Nå er endelig våren kommet iallefall hos meg. Kanskje noen har fremdeles snø. Ute ser jeg at påskeliljene har kommet opp 15 cm. I går så jeg at gåsungene var kommet ut. Ser fram til en varm forsommer og sommer med mye blomster og urter. Da er tiden for vår-dikt som jeg håper andre vil supplere med sine favoritter og eventuelt faglig dryss.

VÅRDIKT

Vinterens snø så glinsende og hvit
smelter nå bort
snøstjerne for snøstjerne, bit for bit.

På veiene titter først asfalten fram så glinsende svart,
men sola må jobbe hardt
slik at det også på åker og eng skal bli bart.

Trærne kaster av seg sin vinterdyne,
snart spretter gåsungene
og i blomsterbedene kommer krokusen til syne.

På løkka står fotballmålene ensomme og forlatt.
uten barnelek
har det vært en lang vinternatt.

Når snøen har tint
vil det atter en gang bli grønt og fint.
På løkka venter målene på
at ungene igjen skal spille
og fotballen over gresset trille.

Dette diktet fant jeg på nettet og er skrevet av Ninaforfatter, 43, Nedre Eiker Publisert i Eikerbladet tirsdag 16. mars 2010.

Jeg giver mitt dikt til våren

Jeg giver mit Digt til Vaaren,
skjøndt endnu den ej er baaren,
jeg giver mit Digt til Vaaren
som Længsler til Længsler lagt.
Saa slutter de to en Pagt -:
at lokke paa Sol med Liste,
saa Vinteren Nød maa friste,
at slippe et Kor af Bække,
saa Sangen ham maa forskrække,
at jage ham ud af Luften
med idelig Blomsterduften, -
jeg giver mit Digt til Vaaren!

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910)

Vise til våren

Når vibå e komen, og vårsolå blør
- over havet – ved bligredagsleitet;
då ungdommen vaknar – og barndommen dør;
og rett mange dei ynskjer – og veit det.

Ein held om ei ung og ei jentemjuk hand;
når han går heim frå helgenattsdansen.
Og guten ho leier er heit som ein brann,
men han fryse – i solrenningsglansen.

Og ingen veit heilt kvar dei gjere seg av,
for dei fotlette fara i snøen,
vert vaska av regn som sig inn i fra hav
- og snart skine det grønt over bøen.

Hald i handa mi du.
Hald meg tett innte deg.
Hald meg slik at eg kjenne eg leve!

Det kveldest så – etter ein vårvarme dag,
og foreldra spøre – og ber enn.
Men det bryr ikkje dei to som søve i lag
- og no sige det natt over jæren.

Slik ligge dei fredfullt og søve dei to
- dei som no er dei enaste rette –
- med hender som famnar, men ligge i ro
- dei er kvinne og mann etter dette-

Vamp, Tekst: Ottar Engtrø / Musikk: Øyvind Staveland

Påske

Som barn var jeg på vidda,
i denne høytid vi kaller påska.

Husker det var så mye snø,
at vi ikke kunne se en eneste dør.

Måtte ta spader fatt å grave,
for endelig å komme inn for etter hvert å bli varme.

For der var ingen strøm,
det hadde sin sjarm, parafinlamper brukte vi,
også levende lys, virkelig koselig.

Brukte en diger ovn på kjøkkenet
til å lage mat, smelte snø og det ble oppvarmet.

Hadde peisestue med peis hvor vi ofte spilte kinasjakk,
mens et elghodet i full prakt ut av veggen stakk.

Gravde stor tunnel for her var ingen fasiliteter må du tro,
denne gikk til en utedo.

Så mye snø var det, at man kunne gå direkte på taket.
Der kunne man sitte i ro, tenke og nyte herlig varmende påskesol.

Men på vidda snur det fort, og plutselig er det fare for å blåse bort.
For når det blåser på vidda, måtte vi barn som voksne være på innsida.

Det hendte snøen blåste foran vedskjulet over gårdsplassen
og da bandt pappa en sterk snor mellom,
slik at en kunne holde seg fast i den og unngå å blåse bort.

Jeg hadde syv fine år der og hver påske laget vi skuespill,
og kunne da late som om vi var den vi da vil.

Så gode mange minner som da aldri forsvinner.

Dikt av Nina M. Andersen

Vaar i Norge

Vaar i Norge,
Vaar i Norge,
-der er Vaar i Norge nu!
Folke-Vaar med Kamp og Brydning,
Kræfters Gjæring, Længslers Sydning,
Isgangs-Veir, mens Skogens Topper
staar med friske, fulde Knopper.

Høst i Norge!
Høst i Norge!
skriker Kraake, skriker Ravn.
"Ingen Bær og ingen Blommer!
-Det er slut med Norges Sommer.
Stormen tuter, Sluddet detter.
-Det er Norgese Vinternætter!"

"Vaar i Norge!
Vaar i Norge!"
synger Lerke, synger Stær.
"Denne Tid er uden Tvil jo
netop Norriges April jo.
Norges Blomstring er ei omme,
-tvertimot, nu skal den komme!"

Vaar i Barme,
Vaar i Barme,
-Vaar med Vilje, Tro og Liv!
Folkets Knipper, friske, fulde,
taaler en April-Nats Kulde.
Lad af Stormen Isen rives"
-Slig skal Ondt med Ondt fordrives!

Per Sivle, Dikt i samling, 1978

Sol

Nei sjaa, kor det lyser
og gyller og brenn
burtpaa Snjokollen der yver Lid!
Det er Soli, som renn,
det er Soli, som renn
og helsar so god og so blid.
Og tusund av Augo,
dimme fraa Draum,
skal drikka seg bjarte
i Solstraale-Staum.
-Ja, Sol treng me alle;
men Sol, det er
no inkje det same
som Solgangs-Vêr.

Og Vetren er hardhendt
og isar so stiv,
solenge han valdar og raar.
Men Jordi ho gøymer
so mangfelte Liv,
som stundar mot komande Vaar.
For Blomar vil spretta
i angande Lag,
og Fivreld vil fram
og vil liva sin Dag.
Og Sol treng dei alle.
-Men Sol, det er no
inkje det sama
som Solgangs-Vêr.

Me sender fraa Jord
eit bedande Bod,
som upp imot Himmelen gjeng.
Me bed til Vaarherre,
for han hev Raad,
um Sol, so mykje me treng.
Me bed han um Sol
yver Hjarta og Hug,
me bed han um Sol
yver Yrke og Dug.
Gjev Sol, du Gud Fader!
-Mebn Sol, det er
no inkje det sama
som Solgangs-Vër.

Per Sivle, Dikt i samling.

Paa Solsida

Det var Solkverv igaar,
Det var Solkverv igaar,
-hei hopp, hipp hipp, hurra!
Og sjaa dermed so snur
det seg atter til Vaar.
-hei hopp, hipp hipp, hurra!
Herregud kor den Soli ho gyller paa Snjo!
Og ho tykkjest meg blenkja so nytvegi no,
og ho smiler mot Joli so livande glad.
-hei hopp, hipp hipp, hurra!

Her skal grønkast og gro,
her skal grønkast og gro,
-hei hopp, hipp hipp, hurra!
Jau, for Soli kjem atter
med Bota-von no.
-hei hopp, hipp hipp, hurra!
Burti Bakken skal Blomen faa sola seg enn,
medan Lerka og sysvort skal tralla igjen,
og fortelja, at Verdi igrunnen er bra.
-hei hopp, hipp hipp, hurra!

Per Sivle, Dikt i samling, 1978

Vår!

Visst er jeg gal og full av fan! Men våren er så ung og ny, og det er farlig i en by å kjenne duft fra bjerk og gran.

Og over grå og triste tak er himlen underskjønn og blå med lette lyse skyer på som glir avsted i gylne flak.

Og drypp i drypp fra gammel sne så gaten skinner våt og ren og glinser speilblank i hver sten Å herregud for fryd å se!

Og trikkesang og søleskvett, og sol som rår og trær som gror, og luft som skinner høi og stor, og galmannsvær og himmelsprett!

Visst er det farlig i en by å være ung og full av fan. Men himlen tindrer lys og ny, og våren ler-og ALT går an!

Fra Inger Hagerups samlede dikt.

Herlig, herlig!

Det var kanskje litt i overkant å poste dette to steder;) Men jeg tenkte det ikke var sikkert poesi-elskerne ville lese om lukter!

Vårlukt hva er bedre enn det! Berre spør! :P

Dette skrev jeg egentlig i et annet innlegg ("Lukter"), men kom på at det i grunnen passer her også:

Nå har jeg funnet svaret på spørsmålet jeg stilte meg selv for et år siden! Hver vår kommer det susende noen strofer om røk(!) i Vestre Aker inn i hodet mitt, og det er Nils Collett Vogt som har sådd dem;)

Vårkveld i Vestre Aker

Bortover jordet driver
røk av en bråteild.
Vårkveld tar på å skumre
skyblek og lys og mild.

Strøket flatt ned mot bakken
som under jernets press
efter en ukes striflom
ligger det gule græs.

Lukt av nykasted gjødsel ...
muld og brånende sne ...
Skogen falmet av sneras ...
Blåveis er alt at se.

Det er syv vers til, men de er egentlig ganske triste ...

Og det får meg til å tenke på et annet melankolsk vårdikt, - våren kan være det også;) Det er Inger Hagerup denne gang:

Vårkveld i mars

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det, hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
- Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet. Det svir av seg selv
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.

hehe så det! Velkommen med diktene skal du være. For det var nydelige dikt. Her er rom for flere. :)

Det skal ikke stort til

Det skal ikke stor til:
sønnadrag i lufta, dråper
en mildværsdag om vinteren bare,
som vandrer blankt skinnende
langs fiolette bjørkegreiner. Og straks
blir rovdyrsporene i snæen
utydelige og uten klør.

Hans Børlis beste dikt.

Klokt og nydelig.

Kjenner du til dette arrangementet? Jeg var på Lyshuset på Skarnes i Odalen i anledning 90-årsdagen til Børlis venn Kåre Tveter, da jeg fikk vite om dette juni-arrangementet: http://www.borli.org/index.php?option=com_content&view=category&layout=blog&id=8&Itemid=10

Takk, nå har jeg lagt linken til som favoritt.

Vårnatt

Vått, fillete sus i baret.
Månen i né.
Naken lukt av skare,
flomvatn snerket av is.

Hele natta er som
svart, vindblåst hår, ugreitt
over et skarpt
taterjenteansikt.

Bjørkelegga oppi åsbrøttet
renner hvitt nedover mørket,
føttene mine synker lett
i tiu jord mellom snøgrimene.
Jeg kjenner det sanselig mjuke søkket
tvers gjennom tjukke gummistøvelsåler.

Rødstupens første demringsstrofe
rører seg varsom som et strå
inne i småskogen..

Det er som
mørke øyne ser på meg
og holder av meg
trass i alt jeg er
og ikke er.

Ja, dette er mi berging,
min styrke i verden:
Jeg er aldri ensom når
jeg er aleine.

AFTENSANG OM VAAREN - TIL EN LITEN SMAAPIKE

Det var en deilig, deilig dag,
men tænk nu er den over,
og alle som er riktig snill,
de ligger nu og sover!

Og himlen som var bli og blaa
med mange tusen smil i,
begynder først at le igjen
engang imorgen tidlig!

Og ingen knopper græsser mer
paa himlens solblaa enge,
de blev saa trætte, stakkars smaa,
nu skal de sove længe!

Og alle hvite søte lamm,
de ligger paa en laave,
og slikker paa en liten bror,
og hyss, nu skal de sove!

Og alle stjerner blir saa gla,
for alle stjerner liker
en knopp i blund, et lamm i ro,
og sovende smaa piker!

Nordahl Grieg

Vakkert. Lurer på hvordan melodien er

Skal vi se om det går an å finne melodien på nettet? Jeg må bare spise først.

Det ligger flere versjoner av den for de som har Wimp. Jeg bare søkte på "Aftensang om våren."

Versjonen til Lars Lillo-Stenberg kan lastes ned på platekompaniet.no eller cdon.no for 8-10 kroner.

Og de som har WiMP, jeg har gjennom Canal Digital, finner den der.

Nydelig dikt!

Et lite lam

No brånar siste snøen
og graset spirer fram.
Utover heile bøen
går sauene med lam.
Kvar langbeint liten tull
med ulla krull i krull
går trutt og diltar etter mor,
for verda er så stor.

Når han skal over bekken
veit mor kvar han skal gå.
Og ho står still på flekken
så ungen mat kan få.
Og når han så er mett
da hoppar han og spret
ikring blant grøne strå og blad
og er så nøgd og glad.

Halldis Moren Vesaas, Dikt i samling

Små lamunger det er vår for ei som har vokst opp på bygda :) Takk Kirsten, for at du minna meg på dette fine diktet av Moren Vesaas :)

Liker så godt våren. Det er da naturen våkner opp igjen fra dvale og det begynner å spire og gro igjen. Et sikkert vårtegn er lam ute på beite.

Frø

Flaum, flaum er livet,
og vi er frø,
frø i ei vårelvs vald.
-Kvar er vår mold?

Like ned til vår straumveg
stig skog og enger.
Vi óg skal bli
til skog og enger ein dag
-er det her?
Men støtt går straumen forbi.

Vår elv skal ut til havet.
Men vi er frø.

Flaumen glitrar og syng om leiken vår,
er vår vogge
og våre venger.
Ein er hans vilje:
alltid lenger, alltid lenger.
-Kvar er vår mold?

Halldis Moren Vesaas, Dikt i samling

Vårvind

Våren kommer til byene om natten
langt inne i søvnen hører du skogene knake
som senger på himmelens store loft
For det er slik vinden bærer våren inn
Dampende av jord og væte
I dype varme, nesten lysende åndedrag
Slik som hos sovende
når de ute å våkne, finner sammen i mørket

Stein Mehren, Samlede dikt 2002-2006

Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka? Varför skulle all vår heta längtan   bindas i det frusna bitterbleka? Höljet var ju knoppen hela vintern. Vad är det för nytt, som tär och spränger? Ja visst gör det ont när knoppar brister, ont för det som växer                               och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller. Skälvande av ängslan tungt de hänger, klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  - tyngden drar dem neråt, hur de klänger. Svårt att vara oviss, rädd och delad, svårt att känna djupet dra och kalla, ändå sitta kvar och bara darra  - svårt att vilja stanna                               och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper, Brister som i jubel trädets knoppar. Då, när ingen rädsla längre håller, faller i ett glitter kvistens droppar glömmer att de skrämdes av det nya glömmer att de ängslades för färden  - känner en sekund sin största trygghet, vilar i den tillit                               som skapar världen.

Karin Boye