Bokelskere.no

Dichens gjør i Martin Chuzzlewit flittig bruk av det som kalles besjeling - tillegger gjenstander og naturen menneskelige egenskaper. Et litterært grep han bruker for å skape stemninger og bygge opp under personenes følelser. Uten å røpe for mye av handlingen (håper jeg) vil jeg nevne noen eksempler som jeg falt for.

Ett er da den beskjedne Tom Pinch drar ut i verden, han kan ikke la være å tenke på at han er sin egen herre og kan legge planer for seg selv. Han tar nattdiligensen til London.
"Dette var ikke en av disse bondediligensene som rusler av sted så smått og så pent, men en flott, lettsidig London-diligense som var oppe hele natten og lå og hvilte hele dagen og levde et liv i sus og dus. Den ramlet av sted bortover de beste gatene, trosset katedralen, svingte frekt om de farligte hjørnene, trengte seg inn overalt mellom andre vogner, tvang alle andre til siden og kjørte opp på den åpne landeveien mens en livlig utfordring klang fra valthornet som en siste avskjedshilsen."
Er det ikke som vi kjenner Toms iver og spenning!

Eller når den gode Madam Lupin på vertshuset Den Blå Draken sitter vemodig, tankefull og alene, med haken i hånden og kikker ut gjennom det lave vinduet ut mot gården, rister sørgmodig på hodet: "akkameg, akkameg" og
"Utsikten fra de blyinnfattede rutene var mørk og dyster over vide åkrer, beitemarker, grønne bakker og et mykt bølgende landskap (...) Regnet pisket mot rutene og slo av de tynne grenene på villvin og sjasminer og trampet på dem i uhemmet raseri. Og når lynenen blinket, kunne hun se det tårevåte løvet som krøp gysende sammen inne ved vinduet og banket på som om det ville tigge om husly mot den uhyggelige natten."

Eller når John Westlock tilfeldig passer opp den eiegode og sjenerte Ruth, "henrivende å se på".
"Å dumme bankende, engstlige lille hjerte, hvorfor løp hun sin vei? Muntert plasket fontenen og muntert funklet krusningene på den solbelyste overflaten. John Westlock skyldte seg etter henne. Vannet hvisket og falt så mykt, så mykt. Krusningene blunket skøyeraktig da han fulgte etter henne."

Forbildelig!

Så er eg, etter at dei fleste andre er ferdige, i gang med Martin Chuzzlewit. Vanleg dickensk opning, vil eg seie, med brei bakgrunn og fleire sidetrådar før vi begynner å nærme oss hovudmotivet.

Utgåva mi har mange kommentarar. Eg ser at det alt i andre avsnittet i kap. 1 er ein referanse til 1. Mosebok, der det står om «a murderer and a vagabond» - ingen andre enn Kain og Abel er det tale om når Dickens skriv «It is remarkable that there was, in the oldest family of which we have any record, a murderer and a vagabond». Kommentaren seier at dette er ein referanse til Kain, som drap broren Abel. Ja, det er det. Så kjem det, i kommentaren: «After his condemnation Abel says: ‘I shall be a fugitive and a vagabond in the earth’» (Genesis 4.14; Authorized Version). Men det er, I alle høve etter den nye, norske utgåva, Kain som seier dette (for Abel er sterkt forhindra) i 1 Mos 4,14-13:

Då sa Kain til Herren: ‘Skulda mi er for tung å bera. Sjå, i dag driv du meg bort frå landet. Eg må gøyma meg for deg. Fredlaus og flyktning blir eg på jorda, og den som finn meg, kan slå meg i hel.’

Interessant. Interessant er det òg at John Steinbeck henta tittel frå eit vers litt lengre nede, der vi les at Kain busette seg austafor Eden (1 Mos 4,16) …

Å, her går det mykje i pengar! På same måten som kommentatoren, Patricia Ingham, siterer Pecksniff, i kap. 2, Bibelen feil. Der Paulus i 1 Tim 6,10 skriv aktuelle ord til Timoteus og seier

For kjærleik til pengar er rota til alt vondt. Drivne av den har mange fare vill og er komne bort frå trua; dei har valda seg sjølve mykje liding,

kuttar Pecksniff ut sjølve poenget:

’Money, John,’ said Mr Pecksniff, ‘is the root of all evil. […]’

Interessant, dette òg. Og gamle Martin Chuzzlewit viser, i kap. 3, til sjølvaste kong Midas: «You have heard of him whose misery […] was, that he turned every thing he touched, to gold.»

Lovande opptakt som kommentar til dagens økonomiske situasjon i mange land. Det gjekk jo ikkje så bra med Midas.

Jeg skjønner at Dickens kan leses på flere nivåer - og at vi som leser han for første gang, har mye igjen å hente.
Takk for din informasjon, Kjell. Gleder meg til å gå videre i denne samlesingen.

Ja, du har så rett! Jeg måtte lese deler av kapittel 2 en gang til. Den lekne vindens lunefulle kast blir enda mer kostelig nå når vi kjenner Pecksniff'ernes sanne natur.

Leser man Dickens fort og med fokus på ytre handling, går man glipp av mye. Som du sier, tar man seg tid til de snirklete setningene og de mange krumspringene, kommer lag på lag til syne. Dette mener jeg du har minnet oss på tidligere også - takk skal du ha, Toril!