Bokelskere.no

Vi kan sikkert omdefinere begrepene her, men slik jeg forstår begrepene i dag, er det en del skiller her.

Dameroman: Lettlest og enkel formellitteratur med helt og heltinne som får hverandre til slutt. Temmelig langt fra realismen. Alle er vakre. Typisk foregår det i overklassen. Den alltid kvinnelige hovedpersonen kan gjerne være fattig først, men treffer da gjerne en rik mann. Typisk Barbara Cartland, Casino/Stjerne/Superstjerne-roman, populært på 70-80-tallet, føljetonger i ukeblader.

Kiosklitteratur: Til dels også dameromaner, men nå for tiden betyr det for det meste serielitteratur. Disse har også kvinnelige hovedpersoner og kjærlighet som hovedtema, men foregår ofte også i arbeider- eller bondemiljøer. Hovedpersonen er som regel vakker og edel til sinns, menomgitt av problemer. Her er ofte lokalhistorie og en viss realisme til stede, men språk og handling er gjerne enkelt og klisjepreget. Typisk Margit Sandemo, Frid Ingulstad og andre norske serier.

Chick lit: (jentelitteratur) Igjen kvinnelige hovedpersoner, men disse bøkene er gjerne lagt til bymiljøer og nåtid. Jentene det handler om er single, drikker, treffer menn og har dårlige kjærester eller mislykka onenight stands, jobber gjerne på kontor, har livskriser-og det ender alltid godt med den rette. Bøkene har ofte mye humor i motsetning til de andre sjangrene.Typisk Bridget Jones-bøkene, Lisa Jewell, Marian Keyes, Jill Mansell.

En fjerde kategori som jeg egentlig ikke har navn på, er jo "de nye dameromanene" som nevnes her - Kate Morton, Lucinda Riley - tematisk og i stil har de kanskje mest til felles med de gamle dameromanene, men de har som regel større ambisjoner og et MYE større antall sider. Her er detsterk uenighet om manskal dyttef eks Cecilia Samartin ned i kategorien, eller løfte henne opp til "ordentlig" litteratur.

Andre romaner skrevet av, om eller for kvinner er ikke dameromaner etter min mening... Det vil si: da omdefinerer man begrepet dameroman. Og det må man jo gjerne, men inntil videre er begrepet nok uttrykk for useriøs klisjelitteratur....

Smusslitteratur er kun det det er! Dameromanen begrenser seg til bare kvinner ville jeg mene. Romaner av kvinner inkluderer vel alle.

Eg synes definisjonen din er god, men ei stor gruppe bøker manglar, nemleg dei velkjente Harlequin-bøkene og andre i same gate. Eg ville plassert dei rett i din "dameroman"-kategori, men då må definisjonen endrast litt. Desse føregår i notid. Dei kan ha velståande og vellukka heltinner. Middelklasse og familieliv er ikkje ukjent. Kanskje skulle det vore under "kiosklitteratur", men seriar er det jo ikkje. Vanskeleg dette, å definera.

Det som er sikkert er at omgrepet vert nytta nedsetjande i dag, og kanskje ein heller skulle ha nytta andre omgrep der ein ikkje set ein "kjønnsmerkelapp" på litteraturen.

Sist, men ikkje minst: menn kan òg skriva dameromanar. Det er kanskje ikkje so vanleg lenger (mi erfaring med forfattarskaren (i mangel av eit betre ord) er at dei få mannfolka der samarbeider med konene sine, og nyttar kvinnenamn), men det var vanleg før i seriar som Stjerne og ikkje minst Damenes Roman, dei rosa med eit hjarte i venstre hjørne.

Hva er Harlequin-bøkene?

Den første, skulle jeg tro... Leser noen av dem sjøl, så jeg tenkte spesielt på dem. Helt/ heltinne, vakre mennesker, fjernt fra virkeligheten. MiaMaria har en ganske presis definisjon der gitt.

Jeg er enig i at MiaMaria skilte fint og veldig riktig mellom de forskjellige gruppene. Men jeg lurte ikke på i hvilken av gruppene hennes Harlequinbøkene hørte hjemme (som jeg tror du må ha trodd jeg spurte om), men hva som er karakteristisk for dem, og kanskje titler og forfattere, jeg har nemlig aldri hørt om dem! Jeg trodde Harlequin var en fyr som sprang rundt i rutete drakt og var elskeren til en eller annen i et 1700-talls skuespill:)

Wikipedia

Så en fakta på lørdag om dette for litt siden. Ble presentert som et konsept for kjærlighetshistorier damer som vil drømme seg bort leser. Flere forfattere, også mannlige, den beste var visst mann. Flere damer ble intervjuet, noen levde nesten parallelle liv i bøkene med vakre, muskuløse, elegante gentlemen, som bøy på seg selv både ovenfor kvinner og yrke. Selv bodde de i sammen med menn som ikke lignet eller var alene:) Ja, slik ble det framstilt. Jeg har aldri lest en slik bok, bortsett fra Isfolket som kanskje ikke blir helt det samme. Tenkte de ble damenes motsvar til cowboy- covere innenfor "serielitteratur for menn".

Takk skal du ha! Kjekt å vite, og jeg kommer nok fortsatt til å styre unna;)

Beklager at jeg misoppfattet litt, det gikk nok noe fort i svingene... Du fikk heldigvis et godt svar. Nåtid stemmer ikke nødvendigvis, for hvis jeg skulle anskaffe en slik bok, er det kun Harlequin Historisk jeg tar med meg hjem fra matbutikken!

Er imponert! Tydelege definisjonar,ja! Samtidig må eg nesten bekjenne - dvs, eg har ikkje eingong lagt dei inn her - har ei stor samling (14 stk) bøker i blått kunstskinn med gullskrift av Barbara Cartland: Farlig stevnemøte, Blind kjærlighet osv som eg har arva etter ein person eg sette svært høgt. Dameromanar! Kanskje eg burde lese ei av dei...

Chic lit var eit nytt begrep for meg, så då har eg lært noke i dag med...Takk for fyldig svar!

Jeg har lest et par av mutterns utrolig mange Barbara Cartland-bøker, og de var faktisk ikke så verst. Det pleier å være endel drama i dem, du er garantert at det går godt tilslutt, og visstnok er alle historiske fakta korrekte. Min mor har fortalt at Barbara Cartland skal ha arvet dagbøkene til en av sine kvinnelige slektninger, ei som jobbet og virket i aristokratiet i England, og derfor har hun annenhånds en mengde detaljer om hva som var vanlig etikette blant dem. Derfor kan man også anta at innpakningen/ miljøet er sånn noenlunde korrekt fremstilt, sjøl om historiene hennes er fiktive. Du kan jo alltids gi dem et forsøk..

Takk for info! Må nok innrømme at eg har hatt - og har sikkert eit ganske fordomsfullt syn på Cartland. Det seier iallfall sitt at eg ikkje har lagt ut bøkene ein gong. Skal jammen prøve ei...trur eg...

Når man vokser opp er det mye man leser som man siden legger bak seg. Men de var med og økte sansen for mere bøker, gamle bøker, ny bøker.

Mutterns uutholdelige Danielle Steel-bøker faller vel i den fjerde kategorien eller?