Ambisiøs lek med roller og identitet i Solstads debutroman, på grensa til at man mister helt oversikten over hvordan hovedpersonen Geir Brevik ser seg selv og omgivelsene utenfra (f.eks. i sekvensen med eplespising og treenighet i Benedicte Viks bil). Boka har også noen skarpe samtidsobservasjoner, bl.a. av hvordan studenter klamrer seg til pensumbøker på Blindern for å skaffe seg en personlighet, og siden blir standhaftige forkjempere for det bestående i embetsverksstillinger for ikke å bryte ned fundamentet som ble bygget opp gjennom studiene. Irr! Grønt! er også interessant i lys av de senere svært politiske 70-talls romanene, ettersom de mangler helt antydninger om hva som vil følge i de påfølgende romanene.
Viser 5 svar.
Jeg må si jeg ble litt skuffa over boka. Hovedpersonens hverdagsproblemer, observasjoner og tanker ble på en måte litt vel mye til at boka fenget meg, dessverre.
Jeg synest det var en rar bok uten de store høydepunkter.
Denne boken leste jeg for ca. 40 år siden, og jeg husker at jeg da syntes den var fin og fascinerende - og morsom (hovedpersonen som ligger og gjemmer seg i en eplehage for å fange/skremme folk som gikk på slang var kostelig lesning!). I voksen ettertid har jeg imidlertid følt en viss vemmelse ved tanken på boken, - denne unge mannen som gikk inn for å bryte ned kvinnen han var forelsket i, fordi han mente hun bare spilte en rolle og ikke var "seg selv". Jeg er usikker på om jeg har husket det riktig, men hvis jeg gjør det, synes jeg jo nå at dette var en motbydelig oppførsel: han skulle vise henne hvor dum hun var, og så skulle masken falle! Husker jeg riktig?
Ja. Det skyldes vel misunnelse fra en usikker ung mann som blir kjent med en sosialt trygg kvinne og som ønsker å frarive henne muligheten til å briljere fordi han forveksler å gå inn og ut av sosiale roller etter behov med å "spille en rolle". Slutten er jo også ganske uhyggelig når Geir skjærer grimaser til kvinnen han velger å bli hos. Jeg synes imidlertid han virker mer stakkarslig enn usympatisk fra sin tilskuerposisjon på siden av et sosialt fellesskap med sitt nærmest maniske oppheng i hvordan han blir oppfattet og hvilket inntrykk han ønsker å gi omgivelsene. Poseringene i kinosalen f.eks. er mest et uttrykk for sosial avmakt, slik jeg tolker det.
Ja, og jeg tror jeg også må ha syntes det da jeg leste den. Det er nå i ettertid jeg bare har husket denne nedbrytingen av rollen, og syntes det var vemmelig. Kanskje jeg får se om jeg kan få tid til å lese den om igjen?
Gjenlesning av Solstad skader ikke. Jeg har startet på et prosjekt med kronologisk lesning av Solstad-romanene (riktignok for første gang fra bøkene i perioden 69-83), og det er veldig interesasnt og vel verdt tiden, i hvert fall. Norges mest ambisiøse samtidsforfatterskap!
Sist sett
