Boka gir et rystende bilde av sider ved den historiske virkeligheten som trolig er ukjent for de fleste. "Alle" har hørt om Marie Curie og at hun fikk tildelt Nobelprisen ikke bare én, men hele to ganger. Men omstendighetene rundt prisutdelingen i 1911 er mer ukjent, at hun den gang ble nesten jaget ut av Frankrike, var helt nytt for meg. Men også andre kjente personer og autentiske begivenheter blir trukket fram i lyset i boka. Vi hører om det store sykehuset LA Salpètière i Paris som huset tusenvis av kvinner (både mentalt syke og prostituerte). Her foregikk store seanser der kvinner hensatt i transe ble framvist til allmenn beskuelse! Den mest berømte pasienten var Blanche Wittman. Senere ble hun Marie Curies assistent i det farlige arbeidet med å utvinne radium. Så skadet ble hun at begge beina og den ene armen måtte amputeres. Sin siste levetid tilbrakte hun i en liten trekasse med hjul. Baksiden ved vitenskapelig forskning kommer fram i boka, likeledes gir den et skremmende bilde av intoleransen i det franske samfunnet. Boka er skrevet på en noe spesiell måte. Særlig i begynnelsen virker den noe uklar og famlende med mange gjentakelser. Men etter hvert som leseren får mer innsikt i handlingsforløpet, trer sammenhengen klarere fram.
Sist sett
