Bokelskere.no

Jeg deler ikke forfatterens humor i denne boka. Jeg synes f.eks ikke at vi ler med hovedpersonen, som er syk, men av. Det liker jeg ikke.

(Innlegget er stilet til flere enn Bente på denne tråden.)

Så forskjellig vi oppfatter denne boka! Jeg følte at det var samfunnet rundt mølleren som ble latterliggjort, og ikke mølleren. Hvorfor kunne han ikke få lov til å ule litt i fred når han hadde behov for det? Hvem plaget han egentlig?

Bygda rundt mølleren klarte ikke å se hvilket flott, dyktig og driftig menneske mølleren var. Kanskje trengte han en dæsj av litt galskap for å våge å gå i gang å restaurere den gamle møllen!? Og som ingen andre før ham, klarte han det!

Jeg synes boka handler om maktmisbruk fra mennesker som midt oppe i jakten på mølleren hadde opp til flere personlige agendaer. Det ble en prestisje å ta ham. Og dette handler dypest sett om å slå ned på alle utløp av annerledeshet.

Nei, jeg lo virkelig ikke mye AV mølleren da jeg leste denne boka. Som alltid opplevde jeg at Paasilinna behandlet temaet galskap med nennsom hånd, og hvor de som tråkket over var dem som fikk sitt pass påskrevet i denne boka! I god Paasillinna-stil ... ;-)

Jeg opplevde denne boka omtrent på den måten du beskriver det, Rose-Marie.
Her får vi se hva det kan føre til når noen skiller seg ut i et samfunn, eller i et bygdemiljø, som det handler om her. Dette er en bok om mobbing, om uforstand og maktmisbruk. Her har forfatteren helt klart satt ting på spissen for å få leseren til å tenke.

Er så enig, så enig. Her kom "bygdedyret" fram mot den sårbare mølleren som de ønsket å støte ut.

Absolutt! Jeg følte så med mølleren hele tiden under lesingen, og var aldri i tvil om at dette var forfatterens hensikt.

Ja, de som tror at Arto Paasilinna bare skriver tull og tøys og humorbøker, må nok tro om igjen...

Selv om jeg synes at alle bøkene hans tar opp alvorlige emner hadde denne boka en klart mørkere undertone. Jeg lo ikke like mye av denne som av andre. Jeg innbiller meg at det er den finske folkesjelen som kommer til uttrykk i galgenhumoren som besitter bøkene. I denne boka opplevde jeg galskapen hos bygdefolket som mer fremtredende enn hos mølleren hvor flokkmentaliteten kan rettferdiggjøre enhver handling. Ganske ulykksalig for denne mølleren er det møtet med legen og hans kjemikalier som snur alt. Og presset opp i et hjørne går han til krig. Det er sterke karakterer han beskriver, som gjerne går sine egne veier.

Ja, jeg er veldig enig i det du skriver her.

Arto Paasilinna har mange undertoner i sine bøker, som en oppmerksom og våken leser godt kan oppfatte.

Jeg følte også at vi lo (eller i mitt tilfelle, lot være å le) av hovedpersonen, og ikke med ham. Jeg følte for mølleren her på samme måte som for Tusten hos Tarjei Vesaas: Veldig sårt, og ingenting å le av.

Humoren er den samme her som i andre bøker av Paasilinna, men av en eller annen grunn var det mindre morsomt her. Synes jeg.

Eg har lese fleire av Paasilinna sine bøker. Dette er min favoritt. Eg synest ikkje mølleren blir latterleggjort, snarare tvert om.

Men eg lo ein del, det er sant. Utruleg for ein galskap denne Paasilinna greier å skape i bøkene sine.

Dette er foreløpig også min Paasilinna-favoritt. Mølleren og vennene hans er karakterer man blir glad i, ikke som man ler av. Her, som i de andre Paasilinna-bøkene, er det vel ikke personene man ler av, men situasjonene forfatteren lar dem havne i? Mattis kom aldri ut for sånt, derfor ler vi ikke av "Fuglane".

Der kan man se; jeg synes jeg lo med ham. Men jeg var jo litt bekymret for den ulingen...

Det jeg ellers opplevde når jeg leste boka var vel en rystende, sår ensomhet hos hovedpersonen. Men det er kanskje humorens egentlige ansikt; alvoret bak?

Men ler vi ikke for å ufarliggjøre alvorlige temaer?