Bokelskere.no

Roald Dalh forteller her små og store episoder fra sin egen oppvekst i mellomkrigstidas England og i Wales. Det som sitter igjen hos meg er først og fremst en avsky for kostskolesystemet som oppmuntret til misbruk av makt overfor små barn. Selv om han også forteller noen morsomme episoder, er det stort sett ganske rystende lesing. Og den verste rektoren ble siden erkebiskop av Canterbury! Roald Dahl skriver dette om ham:
It was all this, I think, that made me begin to have doubts about religion and even about God. If this person, I kept telling myself, was one of God's chosen salesmen on earth, then there must be something very wrong about the whole business.

Boka er både lettlest og godt skrevet. Anbefales!

Denne utgaven er også en skoleutgave tilrettelagt for videregående skole, slik at den har en del gloser forklart bak i boka. Nyttig for oss som ikke er så vant til å lese engelske bøker ;-)

Boy av Roald Dahl er absolutt en av mine yndlingsbøker. Ja, den er lettlest på engelsk; de fleste kan nok klare å lese den på originalspråket. Jeg har lest den flere ganger, både på norsk og engelsk. Ei bok alle burde få med seg!
Egentlig har jeg lyst til å si at ALLE bøkene til Roald Dahl er mine yndlingsbøker. De kan godt leses om og om og om igjen.
Jeg er så hjertens enig med deg i det du skriver om Boy. Kostskolesystemet i England var et nådeløst og grusomt hierarkisk system den gangen, som kunne gi alle og enhver vonde traumer for resten av livet. Men han forteller likevel med mye humor.

Roald Dahl var en strålende god forfatter, både for barn og voksne.
Jeg anbefaler på det varmeste også, både Boy, og alle hans andre bøker.

Jeg ble oppvokst med denne boken. Mamma var en fantastisk forteller og når hun kjente boken ut og inn, fikk jeg et større perspektiv. Jeg ble selv redd for å miste tannbørstehår for å få kreft, ble redd for å bli stukket av veps i timen så jeg ikke kunne forklare læreren. Det orsomste som barn syntes jeg da de skulle lære å kjøre bil, da nesa til Roald hang. Jeg ler så jeg griner av boken, til og med den dag i dag! :) LOVE IT!

Ja, Boy er en perle! - "oppfølgeren" Going Solo er nesten like bra, der forteller Dahl om sine opplevelser som ung mann - han ble flyger i RAF under 2. verdenskrig.

Jeg har lest Boy flere ganger, og jeg ble nesten litt beskjemmet over at det ikke først og fremst er kostskolelivets "hårda bud" som sitter igjen i minnet hos meg. For meg er dette først og fremst en til tider ganske ellevill barndomsskildring, med levende beskrivelser av såvel norske måltidstradisjoner (ser du har nevnt skåle-scenene lenger ned i tråden, Bjørg!) som hevnaksjoner mot sinte gamle innehaversker av godtebutikker (glosen "gobstopper" vil for meg alltid være uløselig knyttet til Roald Dahl og Boy - en gobstopper er, lærte jeg, et sukkertøy som er så digert at det fyller hele gapet på den lykkelige kjøperen).

Når du nevner det, så husker jeg jo at livet på kostskolen ikke var så idyllisk, nei - men det er det jo mange som har både skrevet om og spilt inn filmer om, så jeg har åpenbart bare katalogisert den delen av historien til Dahl som "enda en bekreftelse på at kostskole-instituttet bør man stille seg svææææært skeptisk til..." Er jeg overfladisk når jeg har tatt så lett på de traurige sidene av (rettere sagt i) boken?

Å nei, jeg ville aldri finne på å beskylde deg for å være overfladisk, annelingua ;-)

Ikke noe galt med å "look at the bright side of life"! Og han har jo en del fornøyelige episoder som han forteller om også. Jeg var nok i det fortørnede hjørnet når jeg skulle oppsummere, tenker jeg...

Berettiget harme fra din side, helt sikkert. Saken er vel at jeg nærmest SÅ foran meg den ivrige fortelleren som med lysende øyne la ut om disse guttungenes mange påfunn og opplevelser - og ble fullstendig revet med. Nå i dette øyeblikk assosierer jeg til Kjell Aukrusts fortellerglede: om du husker intervjuer med ham, så kunne det formelig boble over av humør og påfunn når han satte i gang. Og sånn forestiller jeg meg fantasien til Roald Dahl også - mørkere enn Aukrust, selvfølgelig, og kanskje ikke så mange likhetspunkter ellers heller... men en sånn evne til å "finne på ting" skal du lete lenge etter. FOR en gave! Nå sitter jeg og fryder meg bare ved tanken på at det finnes (har fantes og vil fintes) sånne begavelser!!!

Har alltid opplevd Ronald Dahl med "en rev bak øret"! Husker når NRK viste "krim" av Ronald Dahl. Hele familien var benken foran TV.

Ikke bare ble han erkebiskop, han kronet også dronning Elisabeth. En barnemishandler! Det er noe fryktelig galt med det der.

Jeg elsker denne boka. Dahl hadde et usedvanlig språk, en litt barnslig skrivemåte blandet med en god dose svart humor og noen svært presise betraktninger om samfunnet og menneskesinnet.

Nå leser jeg i avisa at Donald Sturrock har skrevet en biografi om Roald Dahl der han hevder at fortellingene i Boy ikke er helt troverdige - det påpekes overdrivelser, omskrivninger og regelrette løgner...

Er det noe han kan bevise? Eller er det påstand mot påstand? Roald Dahl hevdet at alle historiene er sanne.

Jeg vet ikke hvordan dette dokumenteres i boka, men iflg. essayet som Nina Méd skriver i gårsdagens "Klassekampen" så har forfatteren fått tilgang til alt som finnes av brev fra familie og forlag. Med mindre Dahl selv der har innrømmet at historiene ikke stemmer, så kan det vel bli vanskelig å bevise det.

Har ikke tilgang på Klassekampen, så får ikke sjekket der. Men synes dette var litt interessant. Dahl skriver jo i Boy at alt han skriver er sant (men vi kan jo ikke vurdere om det er hundre prosent sant, eller kun slik han husket situasjonene). Men han skriver jo også at når han gikk på skolen hadde de brevskriving en gang i uken, hvor brev til familien ble skrevet. Lærerne gikk da rundt og leste hva de skrev, offisielt for å sjekke skrivefeil. Dahl teoriserer at lærerne egentlig leste brevene for å hindre at negative omtaler av skolen/lærerne ble sendt til familiene. Hvor vidt dette stemmer er umulig for oss å si, men det gjorde det i hvert fall umulig for Dahl å skrive hva han ville hjem til moren - og slik sett kan man jo ikke legge for mye vekt på hva som står i de brevene der.

Nei, det må i tilfelle være i noen av de senere brevene. Boka heter "Storyteller" og finnes i 4 boksamlinger her inne, men ingen av dem har skrevet om den.

Det var kanskje hans humor som gjorde at han greide seg så bra som han gjorde også? For min del gjorde det litt barnslige språket at jeg nesten så det hele gjennom barnets øyne,og da virket historiene enda sterkere.

Så kan man jo lure på om kostskolesystemet med vilje var slik for å oppdra den britiske overklasse. Der er det kanskje en fordel å ikke "lide av" for mye empati?

En glimrende liten bok :-) Den inneholder ikke så lite humor og underfundige betraktninger. Det var gøy å lese om Norgesoppholdene hans i barndommen! :-)

Ja, det var noen fornøyelige historier fra Norge, f.eks. da søsterens forlovede røkte "geitetobakk" og der han forteller om norske tradisjoner med å skåle i middagsselskaper :D