Bokelskere.no

De fleste barn liker at foreldrene/besteforeldrene forteller fra "gamle dager". Jarle Klepp har et heller problematisk forhold til sine egne "gamle dager" og vil helst holde minnene skjult for sine nærmeste - helt til den lille dattera hans insisterer på å "besøke" farfar, som hun påstår at hun savner. På dette tidspunktet har Jarle allerede i lang tid hatt fortida ubehagelig nært innpå seg. Sinne og skam dominerer følelsene hans, helt til han kapitulerer for lille Åshild. Avslutningen tyder på at han kan være på veg ut av uføret.

I noen av kommentarene til boka klages det over komposisjonen - at det konkrete møtet med fortida burde vært starten på historien. Det er jeg ikke enig i. Uten de innledende kapitlene ville dette møtet vært langt mindre dramatisk, føler jeg.

Jeg gir boka en femmer. Trekk for en del språklige pussigheter: Hvorfor skriver Renberg for eksempel stadig "innen" der de fleste nordmenn ville sagt "før"? I tillegg har jeg litt vanskelig for å tro helt på denne vennefamilien, som tok imot "onkel Terje" hver bidige helg og lot ham øse all gørra ut over dem i år etter år.

Det finnes mange slike dysfunskjonelle vennefamilier, Marit. Min familie var en av dem for flere kamerater av faren min i årevis. Jarles far er ikke så ulik min egen, og det har vært vondt å lese disse bøkene.

Samtidig gjør det godt også å få oppleve at en ikke er alene i følelsene. Tore Renberg skriver med så stor varhet og varme om vonde og vanskelige ting.

Jeg leser i tråden her at flere kjedet seg den første delen av boka, for meg var den minst like god som resten. En veldig sterk femmer i fra meg, og oppført som favorittbok. Etter en uke gikk jeg inn og redigerte teksten, og nå gir jeg boken en sekser.

Hva skjedde med Stig? Håper du kommer tilbake og forteller oss om det.