Bokelskere.no

Etter hvert har det sneket seg inn en liten ambivalens i forhold til Kjærstad. I en årrekke har han vært en av mine kjæreste leseopplevelser og jeg husker ennå den lamslåtte følelsen da jeg var ferdig med Wergeland-trilogien: var det mulig? Suverent! Intet mindre; var det i det hele tatt noen vits i å lese noe mer, og videre, skrive noe?

Men så, de seneste utgivelsene smakte mer og mer av konstruksjon. Ikke så å forstå at de var mer konstruerte enn de foregående, men vurdert under ett. For meg er nærheten til personene i Kjærstads verker i ferd med å blekne. Forøvrig tror jeg noe av dette kan skyldes nettopp det som er påpekt over:"übermensch-liknende figurer".'

Men igjen, Kjærstad er ufattelig dyktig, og må få lov til å øse av sine ferdigheter og dossere sine kunnskaper, og heldig er vi som får ta del i dette. Samtidig kan man måle litteratur etter forskjellige kriterier, og selv om Kjærstad utvilsomt hevder seg, blir mitt endelige og høyst udefinerbare og subjektive ankepunkt tekstens kjølighet og dermed en distanse til personene (som jeg faktisk ikke tror Kjærstad har fabrikert med overlegg).

Men for all del: bedre enn det aller aller meste, men samtidig: listen er anbragt (umenneskelig) høyt...