Flott bok med fin samtale mellom bestemor og hennes barnebarn Wilhelm om det å være redd for forskjellige ting. Jeg hadde helst sett at siste side var strøket. Boka hadde stått fint med Wilhelms kommentar til bestemor som gruer seg til den dagen hun er borte og ikke lenger får være sammen med Wilhelm og oppleve alt hun setter pris på i verden: "Men jeg er jo her", som sluttkommentar. Jeg ser ikke behovet for en avslutning om at vi kan se hverandre etter at noen er døde, og at farmor ikke er redd lenger, når hun har forstått dette. Det lukker boka mer for den gode samtalen etter lesing enn det åpner opp, syns jeg. Illustrasjonene til Duzakin er fantastisk skremmende og vakre om hverandre.
Sist sett
