Tenk deg en del "Shantaram" og to deler "Señor Peregrino, fjern noen overraskelsesmomenter og legg til et element av moderne, amerikansk middelklasse. Da har du en idé om "Indias datter." Aisha vokser opp som adoptivdatter av to leger som ikke kan få egne barn. I likhet med henne, er adoptivfaren indisk, og ble værende i USA etter medisinstudiene, der han møtte sin kone. De snakker lite med Aisha om opphavet hennes, og når hun får tildelt et stipend for å reise til Mumbai som journalist og skrive en reportasjeserie derfra, blir hun både bedre kjent med sin adoptivfars familie, og hun får en unik sjanse til å lete etter sin biologiske familie. Kapitlene er fortalt i ulike synsvinkler, henholdsvis fra Aisha, hver av adoptivforeldrene og hver av de biologiske foreldrene hennes. Et nydelig grep som skaper nærhet til alle de involverte, og sympati med deres ulike forhold til Aisha, som er det eneste alle har felles. Samtidig er millionbyen Mumbai skildret i et blomstrende språk, så leseren nesten kan lukte, se og smake den. På noen punkter bikker historien over i det klisjéaktige, nesten patetiske, men forfatteren balanserer hårfint på riktig side av streken. Avslutningen virker skuffende med en gang boken er lagt bort, men til syvende og sist kunne det ha blitt utrolig sentimentalt hvis det hadde gått som leseren forventer.
Viser 1 svar.
Her vaklet jeg litt mellom treer og firer på terningen, og landet til slutt på fire. Selve historien, særlig den delen som foregår i India, er jo riktig så spennende og interessant. Men språket er flatt, persontegningene endimensjonale og en del av sidehistoriene klisjeaktige.
Jeg er enig med deg i at fortellergrepet med ulike synsvinkler er vellykket, men synes ikke det skaper nærhet til personene, kanskje med unntak av Kavita.
Sist sett
