Før jeg begynte å lese denne boken hadde jeg et visst håp om at det kunne være en ny favorittforfatter i Aksel Sandemose. Når boka nå er lest, må jeg vel konkludere med at så ikke er tilfelle.
Boka inneholder både et krimelement i form av et mord, og flere kjærlighetshistorier. Begge deler behandles imidlertid svært utradisjonelt, og det er svært vanskelig å få noe tak på bokas jeg-person. Såpass vanskelig at heller ikke Haagen Ringnes har funnet helt ut av det.
Og mer enn selve hovedhandlingstråden(e) er boka full av aproposer og lange filosoferinger. Noen fikk jeg mye ut av, men mange ble mest svada for meg. Og det er en utfordrende bok å lese. Lange kapitler, og massive sider med få avsnitt og lite luft på sidene, er ikke slik jeg helst vil ha det. Min lesestil er vel mer preget av intervalltrening enn rolig langkjøring for å bruke en metafor fra treningsverdenen.
Nå gleder jeg meg til å gå i gang med en litt mer tradisjonell type bok.
Sist sett
