Bokelskere.no

Og i dag fikk jeg tak i Happy Sally også. På svensk. Tror ikke den er oversatt. Deichmanske hadde den ihvertfall og biblioteket lånte den inn for meg. Av Drømmefakultetet og Darling River trekker sistnevnte det lengste strået hos meg, men begge er knall.

Kult. Jeg må finne tid til Darling River snart, ikke bare er Stridsberg en spennende stemme, men Lolita er jo en av mine favorittbøker. Anbefaler for øvrig dette intervjuet hun gjorde med Bokvennen:

http://www.blm.no/?p=509

Oi, fikk en voldsom déjà vu-følelse av å skrive dette innlegget. Jeg må repetere meg selv mye. Eller så gjør historien det. Mest sannsynlig er det bare bomskudd fra noen nevroner.

Tusen takk for intervjutips som gir historiene mer innhold eller flere tolkningsmuligheter.

Ser at forfatteren selv sier hun lengter veldig lite etter å skrive realistisk og skammer meg litt over at jeg i min beskrivelse av Drømmefakultetet brukte akkurat ordet sosialrealistisk. Sannheten er vel at jeg blir litt ordfattig om litteratur som Stridsbergs fordi jeg ikke har ordforråd til å beskrive den...jaja, om det gir noe mening. Samtidig vil en gjerne klore ned noen ord i beundring for dama...hehe.

Stridsberg sier: Jeg har vanskelig for å skrive såkalt realistisk, eller mer presist: Jeg lengter veldig lite etter å skrive realistisk. Heller tenker jeg at jeg befinner meg i et barnslig dukkehus når jeg skriver. Skrivingen er en lek med forestillinger, drømmer og mareritt.

Stridsbergs ord er dekkende også for min leseopplevelse: Darling River er en annen virkelighet enn den vi ser rundt oss, den er mer et konsentrat

Likevel gir hennes bøker meg assosiasjoner til for eksempel filmen Monster (om den tidligere prostituerte seriemorderen Aileen Wuornos)eller Margarareth Ohlins Engelen. Det er liksom en kjerne av vrikelighet i marerittene, slik jeg leser det og ser verden rundt meg. Forfatteren må tilgi meg. Ser hun også sier at Darling River ...er en roman uten verdier, den er fullstendig ikke-oppbyggelig. Darling River fungerer ikke med noen som helst agenda. Jeg synes det er rart å tenke seg et menneske uten verdier, og dermed en forfatter uten verdier. Hun kan ha forsøkt å skrive verdiene av seg, men jeg klarer ikke å se at hun lykkes helt med det. Og jeg synes det er en styrke ved romanen. Forfatteren får tilgi meg det også;)

Bra innlegg! Jeg er helt enig hva verdier angår, samtidig som jeg synes det er friskt at enkelte forfattere fortsatt tør å si slikt, tør å ha et så ambisiøst, megalomanisk og umulig prosjekt som å skulle skrive seg vekk fra sine verdier. Og jeg kan skrive under på konsentrert virkelighet. Det er nok fremfor alt det jeg sitter igjen med etter Drømmefakultetet, den sterke tilstedeværelsen Stridsbergs Valerie kanskje ikke så mye utviser, som inviterer oss inn i. En innadvendt tilstedeværelse. Små drypp av konsentrert virkelighet, alle tenkelige fornemmelser fanget opp og beskrevet av et følsomt sinn. Det nærmeste en roman kommer en dagen derpå-følelse: Man sitter fyllesjuk på bussen som skal ta en hjem, huet klint mot ruta, etter en sosialt sett mislykket fyllefest og en dårlig natts søvn, og emosjonene er innstilt slik at natur og mennesker, virkeligheten, har et spesielt filter over seg, preget av (forestilt) klarhet og melankoli. Denne romanen har et særegent virkelighetsfilter.

Det er likevel ikke noe i veien for at man oppfatter den som sosialrealistisk. Realisme er et vanskelig begrep. Vi kan jo umulig tenke eller skrive oss utenfor menneskets erfarings- og/eller handlingspotensiale. Slik innehar både Star Wars og Karl Ove Knausgård en god porsjon realisme. Jeg tror Stridsberg vil tilgi deg.

Fy søren du skriver godt!

Nå blir jeg forlegen. Er ikke så god med sånt, men det er jo frekt ikke å svare og. Takk, sier vel normale folk. Hadde jeg brukt smiletegn så ville jeg slengt på et!