke meg å lese.

En annen uting er at bøkene blir filmet flere ganger, med ulike skuespillere i hovedrollene. Først og fremst Wallander, men nå nylig så jeg Winter (fra Åke Edwardssons bøker) i en helt annen, mer rufsete utgave enn i en tidligere TV-serie, og det blir jo også feil.

En sak for seg er at det blir produsert TV-serier med episoder som forfatterne aldri har skrevet, for eksempel Beck og Wallander.

Min konklusjon blir som (nesten) alltid når det gjelder bok og film: Må du velge en av delene, så velg boka!

Joa, kjenner meg igjen i dette. Det er litt rart at det er mye verre å se først og lese etterpå. Egentlig burde det være det samme, men det er det jo ikke. Det er flere tv serier jeg kun har sett på og kommer nok ikke til å lese bøkene, mens de jeg har lest og ser etterpå er sånn nogenlunde ok, selv om jeg noen ganger blir veldig skuffet når bildet jeg har laget av helten ikke stemmer med den aktuelle kandidaten. :O)

I begynnelsen misliker jeg nesten alltid å se filmer/serier av bøker jeg har lest, - personene er jo helt "gale". Men så venner man seg jo til dem, og da glir de over i hverandre;) Men jeg synes som Ingrid, at man blir bedre kjent med personene i bøkene, - da vet en jo som oftest hva de tenker;)

Har nok også ett litt anstrengt forhold til film/serie og bøker, det blir ofte enten eller. Jeg følger med på The Vampire Diaries og True blood på TV, men kommer nok aldri til å lese bøkene. Britisk krim liker jeg ikke å se på TV, jeg vet ikke hvorfor men det faller ikke i smak. Lese britisk krim liker jeg derimot.

En sjelden gang ser jeg en film som gjør at jeg må lese boka, men det er ikke ofte. Catch me If You can ble jeg så begeistret for at jeg måtte kjøpe boka, men der hadde de gjort en så god jobb at boka ble satt i skyggen.

viste ikke at jeg hadde det sånn selv før jeg innså at jeg aldri kjøpte Jason Bourne bøkene selv om jeg fant filmene mesterlige. Ellers har jeg jo lest brorparten av alle bøkene til Robert Ludlum men styrt unna bøkene som handler om Jason Bourne. Tiden vil jo vise om jeg faktisk noengang kommer til å lese de nevnte bøkene.

Det er noen filmer som er så bra at det er unødvendig å lese boka, tror nok Jason Bourne er en av de. Tar jeg ikke helt feil så har jeg faktisk en av bøkene, ulest i hylla. Blir spennende å se om de holder mål.

ja det kan tenkes at dem er gode, Ludlum skriver meget spennende og uforutsigbart

Sånn har jeg det med Twilight. Har skaffet filmene etterhvert (de er så søte sammen...), men kommer aldri til å lese bøkene. Når det gjelder vampyrer er nok Anne Rice f.eks. motsatt, bøkene er langt bedre enn filmene. Begynner å bli noen år siden.

Har lest Twilight og likte de faktisk veldig godt, har kun sett de 2 første filmene men planlegger å få med meg resten etterhvert (nå avslører jeg kanskje litt for mye av fjortissen i meg, men..).

Har faktisk prøvd meg på ett par av bøkene til Anne Rice, men av en eller annen grunn kom jeg aldri ordentlig igang. Dette er bøker som burde passe for meg så jeg prøver meg nok igjen.

Jeg prøvde meg på En vampyrs bekjennelser for mange år siden. Hadde store forventninger og presset meg til å lese ganske langt, men det ble for mye pratete utenomsnakk, eller hva jeg skal si - unødvendig fyllstoff. Filmen derimot likte jeg veldig godt.

Da var det ikke bare meg da, syntes også det ble litt kjedelig og lite driv. Er noen år siden jeg prøvde meg og, de står fortsatt i hyllene så jeg får se om jeg tar de fram etterhvert.

Ja, jeg har det sånn. I tenårene kunne jeg bli ganske indignert over at vesentlige kapitler manglet helt i filmen.

Den svenske Lisbeth Salander var bra på film, og det var helt ok at konseptet "film" er et annet enn Millennium-bøkene. Den amerikanske derimot... Blæh!

Den første Åsa Larsson-boka foregikk i et frikirkemiljø som ble utrolig skarpt fremstilt i filmen. Filmen ga meg minst like mye som boka, selv om jeg leste historien først.

Morse og Dalgliesh kan jeg godt la være å lese, for jeg har jo sett det.. Enig i at Agatha Christie funker fint begge veier. Ellers har jeg som hovedregel å lese først og se filmatiseringen etterpå for å unngå å bli skuffet. Og som nevnt, jeg trenger ikke lese mer Varg Veum jeg heller, for filmene er bra nok... Det samme gjelder Beck.

Og filmatiseringene av Stephen Kings bøker styrer jeg unna. Det ble aldri til at jeg likte boka Tommyknockers etter å ha sett den.

Det finnes unntak, senest i går kveld så jeg Eragon og gikk deretter på nett og bestilte de to første bøkene i serien, Eragon og Eldest av Christopher Paolini. Jeg VEIT bøkene kommer til å gi meg mer fylde...

Selv om jeg sjelden har det problemet, skjønner jeg hva du mener. For meg er det f.eks. bare en Sherlock Holmes jeg klarer å akseptere på tv/film, og det er Jeremy Brett, som spilte Holmes for britisk tv i en årrekke. For meg er det bare han som kan ta detektivens eksentriske sider på en god og seriøs måte.

En ting jeg kom på når det gjelder tv-serier/bok-serier: Jeg har et veldig rart forhold til film og tv-serieversjonene av Poirot og miss Marple.

Jeg har vokst opp med å se disse karakterene på film og tv, og har et veldig sterkt forhold til dem. Samtidig fant jeg ut på et tidspunkt at særlig tv-serien med David Suchet som Poirot og de miss Marple-historiene som går oftest på NRK er grovt omskrevet for tv. Jo flere Christie-bøker jeg leser jo mer irriterer jeg meg over det. Hvilket er synd, for Suchet er jo en fantastisk Poirot; han lever seg virkelig inn i rollen. Men jeg har opplevd flere ganger at historiene er så omskrevet at de ikke har noe igjen å gjøre med Christies historier. Grem! Derimot er tv-serieversjonen av Miss Marple fra 80-tallet, med Joan Hickson i rollen som Marple, dønn trofast. Skikkelig fin er den og, og akkurat slik jeg ser for meg bøkene.

Ja, jeg får en ufrivillig følelse av at det er masseprodusert kiosklitteratur. Sherlock Holmes og Poirot er mine unntak. Det spørs om jeg kommer til å lese en Varg veum-bok igjen.

Jeg er vel heller motsatt. Når jeg har lest bøker først og så ser de i film/serieform, så føler jeg at de blir så tomme. Det mangler noe og de er ikke hele. Ser jeg filmene først og deretter leser bøkene, så føler jeg at jeg "blir kjent med" karakterene først, og så blir enda dypere kjent med dem når jeg leser bøkene. For da kommer det fram nyanser og bakgrunner som ikke er synlig i filmene.

Jeg føler det veldig på samme måten, filmkarakterene blir aldri komplette når man har blitt kjent med og knyttet seg til karakterene i boka. Jeg er alltid litt redd for å se filmatiseringen av en bok jeg virkelig liker. Klarer selvfølgelig ikke å la være, men er redd for at filmen skal ødelegge opplevelsen av boka. Noen ganger forandrer inntrykkene jeg har av karakterene seg for alltid:( (Selvom det er skjeldent det skjer når boka først har gjort et stort inntrykk).

Når jeg ser filmen først og leser boka etterpå, lurer jeg alltid på hvordan boka ville vært dersom jeg ikke hadde sett filmen først. Man har jo fått et ferdigdannet bilde i hodet av hvordan karakterene ser ut og av hvordan scenene skal utspille seg.. Ringenes Herre så jeg f.eks på film før jeg leste boka. Filmen er fantastisk bra og boka er helt nydelig så jeg tror ikke det ødela noe særlig for meg, men lurer likevel på hvordan det hadde vært hvis jeg hadde gjort det i omvendt rekkefølge:)

Klarer ikke å la være å se filmene jeg heller, selvom jeg vet jeg blir skuffa i 90% av tilfellene. Harry Potter er vel filmer jeg synes har vært bra selvom de viker mye fra bøkene. En av de største skuffelsene mine var faktisk DaVinci koden. Jeg elsket boka da den kom, slukte den rå og leste den både to og tre ganger. Så jeg hadde høye forventninger til filmen, men den levde absolutt ikke opp til forventningene. Bare Tom Hanks som hovedrollen var for meg helt feil, og boka som jeg synes var spennende med mange fascinerende teorier ble til en middels dårlig actionfilm.

Jeg har lest DaVinci koden, men husker ikke noe særlig fra den.. Men jeg husker helt klart at teoriene var mye mer spennende da jeg leste boka enn da jeg så filmen! Hvis man ikke på noen måte kan knytte hovedrollen i filmen til hovedpersonen i boka er det vel dømt fra starten av.

Jeg synes de tre første Harry Potter filmene er kjempe bra og selvom de viker mye fra bøkene får jeg den samme følelsen som når jeg leser og det er veldig viktig for meg:) Men de tre siste filmene synes jeg var helt fryktelige! Vet ikke hvorfor, men de ødela veldig mye for meg.. De stemte overhodet ikke med min leseropplevelse, og hver gang jeg leste bøkene kom det bilder fra filmen inn i hodet mitt.. men jeg har brukt masse tid på å lese meg inn i Potterverdenen igjen, så nå er alt bra:)

Egentlig ikke. Jeg har flere ganger påbegynt bokserier etter at jeg har fått en sniktitt av persongalleriet på TV/Film først. Jeg bare omformer det jeg leser etter det jeg har sett.

Og siden jeg er en enkel sjel så likte jeg tanken på å ha sett Eric the Viking før jeg leste alle True Blood bøkene :-)

Erik the Vikig, ja :) Den filmen hadde jeg glemt. Artig liten og tullete sak av en film!