Bokelskere.no

...til min store overraskelse. Mannen leste høyt for barnet og meg mens jeg satt med den engelske utgaven og leste inni meg. Og avbrøt for diskuterte med mannen. (avbrutt av "Hvem bryr seg?!!" fra barnet)

Navnene er én ting, og jeg hadde ikke tenkt å si så mye om dem. Noen er veldig bra og noen teite, men i det store og hele tar de vekk den engelske følelsen. Selv om engelske ordspill går mange norske lesere hus forbi, så gir de en følelse av sted og stemning.

Det fins verre ting: Det muntlige språket er ikke alltid særlig muntlig. Veldig mye av teksten er tross alt dialog, men verken voksne eller ungdommer på 90-tallet snakket (eller snakker) sånn. Hvor mange sier f.eks "oppriktig talt"? Mulig bruken av "intelligentere" er et forsøk på muntlig språk, men det er Hermine som bruker det - og oppriktig talt, det ville hun aldri sagt. Språket til Rowling er forholdsvis enkelt og rett og fram, hun er ikke verdens beste forfatter, men Høverstad prøver å pynte på det, og det fungerer ikke. Noen ord som Høverstad bruker må jeg faktisk slå opp. ".. .sorlet av høye stemmer" Jeg aner betydningen, men kan ikke si at jeg hadde lest det før. Høverstad bruker både trappen/trappa, døren/døra og solen/sola, uten at jeg har funnet noe mønster i det. Bestem deg!

Aktive setninger på engelsk blir passive på norsk. Hva er poenget med setninger som "fra xx kom et snork/snøft"? "Rita utstøtte et snøft som var så høyt/Rita snorted so loudly" Føniksordenen.)

Den dramatiske effekten til Rowling punkteres ved at gjerningsperson kommer midt i, og ikke til sist i en setning. Det er vel også en mer engelsk setningsbygning, og kunne godt vært beholdt.

Bruken av dialekter er snodig. Det er tydeligvis opplest og vedtatt at Oslo-østkant er passende dialekt for "de andre", og det gjelder ikke bare Høverstad. Hagrid er skotte, så hvorfor ikke gjøre Gygrid til nordlending eller vestlending i det minste? (Hagrid er forresten mye flinkere til å stave enn Gygrid, merkelig nok) Nynorsk hadde i det minste vært leselig, i motsetning til f.eks lissom-hedmarkingen til Jochum Finneman. (Iren Seamus Finnegan)

Noen oversettelser er merkelige, som om han ikke kom på riktig ord og ikke hadde tid til å finne det. Ei jente Wiltersen-tvillingenen vil imponere jobber i en papirbutikk, f.eks. Var det det beste han kom på? Og vådene (et ord jeg hadde problemer med å venne meg til) burde han jobbet mer med. Stupefy er mye mer effektivt enn lamstivogsløvus.

Enkelte rene feil finnes også, som at avsnitt bytter plass eller forsvinner. Men sånt kan jo lett skje og en finner det jo bare om en leser sånn som vi gjorde. (Det er bare tre steder, tror jeg)

Jeg har bare brettet eselører på de sidene jeg reagerte på i de engelske utgavene, og det er ikke helt enkelt å finne igjen alle eksemplene mine. Hvis noen er rykende uenig med meg får jeg vel heller lete litt bedre. Jeg har en følelse av at Føniksordenen er verst, at det var den jeg reagerte mest på.

Dette høres sikkert rart ut, men jeg trodde faktisk det bare var jeg som syntes det var noe rart med den norske oversettelsen! Husker at jeg syntes det var så merkelig at jeg ikke så noen oppslag i media som reagerte på dårlig språk:p

Jeg har lest Harry Potter serien flere ganger enn jeg kan telle, men bare en gang på norsk og det var da jeg var rundt ti år gammel. Husker at jeg reagerte på at bøkene inneholdt mye dårlig språk selvom jeg ikke alltid visste hva som egentlig var feil. Det var mange ting jeg hang meg opp i, men den tingen jeg fortsatt husker at jeg irriterte meg skikkelig over er Hermines bruk av "intelligentere" som du nevnte. Jeg visste at det ikke skulle være sånn og skjønte ikke hvorfor det var skrevet på den måten, men etterhvert begynte jeg å tvile på om det var jeg eller oversetteren som hadde rett. Etter min mening bør barnebokforfattere / oversettere være spesielt forsiktige med bruken av muntlig språk ettersom de legger grunnlaget for barnas bruk og forståelse av det norske språket. Jeg leste unnaturlig mye da jeg var liten og hadde aldri de samme problemene med rettskrivning og gramatikk som de andre i klassen min.

Når det gjelder bruken av aktive/passive setninger og andre forskjeller mellom det engelske og norske språket forstår jeg at det kan være vanskelig for oversetteren å veksle mellom to forskjellige språk. De siste årene har jeg lest utelukkende på engelsk og merker at norsken min har blitt dårligere og dårligere. Ikke lett å skrive godt norsk når man går rundt og tenker på engelsk hele tiden.

Enig i at mange av navnene er dårlig oversatt, men må bare si at jeg synes Humlesnurr og McSnurp har fått flotte norske navn!

Nei, beklager å måtte si deg i mot på siste avsnitt... Humlesnurr for eksempel inneholder en atskillig dypere betydning på engelsk - Dumbledore. Humlesnurr er det ingen dybde i. Og hvem pokkern er McSnurp?? Snape??

Men at språket er dårlig henger jeg meg på...

McSnurp er propessor McGonagal;) Nå ble jeg nysgjerrig. Søkte på betydningen av Dumbledore og fant:

"His first name is from the Latin word alba, "white." His last name, according to Rowling interviews, is Old English for "bumblebee." (dette fikk jeg bekreftet fra en side om gammelengelsk) In color symbolism, white often stands for purity, so the headmaster's name suggests honor and a hard-working nature ("busy as a bee")."

Humlesnurr er vel en god oversettelse? Med mindre man er mer enn gjennomstnittlig interessert i det engelske språket ville man vel ikke plukket opp referansen til humler, men navnet "Humlesnurr" gjør det vel veldig tydelig? Samtidig som det lyder litt eksentrisk og morsomt, akkurat som Dumbledore. Isåfall er det ett av tilfellene hvor jeg synes et oversatt navn gjør seg bedre for norske lesere enn originalen.

Jeg synes at Humlesnurr er en god oversettelse. Oversetteren har også poengtert at grunnen til at navnene ble oversatt var for å få fram den meningen forfatteren har lagt i navnene. Det er ikke alle som er så stive i engelsk, at de ville fått med seg betydningen i for eksempel navnet Dumbledore.

Jeg fant enda en betydning på Dumbledore, men jeg skal vedgå at jeg ikke kan finne igjen den referansen nå... Og jeg hadde glemt at det var McGonagal... Jeg klarer ikke å like noen av oversettelsene...

Skulle låne CD-romspillet "Rumpeldunk" og dama på biblioteket skjønte ingenting da jeg kalte det Quidditch, for Rumpeldunk faller bare ikke naturlig for meg... Syns du det er en god oversettelse? Det er et oppriktig spørsmål siden du viser interesse for å grave i betydningene. Hva er en Quaffle på norsk, freksempel? Har glemt det og. Eller fortrengt det...

Bøkene inneholder noen usannsynlig bra historier, og på engelsk inneholder de selvfølgelig et barnetilpasset språk - de var jo opprinnelig ment bare som barnebøker... I UK var det mediaoppslag omkring utgivelsene av Harry Potter med "voksencover", slik at man kunne sitte på metroen i London bl.a. og lese dem i "anstendighet"... hehe

Hehe, ikke lett det der. Det er så lenge siden jeg leste Harry Potter på norsk at jeg hadde glemt ordet "rumpeldunk" jeg også. Et ganske artig ord eller hva?

Jeg synes egentlig det er en helt ok oversettelse. "Quidditch" er (etter hva jeg har forstått)et ord tatt rett ut av Rowlings fantasi, så jeg vil tro det er vanskeligere å oversette enn navn som har et faktisk historisk opphav;

"Rowling has revealed that she created the word Quidditch after writing five pages of “Q” words until she found one she liked. This is a fine example of the dedication and discipline authors put forth to come up with the right name or word.

It’s also worth nothing, as did one clever fan, that the name Quidditch is comprised of the letters in the names of the balls used: one quaffle, two bludgers (so two d’s), and the golden snitch. Whether or not Rowling realized this as she created the names is unknown, but the happy combination certainly makes the names sound good."

(http://www.languagerealm.com/hplang/quidditch.php)

"Quidditch" høres ganske sprøtt ut og det synes jeg "Rumpeldunk" gjør også. Får meg til å tenke på å "dunke rumper" mot hverandre, noe man sikkert gjør når man flyr høyt der oppe på sopelimer? Vet ikke om du har barn, men tenk å lese høyt for en ti åring og skulle uttale f.eks "Quidditch", "Dumbledore" og "McGonagal" på norsk.. Noen ganger blir det bare lettere med en oversettelse.

Tror en "Quaffle" på norsk er en "Sluff". Akkurat det ordet høres ikke så altfor bra ut synes jeg.. Men akkurat som med "Quidditch" tror jeg Rowling har funnet på ordet selv;

"The names of the balls are also her creations, though similar or identical to real words. A quaffle may have been inspired by quaff, meaning to drink heartily, as the chasers try to force the quaffle through the rings, similar to a throat. A bludger (....) It’s also close to bludgeon, which certainly fits the sport and this ball. The snitch of course inspires the idea of snatch, which is what the seeker is trying to do during game play."

"Sluff" sier meg absolutt ingen ting, men bludgeon er vel et slags trevåpen og den norske oversettelsen "Klabb" lyder veldig som å "klabbe til noen". En "Snitch" er er "Gullsnopp" på norsk og det får meg til å tenke på å "snappe til seg noe", samtidig som ordet "gull" kan vise til at denne ballen er den aller viktigste.

Om oversettelsene høres bra ut eller ikke er vel en smakssak og for meg er kvaliteten og logikken bak veldig varierende, men alt i alt synes jeg Høverstad har gjort det ganske bra med mange av navnene i bøkene. Når det er sagt så foretrekker jeg alltid å lese originalen:)

Haha, jeg lurte veldig på hva som var forskjellen på barne og voksenutgavene:) Jeg eier visst ikke anstendighet:p

Rumpeldunk er også noe som irriterer meg i de norske oversettelsene. Mens quidditch for meg høres ut som et ordentlig ord (selv om det er oppdiktet), gjør ikke rumpeldunk det - for meg blir det en "barnsliggjøring" av et ord som ikke er ment som barnslig, samtidig som jeg assosierer det ordet "rumpe". Ordet "gullsnopp" er også noe som får meg til (gjennom assosiasjonsmetoden) å tenke på deler av menneskets anatomi, noe jeg definitivt anser som uheldig - særlig med tanke på bøkenes målgruppe. Jeg ville nok valgt andre ord om jeg skulle oversatt.

Den betydningen av "gullsnopp" falt meg faktisk ikke inn:p Ser at man ikke har vært helt heldig der nei.. Men jeg overså det fullstendig, så oversetteren kan jo ha gjort det samme. Vet ikke hvorfor, men selvom jeg ikke liker den norske oversettelsen synes jeg likevel at mange av de norske navnene er veldig gode og resten er helt greie. Tror det kan være fordi jeg først lese alle bøkene på norsk mens jeg gikk på barneskolen og ikke hadde noe å sammenligne med.

Kom forresten på et navn jeg alltid har undret meg over. "Langballe"? Er det ikke litt merkelig? Vet at originalen er "Longbottom", men det høres mye bedre ut synes jeg...

Jeg blir generelt irritert over oversettelser selvom det ikke er noe konkret å sette fingeren på. Jeg leser "Tidshjulet" serien av Robert Jordan på engelsk mens mamma leser på norsk. Har tittet litt på oversettelsen og synes den er fullstendig umulig å lese.

Langballe ville jeg ikke ta opp en gang, var redd folk her skulle tro jeg var en anelse pervers :) Men ja, jeg har undret meg stort over den norske oversettelsen der.

Hehe,det navnet kan man nesten ikke unngå å undre seg over:p

Som Vibeke sier - Langballe er et reellt etternavn som er i bruk i Norge... For barn kan det vel ha den samme komiske klangen som Longbottom har på engelsk :)

Langballe er faktisk et ordentlig etternavn :-)

Er det? Artig:) Har aldri hørt det før, men isåfall er det vel faktisk en veldig heldig oversettelse! Det ligner jo veldig på "Longbottom" og hvis det faktisk er i bruk i Norge kan man vel ikke klage på det.. Men det er fortsatt litt underlig:p

Har faktisk truffet på to forskjellige "Langballer" ved to forskjellige anledninger og jeg må innrømme at første gangen var jeg usikker på om det var en spøk (jobbet i resepsjon og der så man endel kreative løsninger på navn).

Hehe, det er et veldig snodig navn:p Men Nilus eller Neville er jo en veldig snodig person! Liker at det faktisk er et ekte navn som kan passe så bra til karakteren.. Gjør det liksom litt mer autentisk. Av ren nysgjerrighet, er "Ding" også et ekte norsk navn? Har ikke en av romkameratene til Harry det etternavnet? (Dean Thomas på engelsk og Tommy Ding på norsk tror jeg)

I følge SSB er det 32 som har Ding som etternavn, og 113 som heter Langballe.

Takk da vet jeg det:) Overraskende hvor mange av "tullenavnene" som faktisk ikke er tullenavn i det hele tatt!

Ding har jeg ikke vært borti før, men nå er ikke jeg noen ekspert på norske etternavn så det er mulig :-) Har ikke lest Harry Potter i hele tatt så jeg vet desverre ikke noe om oversettelser av navn i bøkene.

Har du ikke? Kanskje jeg kan få lov til å prøve å overtale deg til å lese den første boka?:) Har en venninne som ble ekstremt positivt overrasket da hun endelig gav bøkene en sjans.. Hun er ikke noen fantasy person og hadde bare sett filmene og visste ikke hvor mye bedre bøkene var:)

Har ikke sett filmene heller jeg :-) Har en tendens til å skygge unna bøker det er veldig mye snakk om, men nå er vel det verste over. Har en del bøker jeg må lese før jeg begir meg ut i Potter-verdenen men det er ikke helt umulig at jeg prøver meg etterhvert :-)

Nei, det blir ofte sånn, altfor mange bøker som skal leses:) Det verste er vel over nå ja, nå som alle bøkene er ferdig lest og alle filmene er ferdig sett. Jeg har vokst opp med Harry og synes det er litt trist jeg da.. Men du kan jo ha dem i bakhodet:)

http://www.gulesider.no/person/resultat/langballe

Navnet kommer fra dansk og er egentlig et stedsnavn som betyr "avlang haug, rygg".

Har som sagt aldri vært borti det før, men overraskende mange som har "Langballe" til etternavn! "Longbottom" på engelsk har visst samme opprinnelse;

"This interesting name is of Anglo-Saxon origin, and is a topographical surname for someone who lived in a long valley or dell."

http://www.surnamedb.com/Surname/Longbottom#ixzz1peIWcbHU

Ikke dårlig at oversetteren klarte å finne frem til det nøyaktig riktige etternavnet. Da må jeg vel bare ta tilbake kritikken på det:)

Er det ikke flott når vi som svarer deg synser om ting vi ikke vet noe om?

Jeg har heller ikke lest de norske bøkene, så her kommer min synsing:

1. "Ekte navn" til "tullenavn" høres dumt ut. På den annen side, det å beholde halvparten av navnene som "ekte" (dvs engelske) og oversette den andre halvparten "fordi de betyr noe" ville heller ikke vært en løsning. (Sjekk ut Stompa-bøkene, et godt eksempel på konsekvent oversettelse av navn).

2. Flytting av navn/person til midten av setningen... Vel, jeg foretrekker at en oversetter "gjendikter" vel så mye som "oversetter". Spesielt for barn. Å skrive om en setning for å gjøre den mer norsk er en tilpasning jeg forventer at alle DYKTIGE oversettere gjør.

3. "Oppriktig talt" er ABSOLUTT noe jeg ser Hermine kunne si.

4. Aktivt til passivt språk er ikke bra. (Det er forskjell på "gjendiktning" og "omskrivning")

På generelt grunnlag: KJÆRE OVERSETTERE, HIS/HER SKAL AV OG TIL OVERSETTES TIL "SIN" PÅ NORSK!

Ordet "sin"/"min" er fint, men jeg blir oppriktig irritert når jeg ser oversettere sette det foran ordet det peker på, og ikke etter. Vet faktisk ikke om det blir gjort i disse bøkene, men det er et problem jeg ser i større og større grad. Som f.eks. om jeg skulle snakket om "jeg setter meg i min sofa" eller "jeg snakker med min bror" i stedet for "sofaen min" og "broren min", da sistnevnte flyter bedre på norsk, særlig i muntlig språk. Førstnevnte ser også ut som det har blitt oversatt direkte i google transelator.

Anglisismer. Grr! Jeg leser både norsk og engelsk, og er glad i begge språk, men liker IKKE når de sauses sammen i en dårlig oversettelse... :(

Til punkt 2: Setningsstruktruen ville fungert like bra på norsk, poenget er at den dramatiske effekten blir borte, spesielt ved høytlesning. Rowling er ikke verdensmester i språk hun heller, men hun er flink til å fortelle historier. Ikke ta det fra henne. Jeg oppfatter Høverstad som en dyktig oversetter, men disse bøkene er preget av tidsnød og slett håndverk.

De norske oversettelsene vil jeg ikke ta i med ildtang engang... Jeg bodde i UK da serien begynte, og siden har det blitt de engelske. Jeg var hjemme på besøk da oversetteren var gjest i en av helge-dagsrevyene, og jeg ble så indignert over de teite navnene (Snitch ble hetende Gullsnopp! - gutten med gullsnoppen, hva??? vi vet jo hva det er på svensk) at jeg har holdt meg langt unna... Noen små dypp inn i de norske bøkene har bekreftet mistanken for min del.

Guttungen på 7 er alt ganske språkmektig, så jeg regner med de engelske versjonene glir ned på høykant når han er moden for dem...

Undrer meg bare. Etter hva jeg ser her så er det bare voksne som har svar i denne tråden. Selv har jeg ikke lest noen av bøkene, fordi jeg regnet de som barnebøker. Mine tantebarn har lest om ikke alle så noen. Har ikke hørt at de har kommentert verken språket eller navnene i bøkene. Nyheter enten på TV eller annet media har vist køer ved hver ny lansering og salg av bøker.

Jeg leste den første boka på engelsk for mange år siden og tenkte aldri over at den var om og for barn. Så jeg ble litt overrasket over den første filmen, for den var definitivt en barnefilm :-)

Språket i oversettelsen blir nok mest lagt merke til av de som har lest bøkene på engelsk. Jeg har flere bekjente som har vokst opp med bøkene, og derfor kun lest dem på norsk; jeg har ikke opplevd at de har reagert kraftig. Men vi som leser på originalspråket og tripper av dårlige oversettelser vil reagere sterkt.

Enig i noen av de siste kommentarene her - ingen visste hvor populære bøkene ville bli. Jeg vet ikke når det ble bestemt å oversette den første boka til norsk (hvor populær var den blitt i engelskespråklige land på det tidspunktet), eller hvor lang tid Høverstad fikk på å oversette den første boka. Det jeg vet, er jo at de påfølgende bøkene ble oversatt i en kamp mot klokka - det var jo et press uten sidestykke for å få disse bøkene oversatt til norsk fort nok. Uten at jeg kjenner forlagsbransjen, vil jeg jo også tro at forlaget ved slike prestisjeutgivelser også har noen til å korrekturlese oversettelsen, og det er vel disse som bør ha skylda for evt utelatte eller ombyttede avsnitt.

Når det gjelder noen av valgene Annebj nevner, som f eks hvor man plasserer navnet i en setning, så er jo dette nettopp valg. En annen oversetter ville kanskje valgt en tredje løsning. Høverstad selv ville kanskje en annen dag valgt en annen løsning! Språk er ikke matematikk. Det viktigste er at språket flyter greit på norsk, men man kan ikke vente at innholdet skal være pinlig nøyaktig likt - det lar seg jo ikke gjøre! Å lese den engelske og den norske utgaven side om side blir jo bare pirk.

Jeg har ikke lest Harry Potter på norsk, men jeg husker jeg leste høyt et kapittel av min engelske utgave for tantebarna - simultanoversatt til norsk. Det går an det, men å oversette er jo en langsom prosess, og det er ikke så lett å finne den riktige norske tonen. Jeg leser oftest engelskspråklige bøker på engelsk, nettopp fordi jeg ergrer meg over dårlige oversettelser. Og da er det ikke fordi det er for ulikt originalen, men fordi det er for LIKT! Særlig billigbøker oversettes slurvete, og anglisismene florerer. Jeg har lagt merke til at hvis jeg leser gamle bøker, oversatt på 30-40-50-tallet, så slår ikke det engelske språket gjennom i samme grad - da er teksten norsk, og bare norsk.

Navnene har jo vært diskutert mye, men jeg tror barn som blir kjent med Potter på norsk ganske enkelt aksepterer de norske navnene uten å bekymre seg om det. Bare en liten kommentar til Jenny, som sannsynligvis er yngre enn meg: Dudleif ringer noen bjeller, men jeg tror vi er tilbake på en syttitallsslang som jeg husker fra Søren-sidene i Det Nye (ikke hørt om nei? tenkte meg det :)). Der var nemlig -leif flittig brukt som tullenavn. Tjodleif og Hurleif og sånt... Men barn i dag vil ikke oppfatte -leif-navn på samme måte, så klart.

Parallell-lesningen var ikke ment som pirk, jeg trodde vi skulle kose oss med gode oversettelser. Og så ble det helt motsatt.

Det du sier om eldre oversettelser er forresten veldig interessant. Tror du er inne på noe der. Nå til dags bruker vi engelsk hele tida, og i oversettelser er det nok verre å koble seg helt fra det engelske språket og skrive rent norsk.

(Og plutselig savnet jeg Søren Superstar. Vår generasjons stemme.)

Jeg har vært borti navn som Tjodleif og Hurleif, og skjønner tullenavngreia. Men poenget mitt er jo: hvorfor oversette virkelige navn til tullenavn? Jeg synes det er poengløst, og forstår ikke hvorfor det er gjort. En ting er å fornorske de rare, oppdiktede trollmannsnanvnene (Dumbledore/Humlesnurr synes jeg er en bra oversettelse) til noe som klinger litt bedre på norsk. Men om de ønsker å oversette Dudley, som er et virkelig navn båret av en ikke-magisk person, burde de oversatt det til et virkelig navn. Har samme reaksjonen når det gjelder Dean Thomas. Dean Thomas er et helt ordinert navn på engelsk, hvorfor må de da oversette det til Tommy Ding på norsk, når Ding er et navn som ikke eksisterer? Hvorfor ikke bare bruke Dan Thommesen eller noe sånt? Synes Høverstad virkelig får vanlige navn til å høres teite ut, i situasjoner der det ikke er meningen fra Rowlings side. Og dermed skapes jo en litt smådårlig humor fra noe som ikke var der i utgangspunktet.

Hmmm...jo, jeg er jo forsåvidt enig i det. Men nå har jeg ikke helt oversikten over navnene på norsk, siden jeg har lest bøkene på engelsk. Fikk nettopp sett de to siste filmene forrige uke, men måtte skru av tekstingen fordi jeg ble så forvirret av de norske navnene :)

Nå har ikke jeg lest alle bøkene på norsk, men jeg har lest utdrag histen og pisten for å få en følelse av hvordan oversettelsene er. Og jeg er helt enig. Stort sett har jeg måttet legge fra meg de norske bøkene fordi jeg blir irritert. Hva er for eksempel poenget med å oversette et høyst reelt, ekte og ganske vanlig navn som Seamus Finnigan til et oppdiktet tullenavn som Jukum Finnimann? Og i de engelske bøkene er ikke replikkene hans skrevet på dialekt, så hvorfor er de norske det?

En liten rettelse jeg må komme med til deg, forresten: Hagrid er ikke skotte, men snakker en eller annen vest-engelsk dialekt, i følge folk som har peiling. Tror Cornwall er det forslaget jeg har hørt mest når det gjelder hans hjemsted.

Jokum er ikke et tullenavn, det er en tysk variant (Jochum)av navnet Joachim. Så når iren Seamus Finnigan på norsk har fått det tyskklingende navnet Jokum Finnimann er vel det for å poengtere at han kommer fra et annet land. Men jeg er enig i det med dialekten.

Hagrid er fra West Country, ser jeg av wiki, mens Robbie Coltrane er skotte. Men nynorsk hadde uansett funka bedre enn østkant-dialekten hans :-)

Og jeg visste ikke at det er sånn Jukum staves, for jeg har bare hørt navnet, ikke sett det. Så teit. Jeg hadde ikke tenkt å si så mye om navnene, men én ting reagerte jeg spesielt på, og det er det som du nevner: Hvorfor lage tulleversjoner av vanlige navn? Neville Longbottom og padda Trevor er noe helt annet enn Nilus Langballe og Tristan. Ja, det er et parallelt univers, men det er ikke nødvendig å gni det inn og gjøre det enda særere.

Jokum Finnimann er det, ikke Jukum.

Jeg er for øvrig enig i at svært mange av navnene er håpløse. Med et ungt publikum ser jeg poenget med å finne norske ordspill, men jeg ser ikke poenget med å fornorske eller endre helt vanlige navn. Hvorfor i alle dager ble Fred og George til Fred og Frank f.eks? Som liten var det aldri noe problem for meg at barna i The Chronicles of Narnia beholdt sine engelske navn, og jeg ser vel ikke helt hvorfor det skulle være et problem i Harry Potter-bøkene heller.

Oversetterbloggen har et innlegg av Bugge Høverstad som er interessant om man ønsker å forstår noe av tankegangen hans. Jeg synes kanskje at han undervurderer mange av de unge leserne:

Et viktig førstevalg er alltid stilnivå. Her er den egentlige målgruppen Harrys jevnaldrende, så at boken er svært morsom, betyr ikke at humoren er direkte subtil. Harrys snobbete tantefamilie, Petunia og Vernon Dursley og deres ekle sønn Dudley, har for oss intetsigende navn. Kanskje Petunia, Wiktor og Dudleif Dumling kan være passende varselskilt for norske 11-åringer?

Det var lissom ikke navnene kritikken min skulle dreie seg om... Mulig Høverstad undervurderer sine lesere, men han er jo ikke på deres nivå, heller. Det muntlige språket er verken muntlig eller ungdom, og han følger ikke Rowlings språkbruk. Pluss alt det andre jeg sa over.

Jeg har et godt inntrykk av Høverstad som oversetter fra før og hadde store forventninger til Harry Potter-bøkene, men de ble ikke innfridd.

(Og altså, Fred og Frank... Sukk.)

Hva slags varselskilt skulle Dudleif være? Det er jo ikke noe ordentlig navn (i motsetning til Dudley), så for meg blir det bare merkelig. For meg virker det som om han har skapt navnet for å ikke fornærme noen barn som eventuelt skulle hatt et norsk, snobbete navn. Men ærlig talt, jeg hadde foretrukket Preben eller noe.

Jeg vet ikke Annebj., men det mest logiske er at helt i begynnelsen så var disse bøkene beregnet på barn, og ingen hadde vel helt forutsett hvor populære de skulle bli. Oversetteren er heller ikke helt ung, født i 1944, og hans forutsetninger var nok å rette oversettelsen mot fortrinnsvis barn.

Hvis du hadde spurt ham i dag om han hadde hatt lyst til å endre på visse ting, navn osv. osv. tror jeg nok han hadde sagt ja.

Der er du nok inne på noe, men jeg syns fortsatt at språket halter og at han av og til gjør dårlige valg. Etterhvert vil jeg anta at han fikk dårlig tid, i og med at bøkene ble så populære og det norske forlaget ville ha dem ut raskt.

Etter hva jeg kan bedømme, gjorde han en bedre jobb med Ringenes herre, men de er ikke akkurat i noen ungdommelige stil :-)

Hvis forlaget hadde valgt oversetter i dag, så hadde neppe valget fallt på Høverstad, men ingen er synske, og at Harry Potter skulle fange så mange aldersgrupper, var det ingen som helt kunne forutse.

Min oppfordring er at les bøkene på engelsk uansett om du ikke skjønner alle ordene.

Jeg har ikke noe imot Høverstad, og hadde sikkert syntes han var et godt valg i utgangspunktet, uavhengig av bøkenes popularitet.

Det pussige var at jeg innimellom skjønte engelsken bedre enn norsken. Ridderen Cadogan var f. eks håpløs på norsk.