Denne boka vakte min store interesse for Italia med Capri og Roma da jeg leste den som ungdom omkring 1956. Boka er selvbiografisk, men kanskje ikke helt å stole på i enkeltheter. Axel Munthe var sosietetslege, men arbeidet også gratis for de fattige. Hans fascinasjon for Capri førte til den kjente San Michele-villaen der, som nå er et museum over hans liv og er spekket med romerske antikviteter som han dels fan, dels kjøpte. Da boka kom ut første gang omkring 1930, ble den en knallsuksess over hele Europa. Det var nok grunnen til at jeg fant den i bokhylla til mine foreldre i 1956.
Viser 3 svar.
Ah, enda en leser av denne fantastiske boken. Ikke til å stole på, det er sikkert og visst, men vi ser alle tilbake på vårt liv med egne øyne og husker bare det vi vil. Axel Munthe var gift og hadde to sønner, noe som han aldri nevner i boken. Hans kone bodde mest i England og Sverige mens han laget sitt drømmeslott San Michele på Capri. Jeg var der for noen år siden, og måtte selvsagt klatre opp La Scala Fenice, som ikke ble bygget av Fønikerne, men av Grekerne. Vandret opp de 777 trinn i 35 graders varme uten så mye som en liten vannflaske i lomma. Snakk om bønder i byen. Kom opp til Anacapri mer død enn levende, men etter et par flasker vann var jeg klar for villaen, kapellet og utsikten sammen med sfinxen. Den spurte hvordan jeg likte oppgangen, og jeg fortalte den at jeg kom til å ta bussen hjem. Sfinxen bare ristet på sitt gamle hode, snudde seg mot solen og stirret utover sjøen igjen. Og på veien ned skjønte jeg hvorfor. Veien var en smal hylle i fjellet og syntes til tider å være smalere enn bussen, som oste ned i noe som lignet på 150km i timen, rundt hårnålssvinger og sneiet rundt møtende trafikk med bare centimeter til overs. Nå skjønner jeg hvorfor katolikker går i kirken og ber sin rosenkrans.....Men, jeg levet lenge nok til å fortelle om det. Og selv om turen var strabasiøs opp og skremmende ned, kunne ikke selve mamsell Agata få meg fra å gjøre det omigjen en gang.
Kan uheldigvis ikke som deg drysse ut selopplevde historier om San Michele, men tusen takk for din beretning: Herlig!!! Mitt anliggende er derimot mer ala en bibliotekar som vil anbefale boken "En osalig ande : Berättelsen om Axel Munthe" av Bengt Jangfeldt. I farten har jeg ikke undersøkt om den er på bokelskeres lister. (jeg har forresten så mange jeg ikke får registrert, og jeg er heller ikke noe flink med å registrere dem selv, så jeg benytter ikke anledningen til å klage min nød hehe). Selve personen Munthes livshistorie fikk ihvertfall meg til å lese boken - til tross for 672 sider - og i mitt eksemplar med knøttliten skrift - livlig illustrert dog!
Jeg har sikkert sitert dette før, men det klarer nok en omgang til: Fra The Story of San Michele: "The very day of her (Rosalie's) departure Mamsell Agata had set to work rubbing and scrubbing my dainty Louis XVI chairs, beating mercylessly my priceless Persian rugs with a hard stick, washing the pale marble face of my Florentine Madonna with soap and water, she had even succeeded in getting off the wonderful lustre of the Gubbio vase on the writing table. If Mamsell Agata had been born four hundred years ago no trace of medieval art would have remained today."
Sist sett
