Her vil jeg gjerne trekke fram forskjellen på "dameroman" og "kvinnelitteratur".
Dameroman er ofte et ord som kan brukes om diverse bøker jeg hater. Det er sant at kiosklitteratur og chick lit er dameromaner, men min første tanke gikk til de "nye" dameromanene som MiaMaria nevner til slutt. De handler ofte om drama og følelser i et eksotisk miljø. Det er flest kvinner som skriver dameromaner, men jeg synes faktisk at også Paulo Coelho er litt damete.
Felles for dameromaner er at de fremmer klisjéfylte idéer om forhold og følelser, og strengt innordner seg tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Selv sterke og "uavhengige" kvinner i slike bøker blir ofte til syvende og sist avslørt å være tradisjonelle innerst inne. De beste dameromanene er de humoristiske, altså den gode chick liten. Det finnes mye dårlig chick lit som er blottet for humor, men når man riktig gapskratter av den klønete heltinnen er det godt. I alle fall jeg kjenner meg igjen i klønete hovedpersoner, uansett kjønn. Jeg synes altså ikke at Bridget Jones er dårlige bøker.
Kvinnelitteratur er bøker som alltid er skrevet av kvinner, og har en eller annen form for feministisk budskap. Det handler ofte om hvor mye kvinner sliter og strever. Mennene er ofte urettferdige og undertrykkende, og hvis de ikke er det, så står kvinnen gjerne i en posisjon av avmakt i forhold til dem. Det seksuelle i dameromaner beskrives som hett og romantisk, mens i kvinnelitteratur er det ofte mer klinisk, og ikke sjelden lidenskapsløst. Ofte kan slike bøker føles ørkesløse for min del, mens andre finner dem kraftig bevegende.
Det finnes óg en type kvinnelitteratur som er mer militant feministisk. Selv om jeg er sterk motstander av rabiat feminisme, synes jeg disse bøkene er langt mer underholdende. Den kvinnelige hovedpersonen har gjerne mange vanskeligheter her også, men hun tar saken i egne hender og er mer aktiv når det gjelder egen skjebne. Det blir et sterkere spenningselement i handlingen enn når alt er håpløst, og for meg er slike bøker deilige å lese – man blir først kjempesint for alt som går galt for heltinnen, mens man etterpå føler masse "empowerment" av hvor godt hun greier å ordne opp. Eller i hvert fall av hvordan hun forsøker.
Avslutningsvis vil jeg gjerne anbefale en forfatterinne som skriver kvinnelitteratur, og mestrer den sjeldne kunst å gjøre det godt: Marge Piercy. Hun har et talent jeg nesten ikke har sett maken til, og klarer å vekke følelseslivet i leseren på en usentimental måte. Brava! Og kvinnene i bøkene er ikke usannsynlig barske, men barske nok til at det føles bra! Åh, jeg tror jeg skal lese en bok av henne med én eneste gang.
Viser 3 svar.
Marge Piercy, ja.... Har en bok av henne som heter Gone to soldiers, fra annen verdenskrig, hvor man følger forskjellige kvinner i deres ulike roller under krigen. Husker jeg likte den kjempegodt!
Flott du sier det! Jeg har stadig prøvd å slå et slag(!) for den her inne;)
Nå ble jeg nyskjerrig på Marge Piercy. Takk for tips :)
Sist sett
