Kielland gjorde noen underlige valg med denne romanen. Hvilket svartsyn var det som rammet ham etter "Garman og Worse", og som gjorde at han gikk fra komedie til tragedie?
Den som leter i forfatterens liv, vil finne ledetråder. De skal jeg ikke forfølge her. Men trist er det - i dobbel forstand. Den lette og lystige pennen fra foregående roman hadde passet godt også i møtet med den haugianske vekkelsesbølgen som er tema. I stedet dirrer den i harme. Det kler ikke Kielland like godt. Her ligger mulighetene for vidd og fandenivoldskhet på rekke og rad, men bare sjelden velger forfatteren å benytte seg av dem. Og det til tross for at det er hans paradegren!
Lesverdig er boken fortsatt, og sine mer enn 130 år bærer den godt. Det er bare for åpenbart at romanen lider av oppfølgerens forbannelse: Den er ikke dårlig, bare på langt nær like god som debuten.
Sist sett
