Ella er på vei hjem til jul hos foreldrene med mann og datter. I veska piper meldinger fra han hun nettopp har vært utro med. Boka er ikke så veldig spennende i begynnelsen. Kanskje litt mange standard norsk roman-ting på en gang? Retur til trang hjembygd, minner om et tragisk selvmord, småbarnsliv, samliv og utroskap, ubehaget ved det overfladiske, vellykkede middelklasselivet i Norge.
Samtidig skaper forfatteren gode bilder. Landskapet ved barndomshjemmet. Følelsen av å komme til barndomshjemmet, der du egentlig ikke er Hjemme lenger. Foreldre som pusler med livet på sin egen måte, men aldri snakker om sønnen. Evige spørsmål og kanskje skyldfølelse rundt brorens selvmord. En mors mørke, ulovlige og aggressive utålmodighet med sitt eget barn. Den opphissende følelsen av å ha en hemmelighet.
Flere anmeldelser har nevnt at slutten kan bli litt mye, og grenser opp mot ukebladroman. Alt skjer på en gang. Datteren blir alvorlig syk, Ella bryter med elskeren på dramatisk vis, kanskje blir hun avslørt. Men jeg satt og leste denne delen med hjertet i halsen og tårer i øynene. Ellas samvittighetskvaler og datterens sykdom gikk virkelig inn på meg, og jeg måtte skumlese bokas siste del for å finne ut om det gikk ‘bra til slutt’.
Utroskapen er godt beskrevet synes jeg; selv som leser fikk jeg dårlig samvittighet! Lenge etter at jeg var ferdig med boka gikk jeg rundt med klump i magen og en skikkelig uggen følelse. Det må vel bety at boka har truffet ett eller annet! Til tross for at jeg selv verken har hatt en elsker eller alvorlig sykt barn tenker jeg; det kunne jo ha skjedd meg, hva ville jeg ha gjort, hvordan ville jeg reagert? Det er på dette gjenkjennbare, identifiserbare jeg synes boka er god.
Forfatteren har fortalt i intervjuer at hennes egen bror begikk selvmord, men at det ellers ikke er noe selvbiografisk i denne boka. Jeg synes Anfall er en god debutroman. Kanskje den passer for frustrerte småbarnsmødre som trenger noe mer enn Chick lit og Drops-bøkene?
Fra min bokprat om denne boka.
