Bokelskere.no

Jeg syns du er litt vel kategorisk. Krim = bortkastet tid = dårlig litteratur? Er det det du sier? Kanskje misforstår jeg deg. For det er vel slik med krim som med all annen litteratur, noe er bra og noe er dårlig. Og det dårlige er bra for noen, og det som er bra er dårlig for andre. Noen skriver et nydelig språk, men har dårlige plott og vice versa. Noen ganger er det deilig å lese en god krim, andre ganger gir det en svært lite. Lenge leve mangfoldet, både blant menneker og blant bøker! ;-)

God krim kan være bra! Jeg anbefaler den franske forfatteren Fred Vargas. Kreativt og veldig presist språk, fine atmosfærer. Moderne krim gir ofte et godt snitt av samtida, det gjør bøkene hennes også, på oppfinnsom og underfundig måte.

Anbefalte titler: Varulven Stikk av og bli borte lenge! Neptuns tenner

Krim er ofte litt "enkel" litteratur, så jeg kan på en måte være enig med deg, men bortkastet? Jeg kan synes en dårlig film kan være bortkastet tid, men merkelig nok syns jeg aldri det om bøker, selv om de er dårlige. Du nevner Nesser. Les mer av han. Det jeg har lest er stor litteratur som tilfeldigvis har et krimplot.

Bortkastet tid? Man velger hva man vil gjøre mangfoldige ganger i løpet av dagen. Jeg synes det er deilig å ha en bok i fanget og gli inn i fortellingen, men det blir litt stusslig når boken er lest. Hos meg går det i luner - er jeg litt rastløs blir det krim. Mer avslappet blir det saksprosa eller fiksjon. Treffer ikke en bok så legger jeg den til side til en annen regnværsdag. Der er tid og sted for alt.

Så sant som det er sagt. Enkelt og greit

Som mange andre har nevnt, finnnes det jo en enkel løsning - du kan lese noe annet i stedet. Når det er sagt, er det jo enormt stort spenn i sjangeren. Jeg er overhodet ikke interessert i å ta fatt på for eksempel Unni Lindell eller Johan Theorin, men jeg kommer til å ha det aldeles utmerket om du plasserer meg foran peisen med Raymond Chandler eller Arthur Conan Doyle. Det er ganske stor forskjell på The Maltese Falcon og den nyeste krimbestselgeren.

Det er vel med krim som med andre sjangere, det er alltids noen bøker som er bortkasta for en å lese. Jeg er glad i krim, men jeg å det hopper over bøker her og der som rett og slett ikke slo igjennom hos meg, mens andre ganger finner jeg en skatt blandt alt ugresset og jeg kan kose meg glugg i hjel. Hvis du bare finner dårlige bøker blandt krim, så styr unna og let heller i andre sjangere etter bokskatter som vil gi deg mer glede ved å lese.

Hver sin smak tenker jeg bare. For meg er det bortkastet tid å lese tunge verker som jeg ikke skjønner noen ting av. En god krimbok gir meg derimot underholdning og glede. Er det en sjanger man ikke liker, så er det jo ikke verre enn å styre unna den. Er det mat man ikke liker, så smaker man jo ikke gang på gang bare for å klage på hvor vondt det er, sånn er det litt med bøker og synes jeg.

Så du avfeier alle tanker om å utvikle seg og "utvide sin horisont"? Selvsagt skal man finne glede i det man leser - livet er jo ingen botsøvelse -, men tror du ikke det er mulig å lære seg å like tyngre litteratur? Siden du bruker mat for å poengtere det du mener, så la meg spinne videre: Man må lære seg til å like oliven og vin, må man ikke? Ved Teutatis, jeg likte ikke engang løk da jeg var liten! og hver dag var en fest hvis vi besøkte Burger King. Idag har jeg vanskelig for å stappe slik mat i meg.

Jo, men feks oliven og rødvin da. Man fortsetter jo ikke å spise det om man synes det smaker grusomt? I hvert fall har ikke jeg gjort det. De som venner seg til smaken er jo de som ikke synes det er vondt, men bare har en spesiell smak. Jeg vet feks at lungemos ikke er aktuelt å få inn i huset her, jeg synes det er grusomt rett og slett. Jeg fortsetter jo ikke å prøve og prøve da. Og sånn i forhold til bøker, jeg elsker egentlig fantasy, i hvert fall på film. Men i bokform synes jeg fort det blir langtekkelig og tungt, men det er noe der som fascinerer meg, så jeg prøver igjen og igjen og bare håper jeg skal treffe på den rette fantasyboka. Tung litteratur som jeg kaller det, er ikke det minste fascinerende, jeg synes det er kjedlig, tungt og vanskelig. Og etter å ha måtte pløye meg gjennom flere sånne i skoletida, holder jeg meg unna nå. Frister ikke litt engang, så da gidder jeg heller ikke prøve.

Poenget var jo ikke at man må spise det som smaker grusomt bare fordi det smaker grusomt likesom man skulle imponere med å ha gjort seg selv vondt, en slags selvskading eller snobberi. Nei, heller det at man venner seg til det som først virker tungt eller trasig ved stadig å vende tilbake til det og prøver igjen, prøver kanskje litt hardere, prøver kanskje noe nytt, ja, at man gir seg selv litt motstand eller kanskje endog mye motstand i den tro at det vil virke oppløftende. Som sagt foraktet jeg løk da jeg var en unge (erm, kanskje er jeg det ennå, hm...), og jeg hatet sopp, kunne ikke fordra det, samt mye annen mat som hjortestek og andre retter jeg nå vil regne som lekkerbiskener. Idag setter hobbiten i meg stor pris på å ta en liten helgalunsj bestående av sjalottløk og sjampinjong stekt i rikelig med smør. Nåvel! ikke akkurat sunt, men smaken min har endret seg (jammen sa jeg smør!), den har modnet; smaken modnes, den utvikler seg og er forhåpentligvis alt annet enn statisk. Rasputin skal visstnok ha gjort seg selv immun mot gift ved å ta inn små mengder gift daglig. Sammenligningen er kanskje litt uheldig, jeg vil jo ikke mene at klassisk litteratur er å regne eller likestille med gift, men kanskje er det noe i det allikevel. En stadig eksponering: da kan man overleve det. Jeg føler jeg har tapt noe hvis en bok ikke gir meg noe som jeg ikke allerede har funnet andre steder eller med mindre den gjør dette noe klarere eller i det minste sterkere enn det var før.

Det går i trappetrinn! Når man utvikler seg så endrer smaken også innen litteratur. Vel for noen da. For leser man den samme sjangeren om igjen og om igjen blir man lei.

Som jeg skulle sagt det selv!!

Ingenting du finner glede i er bortkastet tid:) Men hvis krim ikke er for deg, finn deg en bok du elsker og kast bort et par timer på den:)

Jeg tenker at vi både har behov for å kaste bort tid, og ta vare på tid.

Vel, vi har et gitt antall timer i denne verden.

Jeg ville prioritert noe jeg satte mer pris på, om jeg ikke likte krim.

Nå er jeg imidlertid i den heldige situasjon at jeg faktisk liker krim, både den "dårlige" og den GODE. Og jeg elsker å lese begge deler, og se forskjellene, og bare NYTE historien. Joda, jeg kan nyte en dårlig historie også, veldig ofte fordi jeg ser hva jeg selv ville gjort for å gjøre den bedre. (Ingenting gir større nytelse enn å kunne rakke ned på andre. Av og til, iallefall).

En annen sak, og kanskje mer relevant for denne tråden, er at krimhistoriene har forandret karakter de senere årene. De har blitt mer "tilstede" i den verden vi faktisk lever i, om jeg skal si min mening. Det går en annen tråd her, som diskuterer hvorvidt krim faktisk ER verdig litteratur, jeg skal derfor ikke trekke inn DET aspektet her. Jeg bare konstaterer at jeg LIKER den adspredelsen som ligger i en "god" krimhistorie, og jeg er rimelig sikker på at det gjør meg til et ganske OK menneske.

Det kommer helt an på hva du vil ha for noe.

I mine øyne er krim ferskvare. Noe som også blir litt av problemet når bøker oversettes til norsk. Idag får vi plutselig "store" krimbøker fra 1990-tallet. Som av en eller annen grunn ikke er så "store" når det kommer til stykket. Ganske enkelt fordi den tiden de beskriver fremstår som... gammeldags?

Noen har tatt dette til seg, og forsøker seg på "historisk" krim. Med varierende resultat. (Og siden jeg nå ikke har boklisten min foran meg (det som ligger her inne er en veldig liten brøkdel av det hele), så står jeg litt fast på titler og bøker. Så jeg må komme tilbake med eksemplene senere. (Tilbake til listene mine på mandag, sånn det ser ut nå).

Problemet med de "historiske" krimbøkene er at enkelte av forfatterne driver "historieforfalskning". De tar våre verdier fra idag, og legger dem i hodet (og gjerningene) til figurer fra år 1000 og fremover. Andre forfattere er VELDIG flinke til å skape troverdige historier og figurer.

Så... (jeg oppdaterer navn og serier senere, det er mulig det går an å finne ut hvem jeg snakker om ved å google det, men... dette er et 5-minutterssvar;))

Philip Kerrs bøker fra 2. verdenskrig er verdt å få med seg, selv om jeg blir usikker på om en engelskmann av idag klarer å fortelle historien om en tysker "fra den gang da".

Videre har du, uten navn pt, historier om sære italienere, samurai-krim, krim fra Nord-Korea, krim fra russland (skrevet av russere, noe som i mine øyne blir mer troverdig enn "krim fra russland skrevet av amerikanere)...

Men som sagt... ferskvare. Jeg husker både 80- og 90-tallet, men jeg ser at jeg ikke blir like engasjert av det som ble skrevet på den tiden, som jeg blir av ting skrevet idag. Og som sagt, når forlagene roter med rekkefølgen på bøkene, oversetter for dårlig OG plukker gamle bøker for utgivelse, så... (joda jeg ser at det er vanskelig å ha rett rekkefølge på en bokserie uten å først gi ut de gamle bøkene. Ingen har beskyldt meg for å føre en rasjonell debatt for ting jeg bryr meg om;) )

Finn bøker på originalspråket (eller "nettopp skrevet OG oversatt ganske direkte"), så kommer du etter min mening langt. (Jeg får vel høre det her, men det gis ut MYE norsk krim, men det gis ut lite BRA norsk krim).

Cappelen Damm gjorde et forsøk med "klassiske pulp-historier" for en tid siden. Første bok i serien var "grei nok", men ikke noen man hadde hørt mye om i Norge. (DET er selvfølgelig lov). ANDRE bok i serien var av samme, ukjente, forfatter. TREDJE bok i serien var av den "mer kjente" John D. MacDonald. Men de valgte den SISTE boken i serien om Travis McGee, OG oversettelsen var feil flere steder i boken. Og av en eller annen merkelig grunn kom det ikke flere bøker i den serien.

De fleste "litterære" vil ha noe annet ut av krimlesingen enn de får av en pulp-bok, men POENGET mitt er at norske forlag ikke er flinke nok til å få frem RETT bok til RETT tid med RETT innhold og RETT publikum.

Kvaliteten finnes der ute (og en oppdatert liste kommer når jeg har tilgang til "biblioteket" mitt igjen)

Synes da det er endel krim som holder seg veldig bra. Et eksempel er Fredriks Skagens Moren Martens serie som begynner å bli ganske gammel. Hadde ihvertfall holdt seg bra når jeg leste dem om igjen for noen år siden, og tipper de fortsatt har holdt seg bra når jeg engang etterhvert tar en tredje runde.

”Klassisk krim”

Raymond Chandler er egentlig et ”must” for enhver krimleser. Han definerte egentlig mye av den hardkokte krimgenren, og enten man liker den genren eller ikke, så er det greit å vite hva som skjer der. Mange påstår at Robert B. Parker er en videreføring av Chandler, men jeg er ikke enig. Dette til tross for at Parker avsluttet Chandlers siste manuskript (Poodle Springs).

Mickey Spillane er også verdt å få med seg. Primært fordi han tok den hardkokte privatdetektiven enda et hakk videre, nærmest over i det parodiske. Ingen av Spillanes helter blir banket opp av noen, med mindre det er snakk om et feigt bakholdsangrep eller veldig, veldig mange motstandere.

Den som faktisk ER etterfølgeren til Raymond Chandler er Ross MacDonald. Hans bøker om Lew Archer er verdt å få med seg, bare for å ”følge tråden”. Archer fremstår i midlertid som en ”pysete” Marlowe i mine øyne, og er absolutt ikke så obligatorisk lesestoff som Marlowe er.

Robert B. Parkers Spencer har blitt en klassiker, men har få store litterære kvaliteter. Personlig foretrekker jeg Parkers bøker om Jesse Stone fremfor Spencer-serien, men det er kun en personlig preferanse.

Ingenting blir vel egentlig mer klassisk enn Arthur Conan Doyles Sherlock Holmes. Tidsriktig, og på mange måter tidstypisk. Bøkene står på egne ben, den dag i dag, men jeg har en mistanke om at yngre/nyere lesere synes bøkene går litt trått. Mange har forsøkt å bøte på dette ved å skrive nye historier om Sherlock Holmes, med vekslende hell. Her kan det for øvrig være verdt å få med seg Anthony Horowitz’ ”The House of Silk”, som blir påstått å være den første NYE Sherlock Holmes historien som er ”godkjent” av Arthur Conan Doyles etterkommere.

Agatha Christie er også en klassiker. Trauste, stillfarne etterforskere som kunne vært hvem som helst sin favorittonkel eller favorittante. Hun har fått mange etterfølgere, og det popper stadig opp nye forfattere som lager ”whodunits” innenfor cozy-genren med en eller annen form for ”smart” serie-gimmick i bakgrunnen. (Vi snakker hunder som hovedpersoner, katter som hovedpersoner, brudeforberedelsesbutikker, sjokoladeavhengige, tebutikker, bakerier, likhus (!) og det meste annet. (Har du noensinne tenkt ”det kunne være gøy å lage en krimserie om ”ettellerannet”, så gjør deg selv en tjeneste og google det før du skriver for langt. For du risikerer å finne at du er for sent ute allerede))

NOEN krimbøker fra 70- 80- og 90-tallet er selvfølgelig lesbare også i dag. Men de lider under at de ikke er ”klassiske” nok til å være en klassiker, samtidig som de ikke er moderne nok til å være ”moderne”. Dick Francis kan ikke akkurat beskyldes for å være original, men selv hans bøker forandret litt stil etter hvert som tiden gikk.

Sarah Paretsky fikk for noen år siden ”æren” for å ha fått kvinnene inn i den hardkokte krimgenren. Noe jeg egentlig syntes var litt urettferdig den gang da, for jeg følte at hun bare hadde tatt en standard ”hardkokt” roman og gitt privatdetektiven et kvinnenavn.

Patricia Higsmiths Ripley-bøker er også av det som burde være obligatorisk om du først skal lese ”gammel” krim/spenning.

Lee Child ble av noen (ett eller annet sted) trukket frem som ”det store nye” innen krim/spenning. Selv vil jeg si at det er mer ”spenning” enn ”krim”, selv om det ofte er en ”whodunnit”-følelse i det hele, det størset problemet med bøkene er at han har funnet sin FORMEL, og den følger han. (Formelen er ”Noen gjør noe slemt som ikke har med Jack Reacher å gjøre i det hele tatt, så skjer det en tilfeldighet som gjør at Reacher blir blandet inn i det hele. Så får vi høre hvor stor/kraftig Reacher egentlig er, samtidig som man får beskrevet en eller annen form for mishandling hvor man som leser får en ”æsj”-følelse, før Reacher går inn og straffer alle de slemme mennene. Og kvinnene, men de er normalt ikke så veldig slemme).

John Sandford er interessant om man liker gamle datamaskiner (Kidd-serien). Styr unna Davenport og Flowers, de blir for mye ”pjatt”.

Lawrence Block er en fantastisk forfatter av både privatdetektiv-krim og humoristisk-krim. ALT mannen har skrevet er lesbart, men det er greit å vite om du vil lese ”standard krim” (Scudder-serien) eller humoristisk (Rhodenbarr-serien) eller en mellomting (Keller-serien).

Donald Westlake var en god venn av Lawrence Block, og skrev samme type bøker. Nesten. Dortmunder-serien er humoristisk ”krim” om en veldig mislykket tyv (Filmet bla. med Robert Redford i hovedrollen). Som Richard Stark har han Parker-serien (filmet med Lee Marvin og Mel Gibson som samme figur (og basert på samme bok) med noen års mellomrom), ”over the top”-hardkokt krim.

John D. MacDonalds Travis McGee-serie har jeg tidligere nevnt. Kan virke litt utdatert i dag, men det ER klassisk krim i mer eller mindre maritimt miljø i Florida.

Enkelte hevder her at Randy Wayne White er MacDonalds etterfølger, men jeg har en følelse av at det er mer lokalpatriotisme enn tekstanalyse som ligger bak den vurderingen.

Så må vi heller ikke glemme Carl Hiaasen. Humoristisk katastrofekrim av de helt store. Som fungerer. I alle fall en stund til.

Problemet er tiden. At verden går videre. Jeg leste nettopp ut en krimbok fra 2002, hvor forfatteren stadig vekk er imponert over at helten har mobiltelefon. Og jeg innser at jeg ikke har noe problem med å sette meg inn i en tid hvor man ikke har mobiltelefoner, men jeg sliter med å sette meg inn i en tid hvor man HAR mobiltelefoner, men klarer ikke å bruke dem…

(For ordens skyld, dette er skrevet etter innfallsmetoden, og UTEN min elskede bokliste foran meg. Så det bør komme en oppdatering her når jeg er på plass igjen)

Den blinde mannen i Sevilla er Robert Wilson. Og absolutt lesverdig.

Jeg lovet vel en oppdatering her... En høyst subjektiv sådan... Og jeg melder pass.

Jeg begynte på boklisten min, og hadde synspunktene klare på 25 forskjellige forfattere fra flere tidsepoker, da jeg fant ut at jeg bare skraper i overflaten.

Hvilke krimhistorier er egentlig interessante å trekke frem her?

Klassikere som Sherlock Holmes, med tråder inn i Maurice Le Blancs Arsene Lupin (Gentlemannstyven som sloss mot en dårlig kamuflert Holmes ved navn Herlock Sholmes i en av historiene), med en tråd videre inn til vår egen Alf B Bryns Peter van Heeren?

"Nyklassikere" som Ed McBain (Evan Hunters) bøker om 87th Precinct, sammenlignet med Sjôwall og Wahlöös Martin Beck, hvor enkelte hevder at Beck er den "originale politiromanen", til tross for at McBain var 10 år tidligere uten?

Inndeling i sub-genrer av typen "hardkokt krim", "cozy-krim", "realistisk krim", "morsom krim"? Hvor Andrew Vachss Burke sammenlignes med teddybjørnsamlende bestemødre med sjokoladekick på baketur til eksotiske steder, mot Lawrence Blocks fumlende innbruddstyv Bernie Rhodenbarr (filmet med Whoopie Goldberg som BerniCE Rhodenbarr en gang på 80-tallet).

Gjennomgang av "eksotiske" krimhistorier, altså "eksotiske" for oss her oppe, med fokus på forskjellene mellom "autentiske" historier skrevet av "lokale forfattere" til forskjell fra "eksotiske historier" skrevet av utenlandske forfattere? (Ikke få meg til å fortelle for mye om historien en amerikaner skrev om den norske motstandsbevegelsen under krigen (hovedhelten var amerikaner, tror jeg), hvor et av poengene var at "nordmenn gikk mye på ski, men de trakk strømpene utenpå buksene". Kanskje ikke et stort problem, men siden min mor insisterte på at jeg gikk på ski med knickers på den tiden, så...)

Negative slengbemerkninger om moderne krimforfattere utgitt de siste 3 årene, hvor trendene ser ut til å være "realistisk", "mest mulig brutalt" og "galskap selger"?

Jeg innså som sagt etter en gjennomgang av 25 forfattere at jeg har like mange meninger som det er forfattere der ute, og at jeg etter 25 forfattere fremdeles ikke hadde kommet ned den første siden på listen min.

Så jeg tror jeg innskrenker meg til å "svare på spørsmål, og kommentere i andres tråder hvor "mine forfattere" dukker opp. Det burde egentlig være mer enn nok å ta av.

:D

Les "Forbrytelse og straff" av Dostojevskij og du får kombinasjonen "et litterært verk (rangert som en av verdenslitteraturens beste bøker) og spenning" fra begynnelse til slutt. Eller "Rebecca" av Daphne Du maurier som også er en klassiker. Jeg kan love deg fantastiske leseopplevelser uansett hvem du velger av dem.

Enig, "Nålen" var også utrolig spennende. Det var filmen også. En oversikt over krimklassikere hadde vært topp. For øvrig tror jeg at "Raskolnikov" og "forbrytelse og straff" er en og samme bok. "Raskolnikov er den opprinnelige russiske titelen.

Fantastisk er ordet. En av de desidert beste bøker jeg har lest.

I samme klasse er også "De elendige" - verdensklassiker med krimkvaliteter.

Det er korrekt.

da ville jeg lest noe annet hvis jeg var deg.. ;)

Jaha? La være og lese da? Jeg liker den enkle underholdningsverdien til krim og synes det er et bra avbrekk mellom kanskje litt mer tyngre bøker. Jeg elsker mangfoldet i bøker og leser alle sjangre. Trenger ikke være noe mesterverk heller. Jeg er langt i fra noen kultursnobb på det området og leser det jeg har lyst til og lese og lar meg heldgivis underholde av ganske mye :-)

Ja, men da er det jo bare å la det være. Vi andre kan ta oss av det, vi..

Hvorfor er det bortkastet tid? Nysgjerrig.... :)

Som oftest glemmer jeg handlingen i en krimbok kun få dager etter at jeg har lest den. Lettvindt underholdning. Det er litt som sushi der en tar en bit syltet ingefær for å renske ganen mellom godbitene. En smakssak altså.

Det kommer jo ann på prioriteringer det.. Noen ville sikkert synes det var bortkastet tid å ligge på stranda ett eller annet eksotisk sted, selv ville jeg storkost meg :-)

Men hvordan skal du sette pris på god litteratur, om du ikke leser noe mindre bra inni mellom? ;)

Syns ikke det, å lese krim eller annen litteratur er vel god anvendt tid åkke som. :O)