Bokelskere.no

Neineinei og atter NEI!! Det er IKKE fantasi! Det skjer! Herlighet, hvor lang tid skal det dødsøyeblikket til den stakkars gutten bli da, hvis han skal fantasere alt det der rett før han låser døra for godt? Dette er ikke noe han eventuelt fantaserte om hele sykeleiet for å gjøre sykdommen lettere, det var noe som skjedde etter at han skrev avskjedsbrevet til moren, og døde. Altså: han døde, og kom til Nangijala. Ikke omvendt. Synes boka er ganske klar på det punktet.

Slik er det for meg også... Kavring kom til Nangijala fordi han døde - det er etterlivet for ham. Jeg syns Brødrene Løvehjerte er tidenes vakreste barnebok. Vet ikke hvor lenge jeg fortrengte at han faktisk døde, men det var noen år...

For meg er det et litt billig triks om historien kun er hovedpersonens fantasi. Det tar mye av spenningen fra historien. "Det skjedde egentlig ikke, så alt er egentlig trygt. Farlige drager finnes ikke." Jeg synes også tanken om at alt er fantasi fjerner håpet om at det finnes noe som kan bli bedre i verden/livet. Nangijala og Nanglijama finnes, og det er kunnskapen om at han skal komme dit (og få det bedre) som gjør det mulig for Kavring å kjempe videre. Helt enig i, også, at dette er en av verdens vakreste barnebøker. Den er høyt der oppe, sammen med bl.a. Den Uendelige Historien og Allerkjæreste søster for meg.

Apropos... Har pratet med noen som hardnakket mener at alt som skjer i Rosemary's Baby også kun er i Rosemarys fantasi; altså en ung, usikker og frafalt katolikks reaksjon på et mislykket ekteskap, kombinert med fødseldepresjoner. (Jeg spoiler ingenting her, om du ikke har lest boka). Det synes jeg er å fullstendig overse bevisene på det motsatte, som hele veien finnes i boka. Dessuten fjerner det også den fantastisk skumle brodden av historien, om hvor mange fullstendig skrudde, gale og farlige mennesker som faktisk finnes der ute.

Hva - og hvor mye - man kan oppleve i dødsøyeblikket, er det vel ingen som kan si noe sikkert om. En betagende vakker historie er det uansett.

En kjempeflott historie er det definitivt. Det jeg synes er at det det blir litt feil om det bare er hans fantasi, jeg ville følt meg lurt og snytt som leser om det er slik boka skal forstås. For meg blir boka vakrere om Kavring faktisk kommer dit han ville etter døden: til Nangijala for å være sammen med broren. Er det bare fantasi, ville jeg følt boka som litt meningsløs, på en måte.

Når det er sagt, veit jeg at Lindgren skrev en novelle (som jeg nå har glemt navnet på) om en gutt som fantaserer seg gjennom en alvorlig febersykdom, og overlever fordi han klarte å fullføre ridderoppdraget i fantasien. Men i hovedsak synes jeg at bøkene/novellene hennes legger opp til at barn har mulighet for å se verdener som voksne ikke kan. Det gjør dem ikke til fantasi; de er ekte slik jeg ser dem.

For meg, som ikke tror vi kommer noe sted etter døden, er Kavrings opplevelser likevel virkelige. Så får vi tolke dem som vi har evne til.

Desverre er det ingen som kan si noe om hva de opplevde i dødsøyeblikket. Nei dette blir vanskelig. Hvis man dør over lengre tid kan man ikke snakke om øyeblikk.Kan noen prøve seg på den..Det at man opplever å "dø" for så å kvikne til igjen,og så fortelle om hva man tenkte eller opplevde i dødsøyeblikket hører vel hjemme i fantasibøkenes verden..

Neida, dette er ikke vanskelig :) Selvsagt er det en oppdiktet historie! Karl og Jonatan er jo ikke virkelige personer. Men spørsmålet er hva som er "sant" inne i boka - har Astrid Lindgren skrevet en bok om Karls virkelige opplevelser, eller en bok om Karls fantasi?

Aha, da forstår jeg dilemmaet.Jeg har ikke lest boken så må nok stå over.

Har du barn så ville jeg anbefale den til høytlesing...

Da har du en fantastisk opplevelse til gode!