Bokelskere.no

Vi lar oss ofte røre av fortellinger der barn er med. I hvert fall når vi kommer opp i åra. :)

Jeg lot meg røre til tårer av McCarthys The Road. En dyster bok der håpet om medmenneskelighet bæres av en liten gutt. Jeg gledegruer meg til filmen. Tror jeg må ta med meg et lass med lommetørkler.

mange som sier lignende ting, jeg tør nesten ikke lese "the road" jeg, så overfølsom for slikt som jeg har blitt etter at jeg fikk barn selv.

Ingen lystig lesning, men knakende godt skrevet. Kan nok være sterk kost for sarte sjeler. (Jeg er også i den kategorien.)

Må bare si at jeg ikke ble så rørt av selve situasjonen til far og sønn, men ble slått i bakken av tomheten boken fikk meg til å føle. En forferdelig bok egentlig.

hehe, uff, det er litt sånn at jeg har lyst til å lese den fordi den skal være god, samtidig som jeg sååå innmari sjelden føler for å fordype meg i forferdelighet, tomhet og tristhet. Det er nok best når jeg ikke vet om det på forhånd, for jeg liker jo forsåvidt flere bøker hvor det kan sies å skje forferdelige ting, det er jo ikke sånn at jeg legger fra meg en bok om det er "forferdelig" i den. Men det er sånn at jeg kan grue meg til det, hehe.

Var ikke det at historien var så forferdelig egentlig, siden den ligger et stykke fra virkeligheten. Det var måten språke blir brukt på som fikk meg til å føle den stor tomheten. Men den er absolutt verd å lese :-)