Partisanens datter handler om middelaldrene Chris, som er ulykkelig gift med damen han kaller "Den store hvite loffen". En dag stopper han en kvinne på gaten mens han sitter i bilen sin, og tar henne for å være prostituert. Det viser seg at hun ikke lenger er det, men inviterer Chris til å komme på kaffebsøk en dag. Kvinnen heter Roza og er fra Jugoslavia. Hun serverer ham kaffe og forteller sin noe spesielle livshistorie mens hun røyker og fryder seg. Chris må innrømme at han blir forelsket i Roza og drømmer særlig om å få ha sex med henne, men han tror Roza vil ha sin pris...
Dette er en ganske kort bok, som jeg egentlig likte ganske godt, til tross for at det ikke skjer så mye. Stort sett følger vi bare med Chris inn på kjøkkenet til Roza, hvor hun legger ut som sine opplevelser. Noen ganger fra hans synsvinkel, andre ganger fra hennes. Det er interessante historier hun forteller, men man kan ikke ta alt for god fisk. Hva er sant, hva er ikke? Det er akkurat som å lese en røverhistorie inndelt i kapitler.
Jeg liker skrivestilen til DeBernieres og jeg elsket Kaptein Corellis mandolin. Denne er ikke på langt nær like god, men den funker. Det jeg ikke helt fikk tak på var hvorfor vi fulgte Chris og Roza gjennom ulike synsvinkler. I begynnelsen virket det som om kaptitlene skulle bytte synsvinkel mellom dem annenhver gang, men etterhvert ble det mer og mer Chris, og ikke noe Roza. Why...?
Slutten er bitter.
Sist sett
