Før hanen galer av Jens Bjørneboe er en fortelling like grotesk som den er virkelig, romanen er basert på den grufulle historien om nasjonalsosialistenes “vitenskapelige”forsøk med menneskeemner. Hovedpersonen er en vitebegjærlig nordmann bosatt for øyeblikket i Tyskland, kort tid etter krigens slutt. Han er bekjent med en eldre dame fru Eva Muller som jobber som flyktninghjelp for tyskere, hun kjenner til en forhenværende SS soldat som ligger på et pleiehjem da han er blitt invalidisert av en skade han fikk i fronttjeneste ved krigens slutt. Hovedpersonen avlegger denne SS soldaten flere besøk for å høre hans doseringer om filosofi, psykologi og øvrige beretninger fra hans tid i konsentrasjonsleirene. Slik får man innsikt i den ondskapsbefengte historien om behandlingen av det man kalte “forsøksrotter” gikk til.
Max er en av de personene man tidlig blir så uheldig å måtte stifte bekjentskap med i denne fortellingen, han er en avstumpet forhenværende SS soldat som legger for dagen en slags kynisk men plebeiersk omgangsform med både hovedpersonen Jens og hans øvrige omgivelser. Max er av baltisk opprinnelse, på tross av hans mindre omgjengelige karaktertrekk har han et sterkt behov for taletid. Denne trangen får han anledning til stille til lags, når han møter Jens og slik starter fortellingen å omgripe det uhyggelige euthanasi/dødshjelp programmet. Max utstråler en gold kynisme som han i det vide og brede rettferdiggjør gjennom sin stoisk-filosofiske overbevisning. Han hevder at det er helt naturlig å bukke under for sine tilbøyeligheter i hans tilfelle en sterk voldsentusiasme, han snakker om viljens ufrihet som ifølge han selv består i at alle mennesker gjør det som gir dem velbehag og tilfredsstillelse. Hvor enn rasjonelt dette høres ut er det en kald uhemmet filosofisk tilnærming som i sin natur er blottet for moralske hemninger av noe slag. Det er blandt annet gjennom en slik villfaren rasjonalisme han rettferdiggjør sine synspunkter vedrørende rasehygienske tiltak, ved å utslette svake og belastede mennesker fra genbassenget vil man oppnå et renere, sterkere og mer overlevelsesdyktig folkeferd.
Heinrich Reynhardt er en vitenskapsmann vi blir kjent med gjennom hans kones beretninger, Reynhardt var en lege og vitenskapsmann, selv om han arbeidet for SS ble han motvillig medlem av legionen og bærer ikke uniformen med stolthet slik Max gjorde. Heinrich er ivrig i sin vitenskapelige innsats, Han utfører en hel rekke eksperimenter og jobber kontinuerlig med sine inhumane beskjeftigelser. Utenfor arbeidsfæren lykkes han imidlertid å opprettholde en slags fasade slik at hans kone tror at han er en hederlig vitenskapsmann med sunne idealer. Dette er selvsagt langt fra den nakne sannhet, og det er å tolke slik at hans motstand mot SS ikke hviler på moralske standpunkter men mest på hans ansikt utad og spesielt i forhold til familielivet. Bjørneboe problematiserer dette forholdet på en særlig god måte, det er etterlatt svært liten tvil om at Heinrich er en mann med flere ansikter.
Dette i motsetning til Hans venn Paul SS offiseren som har slått seg frem med politisk kløkt og steget i gradene, han er nesten stolt av å drepe jøder, sigøynere og hvem det enn måtte være. Han begjærer kun penger og makt og virker til å ta svært liten notis av hva slags bedømmelse han måtte møte hos allmennheten.Paul tiltrekkes av makt, Mens Heinrich på sin side kun hevder å ha en vitenskapelig tilknytning til det fryktede SS er Paul selve personifiseringen av den tradisjonelle monsteroppfattelsen av denne ondskapens sammenkomst av en organisasjon. Det er imidlertid et stort “twist in the plot” Paul prøver å flykte fra Tyskland til et nøytralt naboland (formodentlig Sveits) med Samuel Goldman en jødisk barndomsvenn. Han blir senere tatt til fange og internert i den leiren han så aktivt tidligere har regjert som kommandant.
Før hanen galer var i utgangspunktet ment som et skuespill som det norske teater ga mer eller mindre klart uttrykk for å ikke ville gjøre seg bekjent med. Den ble senere derfor skrevet om til en roman. Før hanen galer er en meget godt fortalt historie om en meget uhyggelig real-historisk begivenhet.Den skraper så vidt i overflaten på de moralfilosofiske emner som euthanasi programmet skapte. Bjørneboe viser her på en beundringsverdig måte hvorfor man må vokte seg for kynisk-rasjonalistisk tenkning. Jeg er av den oppfatning at denne romanen skildrer behovet for moral og etikk tradisjon meget godt. Inget menneske eller gruppe med mennesker bør kunne bruke sin rasjonelle evne til å bestemme over liv og død på den måten og herunder heller ikke vurdere andre menneskers verdi på noe grunnlag. Disse handlingene er av samme natur som man finner i noen av Voltaires skildringer av de inkvisitoriske forfølgelsene i tidligere tider (tidlig 1700-tall).
Romanen kan føyes inn i rekken av gode bevisførsler på spørsmålet om hvorfor kollektivistisk tankegang er tilbøyelig til å føre til utstrakt ondskap. Ved å frata individet suverenitet og kun gi kollektive rettigheter, åpner man en ondskapens sti mot den største despotisme. Det finnes utallige eksempler av forskjellig art Nasjonalsosialismen, Sosialismen og Kommunismen bærer alle disse fellestrekk om enn hvor forskjellig de er av sin natur. Deres neglisjering av Individet som suverent vesen og de naturlige fellesskap, er i praksis undergravelsen av mekanismene som etablerer moral og etisk fatteevne.
Sist sett
