Bokelskere.no

Jeg er enig i at Fosse generaliserer voldsomt, et poeng jeg også fikk kavet meg frem til i et annet innlegg i denne tråden, og hvis dette vekker mer forargelse enn det gjør konstruktive tilsvar så har det åpenbart liten verdi som debattinnlegg. Jeg kan bare spekulere i at hans uttalelse har utspring i en indignasjon over noen av de samme poengene som Tao fremmer over her et sted, at mye av krimlitteraturen ikke kontekstualiserer volden eller setter all faenskapen i noen samfunnsmessig sammenheng, men i stedet forsøker å finne opp stadig mer fantasifulle drapsmetoder og outrerte karakterer, og dermed appellere til en annen form for nysgjerrighet. Interessant nok i seg selv om man utenfor permene kontekstualiserer krimlitteraturen og ser på dens utvikling, men om det borger for særlig god litteratur er en annen sak.

Og på samme måte som nyere krim kritiseres for manglende samfunnskritikk, kan man hevde det samme om (nesten) alle andre sangre. Vi har Nygårdshaugs tordentale mot nyere norsk litteratur friskt i minne.

På samme måte som litteratur generelt i de siste tiår har utviklet seg til å bli mer introvert, har kriminallitteraturen gått samme vei. Mellommenneskelige relasjoner er viktigere enn samfunnsforståelse og politikk. Og det sjelelige mørke speiles i enkelte krimbøker til og med i naturen i beste Duun/Garborg-stil, Jeg tenker da særlig på Theorin og Indridason. Og det finnes unntak, som alltid. GW Perssons bøker går til frontalangrep mot styrende makters moral i Sverige i etterkrigstiden.

Krim følger trender ellers i litteraturen. Det finnes gode og dårlige krimbøker, som det finnes god og dårlig litteratur. Så lenge en bok forteller en god historie på et godt og fargerikt språk, velsignet fri for floskler og med en nerve og drivkraft bak språket som fenger og gir oss en god litterær opplevelse, så frydes litteraten i meg. Uansett hvilken sjanger det er.