Bokelskere.no

Nydelig bok, og den er IKKE noen klissete "dameroman" hvis noen skulle tro det. En sterk historie om en ung kvinne som skal prøve å få et voksenliv med mening etter en tøff oppvekst. Jeg ble også fascinert av blomsterspråket, som jeg bare så vidt hadde hørt om.

Eg syns denne boka føyde seg fint inn i rekka av typiske "dameromanar". Hadde nok litt høge forventningar etter å ha lese om boka er inne, men blei dessverre skuffa. Boka var god nok den, men utifrå omtalar trudde eg kanskje den skulle ha litt meir djupne.

Med fare for å få mange her inne som elsker denne boka på nakken, må jeg bare si at jeg ble litt skuffet over denne boka. Mulig forventningene var litt for høye, som de ofte blir av såkalte bestselgere, og når en bok blir veldig "hauset opp" her inne. Nå er det jo allerede mange tråder om denne boka så jeg trenger vel ikke nevne særlig om innhold. Synes bare den ble litt for "amerikansk" etter min smak, og muligens noe langdryg. Kjedet meg mange ganger, og slet litt med å komme igjennom den. Selve historien om Victoria var hjerteskjærende nok den, men synes allikevel boka manglet noe, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva, muligens dybde. Endte opp med å gi den en firer.

Visste ikke helt hva jeg gikk til med denne boken, leser vanligvis ikke denne type litteratur. Men jeg forsto ikke hvorfor Elizabeth valgte å svikte barnet da det gjaldt. Det kunne forfatteren ha begrunnet bedre. At barnet var vant til å bli sviktet unnskylder ikke at denne voksne kvinnen gjorde det. At barnet vokste til og greide seg på tross av alt det de voksne ikke tok ansvar for, sier hva som kan bo i et menneske. Ble litt for søtt med blomsterspråket, men kommunikasjon som virker er bedre enn ingen.

En god, sterk og spesiell bok dette. Og jeg som nesten droppet denne nettopp fordi jeg fryktet at den skulle være altfor sentimental og klein for min smak. Ikke kan jeg noe om blomster heller.

Det er en sår historie om hvordan offentlige instanser kan skalte og valte med et barn til barnet er følelsesmessig ødelagt, for deretter å forvente at vedkommende skal klare seg på egen hånd i livet etter fylte 18 år. Samtidig er det en fascinerende historie om hvordan blomster og blomsterspråket hjelper hovedpersonen til å uttrykke seg, få seg et voksenliv og til å overleve rett og slett. Veldig bra.

Eg er einig i det du har skrive om Blomstenes hemmelige språk. Gripande lesing om Victoria som hadde ein barndom som har gitt henne djupe sår i sjela og gjort henne uskikka til normal sosial omgang. Det var fengslande å lese om korleis ho nytta blomespråket til å kommunisere med andre (som kjende til det språket), og korleis ho ved hjelp av sitt kjennskap til blomar bygde opp eit tilvære for seg, både økonomisk, menneskeleg og sosialt.
Forfattaren har sjølv vore fostermor, og veit nok ein del av barnevernsbarn sin problematikk. Handlinga verkar då for så vidt truverdig. Men er set eit spørsmålsteikn ved den delen av historia som omhandlar Victoria som gravid og heimlaus. Det verkar ikkje heilt realistisk for meg.
Elles er det ei god bok som kan anbefalast.

Her er mitt blogginnlegg om boka. Jeg synes den var utrolig bra.
http://artemisia.bloghog.no/2012/03/04/sterkt-om-et-folelsesmessig-skadd-barns-vei-mot-et-selvstendig-voksenliv-blomstenes-hemmelige-sprak-av-vanessa-diffenbauch/

Holder på å lese denne nå, og kan absolutt si jeg elsker den :D Kan trygt anbefale den videre :)

Dette er en av de beste bøkene jeg noen gang har lest. anbefales på det sterkeste!