Bokelskere.no

En "bokelskere" debatt som inneholder ordet "krim" har noe hårsårt og forsvarende ved seg; alltid må liksom Jan Fongen komme til for å forsvare de krimlesende; hør nå her; sier han så beroligende han kan; det kan være god litteratur å lese krim. Selv om denne gangen så bommer Jan Fongen der han går mot de såkalte "kulturpersonlighetene" i Norge som ødelegger. Fongen skriver i grepet "god litteratur" eller ei, men Fosses anliggende er jo slettes ikke "god" eller "dårlig", men noe annet - nemlig åndelighet.

Jan Fosse påpeker et problem i "det norske likhetssamfunnet", og la oss stoppe der: Hva innebærer "det norske likhetssamfunnet"? Det er mer enn et politisk mål, det kan også sees som en historisk beskrivelse av en vei vi (det norske folk) gikk fra det elitistiske Norge med embetstanden som den ledende klasse, gjennom 1814 og 1905 til et samfunn der DNA sto som en garantist for sosialdemokratiet. Alt dette kan favnes i "det norske likhetssamfunnet", der det til slutt blir så viktig at Folket leser, ergo er det ikke viktig lenger hva det leser. Og dermed trenger man heller ikke påminnelser som setter "krim" som Folket leser, med en merkelapp i hylla som "dårlig", som åndsnobber påpeker som en slags irriterende vane nærmest, og får Fongen til å reagere, på vegne av vanvittig mange andre ...

Fosse sier at han ikke er "mot" krim. Ikke "mot" pornografi. Ikke "mot" underholdning, men at han er ute etter en presisering, en distinksjon! Han utfordrer nettopp denne automatikken i forsvaret som Fongen (med fler) demonstrerer. Og lesere av krim har vel gjort de samme erfaringer som Helene Fæste: Hva husker jeg etter å lest en krim? (til og med en god krim) Atter andre her forsøkt å påpeke at Fosses etterlysning har vært litteraturens åndelige sider, noe Fongen har kvittert elegant med å vise til Dostojevskij som krimforfatter - der har du nemlig åndelighet - og som Tao påpeker krim satt inn den store tematikken "det ondes problem". Men det er jo synd å si at Dostojevskijs roman aldri har satt noen norm for hvordan krimmen har utviklet seg.

En annen klassiker sir Arthur Conan Doyle hatet faktisk sin egen oppfinnelse Sherlock Holmes, og ville ha vært en Jan Fosse supporter. Hans "En studie i rødt" gir vel det mest glimrende bevis på hvorfor han hatet Sherlock: Jeg husker jeg lo høyt da Sherlock forklarer dr Watson hvorfor han gir såvel den vitenskapelige opptatthet uti astronomien som religiøse grublerier en god dag, nettopp fordi han i krimløsningenes navn ikke kan være opptatt av denslags. Med "En studie i rødt" har dermed sir Arthur Conan Doyle gitt sin egen ambivalens et glimrende utgangspunkt, satt på spissen, et eksempel som viser krimmens åndsfattigdom, ja for ånd er i Sherlock Holmes verden fullstendig unyttig! Kanskje har vi også svaret her på hvorfor vi (folket) leser så mye krim?

Veldig fint at du tar deg tid til å gjengi hva Fosse faktisk sa. Hurra!

Du skriver godt, og det har jeg belønnet med stjerne, men til sjuende og sist bryr jeg meg døyten om noe er "åndelig" eller "ikke åndelig". Er ikke alt som foregår på et intellektuelt og emosjonelt plan (det som på subjektivt vis treffer meg, min private opplevelse) "åndelig", hvis man skal begynne å spikke fliser?

Jeg gir fullstendig F i om et produkt på matbutikken er nøkkelhullsmerket eller ikke, for jeg har behov for å spise kalorier, ikke telle dem... På samme måte kan vi kanskje oppnevne Jon Fosse-rådet til å "nøkkelhullsmerke" bøker som er i "riktig" ende av åndelighetsskalaen med en JF!

Om jeg leser en klassiker som "må leses" og jeg ikke orker mer enn fem minutter om gangen, fordi jeg ikke får flyt i et tungrodd språk, har jeg opplevelse av åndelighet da? Jeg syns det blir forbasket fysisk å kjenne på irritasjonen og tålmodighetsprøven bygge seg opp i kroppen, som tilslutt får meg til å legge boka ned igjen.

Om jeg leser en hvilken som helst bok hvor jeg finner rytmen lett og hundre sider glir vekk på null tid uten at jeg merker det, kanskje ler jeg og nyter boka masse, trenger jeg kompliserte, åndsnærvære ord som liksom skal demonstrere min høyverdige kapasitet til å beskrive hva jeg gjør?

Om jeg sitter og ser en dokumentar på National Geografic og oppdager feil etter feil i vitenskapelige fremstillinger, har jeg noe utbytte av å se denne? Lærer jeg noe?? Subjektivt er svaret nei, tiden er bortkastet. På en måte ser jeg liten vits i å ta med dette siste avsnittet, men jeg synes å sanse at du vil ha fingeren ned på allsidigheten som Sir Arthur Conan Doyle selv mente hadde uteblitt fra hans egen litteratur (siden du trekker frem et par vitenskapelige temaer fra hans tekst).

Jeg tror ikke på å drive og filosofere over nyanser til det kjedsommelige, Jon Fosse har en masse ord uten innhold (ut fra mitt personlige, subjektive og ikke særlig representative syn), som for å bevise sin egen brillians, eller noe. Har overhodet ingen sans for behovet for å sette i bås.

Du tolker Jon Fosse ut i fra hans status, og i et anti-elitistisk "likhetssamfunn" reagerer du på impuls tror jeg heller enn i gjennomtenkthet. Kulturkonsumenter er vi alle som en riktignok, og Conan Doyle kom med et advarselstegn: Min karakter er ikke det spor åndelig, like lite som forbryterne. At Fosse sier rett ut - noe som i gjennomtenkthet - burde være opplagt, avstedkommer store reaksjoner ala Jante: Tror han at han er noe? Kanskje opplagt det også når det kommer til stykket. Diskusjonen som du bejaer under her, pga temperament, gjør at jeg svarer deg. Et åndsprodukt trenger ingen merkelapp for konsumentenes del, men kulturNorge trenger en litteraturforvaltning som forstår at krim ikke har den verdimessige status den synes å ha i disse dager. Salgstall og underholdningsaspekt (pageturning) kan i lengden drepe fremtidig høyverdig litteratur. Jeg sier ikke at så vil skje; men i Norge har vi tross alt et politisk system som KAN gi forfattere som ikke hopper inn i underholdningssirkuset arbeidsforhold. Skal salgstall styre utgivelsespolitikken synes du Wolfcat?

Se der! Antall stjerner du høster viser at folk engasjeres av skarpsindige formuleringer. Og det er bra! Selv provoseres jeg av at Jon Fosse mener å vite hvor bransjen bør styres og ønsker opplagt å utruste dem med kompass og kart hvor bare øyer han syns er bra nok er merket av... Ok, den ble vel bra subjektiv, men som du sier, det er opplagt hva han tror om seg selv. =)

Jeg går ikke og kjøper "høyverdig litteratur" hvis det blir for kjedelig. Jeg er ikke mer høyverdig selv enn at jeg bare vil ha forenklet livet en smule. Jeg gjør mitt for å prøve og påvirke salgstall dit jeg mener de bør være, jeg kjøper bøker av forfattere jeg syns fortjener å få royalties på at jeg har dem i bokhylla, og lar være å kjøpe av de jeg ikke syns fortjener det...

Nei, jeg syns ikke salgstall skal styre hva vi skal ha. Det blir som å godta at Dagsrevyredaksjonen i NRK har avgjort hvilke tre nyheter som er hovedsaker i dag, og totalt er det kanskje 12 saker de velger å presentere i nyhetene. Det er dermed ikke sagt at det ikke skjer andre ting i verden.

Hva med den andelen av befolkningen som fortsatt ikke har internett? Har ikke de krav på å få samme informasjon som de som har internett?

Eller for å ta et annet eksempel en anelse mer abstrakt. Bestemor pleide alltid å lage gjerrige middager, så når det var tomt i kjelene og fatene og folk bare satt halvmette rundt bordet og ikke visste helt hvordan de skulle fått formidlet det (beklemthet), sa bestemor: "Ja. Da ble det akkurat nok, da...". Slik er det rundt forlagsbordene nå.

Jeg mener etterspørselen skulle styre mer hvilke forfattere som velges for markedet, og de som allerede har som jobb å analysere markedet, burde se på hva som selger også under topp 100.

Jeg "bejaer" ikke nødvendigvis temperament, som du påstår, men ser du ikke humoren midt i det hele?? Jeg har heller aldri vært tilhenger av janteloven, og selv går jeg aldri og tror jeg er bedre enn andre. Tvert imot er jeg stort sett ganske ydmyk og selvkritisk. For øvrig nekter jeg å settes i bås, nekter å tvinges til å ta standpunkt til noe jeg overhodet ikke syns er nødvendig å ta et standpunkt til, og har alltid mislikt slike som Jon Fosse som skal prakke på andre hans nokså intetsigende mening. Jo mer noen prøver å misjonere meg, jo mer hedning blir jeg... Ok? Men hvem skal egentlig avgjøre hva som er høyverdig litteratur og ikke? Har du lyst til at det skal være de forfatterne som bare tenker på pengene de skal tjene?

Smaken er som baken, den er delt!

Hehe, jeg vet faktisk ikke hva misunnelse er annet enn teoretisk - jeg har Aspergers! Det er faktisk en følelse jeg mangler i spekteret, kanskje det oppklarer en og annen ting for deg, for jeg forstår virkelig ikke hvor du får det i fra, dette med mindreverdighetskomplekser... Har aldri hatt komplekser. Nei, jeg føler meg ikke truet av hans meninger.Forskjellen på hva jeg ser og hva du ser, er muligens at du ser hva han faktisk sier, mens alt jeg klarer å se er hvor dum han ser ut i mine øyne... (Hvordan ville du like å bli fysisk stoppet av en teit gateklovn mens du har dårlig tid til å nå en buss som går hver time?) Aspergere har vel kanskje lett for å hevde sin selvstendighet. Noli me tangere. Du overfortolker og antar jeg har meninger og reaksjoner som er altfor komplekse til at jeg gidder bruke tid på å sette meg inn i dem... Du komponerer antagelser om meg, og du burde være forsiktig med å tillegge meg ting som for meg ikke finnes i praksis. Eller hvem som helst annen.

Poenget er å skaffe hverandre gnist i en debatt, og det gjør vi!! Jeg hører forholdsvis lite hjemme "mainstream" i litteraturen, selv om jeg nok kjøper en del av bestselgere - dog innen krim... Jeg setter pris på bredde, og ler meg fordervet av at jeg skulle være misunnelig på en som Jon Fosse! Beklager, men du kunne ikke ta mer feil!! ;-D

Like så, jeg har lest nok til å vite hva jeg kan legge i betydningen av misunnelse, men har ennå til gode å kjenne den følelsen selv. Og enkelte andre følelser.

Vi må jo bare godta at vi er forskjellige, og jeg verdsetter at busta kan fyke litt rundt uten at vi behøver å ta det som personangrep. Svarer du godt når jeg fremprovoserer et svar, skjer det enkle at min respekt for deg øker;-D Ikke sikkert vi blir enige likevel, hehe

Godt innlegg, og med denne setningen treffer du sågar et paradoks ved det moderne demokratiet: Alt dette kan favnes i "det norske likhetssamfunnet", der det til slutt blir så viktig at Folket leser, ergo er det ikke viktig lenger hva det leser. For i det moderne demokratiet, som fremmer åpenhet som ideal, som legger mye av sin æresfølelse i ytringsfriheten, som priser den relative posisjon og som i den verdifrie vurderingen av "det andre" dypest sett erkjenner sin verdiløshet, risikerer vi at det rette og det gode ganske enkelt blir det alle andre gjør. Dette er majoritetens tyranni, for å låne et begrep fra Toqueville, i en annen, og kanskje mer skremmende og utvilsomt sluere form. Ikke dermed sagt at de ovennevnte vesenstrekk er uønskede eller av det onde, jeg vil si tvert imot, men også demokratiet har sine utfordringer. Vi lovpriser ulikhet, men tåler ikke for mye av det. Enkelte samfunnsvitere er jo av den oppfatning at det fredelige demokratiet nærmest bæres frem og muliggjøres av en apatisk befolkning som bysses i søvn av underholdning og shopping.

Hva har alt dette med Fosses uttalelse å gjøre? Jo, kanskje er det majoritetens tyranni som er i virke når det skrikes ut om kultursnobberi. Fosse fremmer ikke åpenhet med sin ytring, han er ikke villig til å gjøre en verdifri vurdering av krimlitteraturen, i stedet lukker han sin hånd rundt den åndelige litteraturen i frykt for at denne en dag ikke lenger vil være mulig å identifisere og dermed settes pris på. Han trekker opp en strek og feller en verdidom, og i det moderne demokratiet risikerer vi å gjøre til fiende alle som ikke er åpne for alt.

Jeg har for øvrig en tendens til å lese stort drama og varsler om dommedag i det meste.

Haha!! Takk skal du ha;-D

Jeg må virkelig le ettersom jeg skroller nedover her og finner ut at akkurat som meg, er det mange som banker neven i bordet med et brak... I kjapp rekkefølge...

Her ser jeg den virkelige åndsverdien: En fruktbar debatt, hvor vi tillater oss behersket å reagere, blåse ut, ta til motmæle, reflektere over en annens uttalelse, og når dagen er omme og vi ligger på rygg i hver vår seng og filosoferer over lukkede bøker og slukte lys, da kan vi kanskje smile av dagens debatt og se at viktigheten av hver uttalse både ER viktig og ikke viktig, men det viktigste likevel, blir ytringsfriheten og at samholdet oss bokelskere i mellom utvikles og styrkes av å kunne være enige om å være uenige.

Jeg skal ikke si deg imot, Rune, fordi du som alltid har en evne til å betrakte en problemstilling fra flere sider. Jeg vil bare si at jeg oppfatter meg selv som svært lite hårsår. Jeg bejaer en debatt om hva som kjennetegner god litteratur. Og jeg vil være den første til å være enig i at det finnes usannsynlig mye dårlig krim. På en måte er det helt greit. Representanter for krimsjangeren tåler det. Mitt eneste poeng (og her biter jeg meg selv i tungen, da jeg ikke kan begripe hvorfor jeg har brukt så mange ord på å si akkurat det) er at jeg misliker båstenking og kategorisering.

For øvrig viser jeg til min ordflom lenger ned i tråden, siden du ikke svarer meg direkte, men legger ditt argument under hovedinnlegget. :)