Bokelskere.no

Med jevne mellomrom uttaler såkalte kulturpersonligheter seg om kriminallitteraturen, dette stebarnet som til stadighet står utenfor og banker på den ugjennomtrengelige middelalderporten til vår nasjonale kulturborg.

Etter min mening faller disse uttalelsene på sin egen urimelighet. For hva er god litteratur? Jeg har skrevet om dette tidligere, men det skader ikke å gjenta det. God litteratur kjennetegnes etter min mening ved et intelligent utviklet plot, der handlinger og hendelser er godt motiverte og ved et godt utviklet språk, der det brukes uvante metaforer og gode formuleringer som får oss til å se ting på en ny måte.

Mange vil også påstå at et kriterium for god litteratur er at den berører oss, og at den handler om samfunnsmessig viktige ting. Andre vil si at troverdige skildringer av skikkelser og situasjoner er viktig, og at interaksjon mellom mennesker må være slik at vi kjenner oss igjen, lærer av dette og kanskje til og med blir bedre mennesker.

Atter andre vil si at god litteratur er litteratur som underholder oss.

Alle disse kriteriene er uavhengig av sjanger.

Hva med Dostojevskijs skildring av Raskolnikovs forbrytelse. Er dette krim? Det er i hvert fall høyverdig litteratur.

Fosses uttalelse tilfører ikke noe positivt til kulturdebatten i Norge. Tvert imot skaper han en unødvendig distanse mellom "litteraturfolket" og den jevne lesende nordmann.

Det er vanskelig å være direkte uenig i innlegget ditt. Men det er fristende å spørre om hva du mener kjennetegner eventuelle positive bidrag til kulturdebatten? Kulturdebatt da forstått som en debatt om hva som er god kultur og hva som er lavkultur, ukultur eller fordummende kultur. Mitt inntrykk er at mange av de som reagerer sterkest på uttalelser som Fosse sin, der det trekkes opp en grense som ingen vil stå på feil side av, aller helst så at vi ikke hadde noen debatt i det hele tatt. Man må jo trå varsomt i dagens Norge når man uttaler seg om kultur, for helst skal jo ingen vite noe mer om dette enn noen andre, det finnes ikke noe sånt som forfinede smaksløker, bare ulike sådanne, og det vekker umiddelbart skepsis og forakt hvis noen påberoper seg å kunne si noe om hva som er dårlig og hva som er bra. Og det er jo heller ikke så farlig, vil mange si.

Jo, det er det. Jeg er enig med Fosse i at noen varsellamper bør begynne å lyse hvis ingen distinksjon finnes, hvis alt det koker ned til er den individuelle smak, hvis den enkeltes opplevelse står igjen som den eneste målestokk. Og hva er nå egentlig så unikt med den individuelle smak, hvis denne formes av produkter som er skreddersydd for å møte og forføre forbrukeren? The Jonas Brothers er virkelig ikke så bra og amerikanske, serieproduserte komedier appellerer til det nedrigste i oss. Krim er den kanskje lettest definerbare litteratursjangeren, og allerede det bør fortelle oss noe: Den har vesenstrekk som enhver krimforfatter som er bevisst på at det er det han eller hun er, forholder seg til, og dermed indirekte også til hva som selger. Hvorfor kjøper vi mer krim enn noen gang før? Jeg tror ikke svaret er så enkelt som at det akkurat nå "produseres" mye god krim.

Jeg begynner å miste av syne det poenget jeg en gang planla å nå, men det ville vært til forveksling likt dette: Enhver kultur trenger en forestilling om det opphøyde, om et mål. Den trenger stemmer vi anerkjenner som kloke, den trenger noe å strekke seg etter. Markedsideologien forsyner oss ikke med noen slike føringer, og når den truer med å penetrere alle deler av samfunnslivet, så risikerer vi å forfalle til en slags omvendt dekadanse. Jeg leser i så måte reaksjonene på Fosses uttalelse som et tegn i tiden, må jeg innrømme.

Det mest interessante og oppsiktsvekkende er altså ikke for meg Fosses uttalelse, men at man nærmest føler seg angrepet av den, at folk reagerer og forsvarer krimlitteraturen. Hva så om det ikke er høyverdig litteratur, eller litteratur i det hele tatt? (Uten at semantikken for meg er det viktigste her). Jeg kan le høyt av tegneseriestripene i avisa, uten at noen ville fått så mye som et hevet øyebryn til reaksjon dersom de sa til meg at det ikke var høykultur. Oppsummert: Det er viktig å være klar over at det ikke er noe galt i å se på The Voice på fredagskvelden, men at du kunne brukt tiden bedre. Hehe.

Krim kan helt sikkert være oppbyggende. Uansett har mennesket behov for adspredelse. Jeg mener altså ikke det er noe galt i å lese krim, så det er avklart. Kan krim være høyverdig litteratur? Kanskje er svaret så enkelt som at er en krimroman det, så er den ikke lenger krim.

Et betimelig og velfundert innlegg! Selvsagt skal vi tillate alle former for kulturdebatt. Og i en slik debatt bør ikke noe tema være utelatt. Om krim bør verdsettes på lik linje med annen skjønnlitteratur har også vært debattert en rekke ganger.

På 70-tallet arrangerte jeg selv en debatt der Kjartan Fløgstad og Jon Michelet diskuterte hvilken sjanger som lettest kunne sette lys på skjevheter i samfunnet, den fantastiske realismen eller kriminallitteraturen. Konklusjoner var vanskelig å trekke, men det var åpenbart at krim i denne debatten av mange ble sett på som hensiktsmessig som sosialrealistisk sjanger. Kriminallitteraturen har jo som utgangspunkt skyggesider ved samfunnet.

Jeg ser ingen stor verdi i en debatt der man kategoriserer og ekskluderer en hel sjanger fra det som kan kalles god litteratur. Vi trenger en kulturdebatt der mangfoldet ikke begrenses, men der det åpnes for nye synspunkter og der flere sjangere tas med i det gode selskap. Mer konstruktivt ville det etter min mening være om man diskuterte hva som kjennetegner høyverdig litteratur, på tvers av sjangerbegrepet.

Jeg er enig i at Fosse generaliserer voldsomt, et poeng jeg også fikk kavet meg frem til i et annet innlegg i denne tråden, og hvis dette vekker mer forargelse enn det gjør konstruktive tilsvar så har det åpenbart liten verdi som debattinnlegg. Jeg kan bare spekulere i at hans uttalelse har utspring i en indignasjon over noen av de samme poengene som Tao fremmer over her et sted, at mye av krimlitteraturen ikke kontekstualiserer volden eller setter all faenskapen i noen samfunnsmessig sammenheng, men i stedet forsøker å finne opp stadig mer fantasifulle drapsmetoder og outrerte karakterer, og dermed appellere til en annen form for nysgjerrighet. Interessant nok i seg selv om man utenfor permene kontekstualiserer krimlitteraturen og ser på dens utvikling, men om det borger for særlig god litteratur er en annen sak.

Og på samme måte som nyere krim kritiseres for manglende samfunnskritikk, kan man hevde det samme om (nesten) alle andre sangre. Vi har Nygårdshaugs tordentale mot nyere norsk litteratur friskt i minne.

På samme måte som litteratur generelt i de siste tiår har utviklet seg til å bli mer introvert, har kriminallitteraturen gått samme vei. Mellommenneskelige relasjoner er viktigere enn samfunnsforståelse og politikk. Og det sjelelige mørke speiles i enkelte krimbøker til og med i naturen i beste Duun/Garborg-stil, Jeg tenker da særlig på Theorin og Indridason. Og det finnes unntak, som alltid. GW Perssons bøker går til frontalangrep mot styrende makters moral i Sverige i etterkrigstiden.

Krim følger trender ellers i litteraturen. Det finnes gode og dårlige krimbøker, som det finnes god og dårlig litteratur. Så lenge en bok forteller en god historie på et godt og fargerikt språk, velsignet fri for floskler og med en nerve og drivkraft bak språket som fenger og gir oss en god litterær opplevelse, så frydes litteraten i meg. Uansett hvilken sjanger det er.

Kanskje er svaret så enkelt som at er en krimroman det, så er den ikke lenger krim.

Eller kanskje ikke. For det var en veldig enkel måte å si "krim er ikke litteratur" på. Hvor begrunnelsen ganske enkelt er "Siden krim ikke kan være høyverdig litteratur, så må det være dårlig litteratur når det er krim, DERFOR er ikke krim høyverdig litteratur". En grei kombinasjon av det jeg er opplært til å kalle "sirkelargumentasjon" med en liten dose hersketeknikk.

Spørsmålet er ikke om vi trenger "høyverdig litteratur" eller ikke. Spørsmålet er "hva ER høyverdig litteratur". Eller i Fosses sak: "Hva er IKKE høyverdig litteratur".

Problemet med å henge ut krimgenren på denne måten er at man svært ofte havner i en situasjon hvor den ene siden ikke ANER hva den andre siden snakker om. "Jeg leser aldri xxx, fordi det er så yyy" (xxx erstattes med "Litteratur" eller "krim", mens yyy erstattes med et negativt adjektiv etter eget valg).

De aller færreste reagerer på begynnelsen av setningen. "Jeg leser ALDRI"... I min verden er første krav for å kunne diskutere noe at du faktisk VET hva du snakker om. Du vinner ALDRI en diskusjon ved å STARTE innlegget med "dette vet jeg ingenting om, men her er svaret". Det er ABSOLUTT mulig jeg er unik her, men av en eller annen grunn håper jeg ikke det.

Deretter uttaler man seg BASTANT basert på den seneste bestselgeren innen SIN genre, for man er automatisk ekspert når man har lest den nyeste boken. (Selv om man selvfølgelig risikerer å måtte forsvare seg mot "tradisjonalistene" på eget lag, som IKKE er så store tilhengere av "det nyeste nye")

Min erfaring, og JA, jeg har lest mye annet enn det som står i boklisten min, så jeg oppfyller langt på vei mitt eget krav til å "vite hva jeg snakker om", er at det finnes MYE "høyverdig litteratur" der ute hvor forfatteren hadde hatt VELDIG godt av å legge manuskriptet tilbake i skrivebordsskuffen. Samtidig finnes det mye krim der ute (ikke alt nødvendigvis oversatt til norsk) som tilfredsstiller "kravene" til å være "høyverdig litteratur".

Problemet er at det utgis veldig mye bøker om dagen. Det er lettere enn noensinne å SKRIVE en bok, det er forholdsvis lett å få det utgitt, og det er utrolig lett å få noen til å MENE noe om bøkene.

Jeg vil ikke tilbake til den tiden forfatterne skrev bøkene sine for hånd, før de ble overlatt til trykkerier som satte typene (speilvendt) for hånd, og til slutt ble det (kanskje) en OK bok ut av det hele, men det er nok sånn at mange bøker ikke er verdt det papiret de er trykket på. (Noe man har løst ved å innføre e-bøker, som ikke akkurat kommer til å redusere tilgjengeligheten av "SØPPEL" innenfor flere genrer fremover)

Eller kanskje ikke. For det var en veldig enkel måte å si "krim er ikke litteratur" på. Hvor begrunnelsen ganske enkelt er "Siden krim ikke kan være høyverdig litteratur, så må det være dårlig litteratur når det er krim, DERFOR er ikke krim høyverdig litteratur". En grei kombinasjon av det jeg er opplært til å kalle "sirkelargumentasjon" med en liten dose hersketeknikk.

Jeg mente ikke med den lett flåsete sluttbemerkningen min, som selvfølgelig var billig sirkelargumentasjon, at krim av den grunn med tvingende nøvendighet er dårlig litteratur.

Kanskje en hverdagslig analogi er på sin plass for å illustrere det som var ment å være det enkle poenget: Hvis vi sier at hamburgeren er en matrett som kan plasseres i kategorien gatekjøkkenmat/ fast food, hva så med en utsøkt hamburger som byr på en smaksopplevelse av de sjeldne? Fortsatt gatekjøkkenmat? Både gatekjøkkenmat og gastronomisk kunst? Mer det ene enn det andre?

Men uff, jeg synes i utgangspunktet sjangerbetegnelser er trettende og reduksjonistiske, og ja, naturligvis kan litteratur være både krim og høyverdig. Til syvende og sist avhenger det helt av hvordan man bruker begrepene. Hersketeknikk er for øvrig litt ubehagelig å få slengt i trynet, det er ikke på det nivået jeg ønsker å diskutere og jeg kan bare beklage om det ble oppfattet slik. Det er et begrep man bør være forsiktig med, siden det lett kan brukes i det formålet det var ment å skulle beskrive.

Spørsmålet er ikke om vi trenger "høyverdig litteratur" eller ikke. Spørsmålet er "hva ER høyverdig litteratur". Eller i Fosses sak: "Hva er IKKE høyverdig litteratur".

Betimelige spørsmål, men det er ikke den problemstillingen jeg i hovedsak leflet med, som heller gikk i retning av: "Hvorfor blir vi skremt av alt snakk om en slik distinksjon?" Og av mitt innlegg fremgikk det at jeg også mener førstnevnte spørsmål er viktig, og hvorfor jeg mener det er det.

Akkurat når det gjelder å vurdere hva som er "høyverdig litteratur" vil jeg faktisk slå et slag for den induktive metode. Det er vanskelig å kunne si noe generelt om hva som kjennetegner det høyverdige. Jeg mener oppgaven er å løfte frem hva som gjør det enkelte verk høyverdig. Dette er både kritikerne og diskusjonsarenaenes jobb. Jeg mener faktisk det kunne vært mulig å argumentere for en kriminalromans "høyverdighet" uten å kjenne til den andre siden: den litteraturen som er opplest og vedtatt som viktig. Jeg har ennå ikke sett det vært gjort, men det kan godt være at dette snarere vitner om en blodfattig kritikk- og diskusjonskultur, enn om sjangerens manglende kvaliteter som sådan. Sikkert er det at vi i dag får servert filmomtaler, for å ta et eksempel, som i stedet for å løfte frem kunstneriske kvaliteter eller samfunnsmessig relevans, ganske enkelt forteller deg om det du skal se er spennende eller underholdende, og underforstått verdt å oppleve (med tilhørende terningkast slik at du slipper å tenke).

NB: Jeg mener naturligvis ikke at en omtale skal måtte vurdere verket i forhold til problemstillingen "Er dette høyverdig litteratur eller ei" eller at det overhodet er nødvendig å ta stilling til begrepet "høyverdig", men av argumentasjonen, av de momentene som trekkes frem, og gjerne av debatten som eventuelt måtte oppstå i etterkant av omtalen, vil verkets "viktighet" på en eller annen måte tre frem i lyset. Det kan ta mange år. Det sier meg ingenting at du mener å kunne si at noe av den høyverdige litteraturen du har lest kunne hatt godt av ytterligere finpuss, eller at enkelte kriminalromaner du har lest for deg kvalifiserer til å bli kalt høyverdig litteratur. Da har du en klar forståelse av begrepet høyverdig som jeg ikke har eller ønsker å ha. Jeg mener det er, og bør være, et til en viss grad dynamisk begrep. Alt som er interessant er argumentene som føres for det enkelte verk. Jeg har kun ett poeng av generell art: Kulturen trenger distinksjonen. Det er et sunnhetstegn om vi forholder oss aktivt til den, og et faretegn om vi blir skremt av den.

Jeg tror vi egentlig er ganske enige om hva vi vil ha i bøkene våre, sånn egentlig, liksom;)

Og det ER en viktig diskusjon. Kvalitet er IKKE nødvendigvis en subjektiv kvalitet.

Men jeg er fremdeles litt usikker på hva Fosse egentlig ventet å få ut av utspillet. (Noen som vet om han har nye prosjekter klare omtrent nå?)

Hmm... Når jeg tenker meg litt om, så ser jeg at det jeg faktisk reagerer på er at det er en FORFATTER som kommer med et slikt utspill. Fordi det for meg høres ut som "jeg er bedre enn en vanlig krimforfatter, altså", og ikke som et utspill om litterær kvalitet.

At det også høres ut som litterær rasisme, gjør ikke saken bedre.

Diskusjonen er viktig, men hvem er det som skal diskutere? Skrivere eller lesere?

Ja, jeg tror også vi er ganske enige, når eventuelle misforståelser er gjort rede for og ryddet unna. Jeg er også enig i at Fosse kunne valgt en annen innfallsvinkel til sin uttrykte bekymring, den som angår utviskelsen av viktige kvalitetsskiller, enn å generalisere over all krimlitteratur. Siden han står godt plassert på "den andre siden", de fleste vil i hvert fall si det, så er det klart det kan oppfattes som nedlatende. Kanskje kan det forsvares med at spissformuleringer i blant må til for å vekke oppmerksomhet og at det mest effektive i så måte var å angripe den krimlesende hærskare, som vokser seg større og større. Kanskje ikke. Jeg må innrømme at jeg har litt sansen for polemikk, men jeg synes det er synd at jeg ennå ikke har registrert et godt svar på tiltalen, for jeg tror det vil være fullt mulig å formulere ett slikt. Hva denne debatten angår så mener jeg det er viktig at både forfattere og publikum er involvert.

Tusen takk, Toril, det var hyggelig sagt.