Bokelskere.no

Denne boken leste jeg for ca. 40 år siden, og jeg husker at jeg da syntes den var fin og fascinerende - og morsom (hovedpersonen som ligger og gjemmer seg i en eplehage for å fange/skremme folk som gikk på slang var kostelig lesning!). I voksen ettertid har jeg imidlertid følt en viss vemmelse ved tanken på boken, - denne unge mannen som gikk inn for å bryte ned kvinnen han var forelsket i, fordi han mente hun bare spilte en rolle og ikke var "seg selv". Jeg er usikker på om jeg har husket det riktig, men hvis jeg gjør det, synes jeg jo nå at dette var en motbydelig oppførsel: han skulle vise henne hvor dum hun var, og så skulle masken falle! Husker jeg riktig?

Ja. Det skyldes vel misunnelse fra en usikker ung mann som blir kjent med en sosialt trygg kvinne og som ønsker å frarive henne muligheten til å briljere fordi han forveksler å gå inn og ut av sosiale roller etter behov med å "spille en rolle". Slutten er jo også ganske uhyggelig når Geir skjærer grimaser til kvinnen han velger å bli hos. Jeg synes imidlertid han virker mer stakkarslig enn usympatisk fra sin tilskuerposisjon på siden av et sosialt fellesskap med sitt nærmest maniske oppheng i hvordan han blir oppfattet og hvilket inntrykk han ønsker å gi omgivelsene. Poseringene i kinosalen f.eks. er mest et uttrykk for sosial avmakt, slik jeg tolker det.

Ja, og jeg tror jeg også må ha syntes det da jeg leste den. Det er nå i ettertid jeg bare har husket denne nedbrytingen av rollen, og syntes det var vemmelig. Kanskje jeg får se om jeg kan få tid til å lese den om igjen?

Gjenlesning av Solstad skader ikke. Jeg har startet på et prosjekt med kronologisk lesning av Solstad-romanene (riktignok for første gang fra bøkene i perioden 69-83), og det er veldig interesasnt og vel verdt tiden, i hvert fall. Norges mest ambisiøse samtidsforfatterskap!