Dette er noe av det tristeste, men likevel vakreste jeg noen gang har lest. Allerede innen de første ti sidene begynte tårene å trille, og det fortsatte de med lenge etter den siste siden var ferdig lest. Gunnhild skriver om alle tanker og følelser som kommer fram når hennes datter Ida rammes av leukemi som attenåring. Hun skriver om legebesøk og om sykehusinnleggelsene, men også om de små, fine hverdagslige ting. For selv om dette er en veldig trist historie, skriver ikke Gunnhild bare om det triste, men også det fine og morsomme.
Gunnhild fremstår som er fighter, noe som også gjelder for datteren. De gir aldri opp, Gunnhild gjør alt i sin makt for at Ida skal ha det bra, også da håpet om at Ida skal overleve sykdommen er ute. Hun skriver så nydelig om datteren og resten av familien, om håpet, oppturene og nedturene. Det virker som en veldig fin og sammensveiset familie som står hverandre nær, som hjelper og støtter hverandre i sorgen.
Den siste delen av boka synes jeg var den vanskeligste å lese. Jeg synes det var fryktelig vanskelig å lese om Idas tanker rundt døden, om samtalene Ida og Gunnhild har om det. Ida er redd, og Gunnhild gjør hva hun kan for å dempe frykten hennes. Men selv er hun også redd. "Dødsscenen" er også utrolig trist, men på samme måte veldig fin og rørende.
Dette var en veldig sterk leseopplevelse for meg, men jeg følte også at jeg lærte mye om både leukemi og sorg. Jeg ikke huske sist en bok berørte meg like mye som Idas dans, og jeg har brukt mye tid på å tenke på den i ettertid. Det slår meg at ting jeg tar for gitt er ting Ida aldri fikk oppleve, og det finner jeg som fryktelig urettferdig! Hvorfor er det slik at noen mennesker plutselig bare skal få kreft og dø, og særlig når de er så unge? Jeg blir bitter og sår bare ved tanken. Men Gunnhild skriver noe veldig fint:
"Vi ser oss ikke som "ofre for en urettferdighet". Det er ingen urett som er begått mot oss. Kreft finnes, det er et faktum som vi er nødt til å erkjenne. Det er ingenting som tilsier at jeg og mine skal skånes. Vi er ikke i noen særstilling, selv om vi ønsker at dette er noe som bare skjer andre. Sykdom er en del av livet. Å leve er også å risikere sykdom, sorg, smerte, gråt og død - og kjærlighet, skjønnhet, glede, latter, varme og liv!"
PS: Dette ble litt rotete, men jeg føler så mye i forbindelse med denne boken at jeg ikke helt klarer å få orden på det. Beklager!
Sist sett
