Bokelskere.no

Jo, men feks oliven og rødvin da. Man fortsetter jo ikke å spise det om man synes det smaker grusomt? I hvert fall har ikke jeg gjort det. De som venner seg til smaken er jo de som ikke synes det er vondt, men bare har en spesiell smak. Jeg vet feks at lungemos ikke er aktuelt å få inn i huset her, jeg synes det er grusomt rett og slett. Jeg fortsetter jo ikke å prøve og prøve da. Og sånn i forhold til bøker, jeg elsker egentlig fantasy, i hvert fall på film. Men i bokform synes jeg fort det blir langtekkelig og tungt, men det er noe der som fascinerer meg, så jeg prøver igjen og igjen og bare håper jeg skal treffe på den rette fantasyboka. Tung litteratur som jeg kaller det, er ikke det minste fascinerende, jeg synes det er kjedlig, tungt og vanskelig. Og etter å ha måtte pløye meg gjennom flere sånne i skoletida, holder jeg meg unna nå. Frister ikke litt engang, så da gidder jeg heller ikke prøve.

Poenget var jo ikke at man må spise det som smaker grusomt bare fordi det smaker grusomt likesom man skulle imponere med å ha gjort seg selv vondt, en slags selvskading eller snobberi. Nei, heller det at man venner seg til det som først virker tungt eller trasig ved stadig å vende tilbake til det og prøver igjen, prøver kanskje litt hardere, prøver kanskje noe nytt, ja, at man gir seg selv litt motstand eller kanskje endog mye motstand i den tro at det vil virke oppløftende. Som sagt foraktet jeg løk da jeg var en unge (erm, kanskje er jeg det ennå, hm...), og jeg hatet sopp, kunne ikke fordra det, samt mye annen mat som hjortestek og andre retter jeg nå vil regne som lekkerbiskener. Idag setter hobbiten i meg stor pris på å ta en liten helgalunsj bestående av sjalottløk og sjampinjong stekt i rikelig med smør. Nåvel! ikke akkurat sunt, men smaken min har endret seg (jammen sa jeg smør!), den har modnet; smaken modnes, den utvikler seg og er forhåpentligvis alt annet enn statisk. Rasputin skal visstnok ha gjort seg selv immun mot gift ved å ta inn små mengder gift daglig. Sammenligningen er kanskje litt uheldig, jeg vil jo ikke mene at klassisk litteratur er å regne eller likestille med gift, men kanskje er det noe i det allikevel. En stadig eksponering: da kan man overleve det. Jeg føler jeg har tapt noe hvis en bok ikke gir meg noe som jeg ikke allerede har funnet andre steder eller med mindre den gjør dette noe klarere eller i det minste sterkere enn det var før.

Det går i trappetrinn! Når man utvikler seg så endrer smaken også innen litteratur. Vel for noen da. For leser man den samme sjangeren om igjen og om igjen blir man lei.