Grunnen til at eg har begynt å reflektere over dette, er at i ein lesesirkel eg er med i vart det påpeika at vi denne vinteren les for mange "Dameromanar", og at vi må vere obs når vi skal velje bøker til neste år.
Dei bøkene vi har lese til no er: Kollektivt selvmord, Rom, Maleren fra Shanghai og Noen kjenner mitt navn.
At bøkene frå enkelte kvinnelige forfattarar inneheld for mykje føleri, kan ein kanskje vere einig i - til ei viss grad. Men sidan eg er djupt inne i Anna Karenina for tida, så er der no faktisk svært mykje føleri der også, i tillegg til mykje anna... Kanskje språket er annleis i ein "Dameroman"?
Viser 1 svar.
Anna Karenia er en klassiker og stiller nok i en klasse for seg, et litterært verk. Det er en roman jeg vet appellerer til menn også. Nå er jo kvinner også svært forskjellige når det gjelder bøker og hva de liker. Jeg kan godt forstå de menn som mener at f.eks Samartine og Morton er "dameromaner".Jeg er ikke så begeistret for de bøkene selv heller. Har lest noen av dem, men synes det ofte blir for forutsigbart og for "snilt". Språklig er nok disse romanene heller ikke alltid på høyden. Du nevner "Noen som kjenner mitt navn". Jeg hadde nok ikke klassifisert den som en typisk dameroman. Men rent generelt vil jeg nok si at jeg ikke liker slike betegnelser i det hele tatt. Menn og kvinners boksmak varierer nok en del, men jeg tror bestemt at mange av disse bøkene også leses av menn. "Dameoman" er egentlig et håpløst begrep.
Sist sett
