I ein del diskusjonar her inne vert ein del romanar karakteriserte som "Dameroman".
Kva kriterie må til for at ei bok får den karakteristikken?
- Må den vere skriven av ei kvinne?
- Er målgruppa kvinner?
- Er tema eller sjanger viktig?
- Kan ein mann skrive ein "Dameroman"? ...eller...??
Viser 40 svar.
Arve Juritzens mening om saken: http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.7813074
Her vil jeg gjerne trekke fram forskjellen på "dameroman" og "kvinnelitteratur".
Dameroman er ofte et ord som kan brukes om diverse bøker jeg hater. Det er sant at kiosklitteratur og chick lit er dameromaner, men min første tanke gikk til de "nye" dameromanene som MiaMaria nevner til slutt. De handler ofte om drama og følelser i et eksotisk miljø. Det er flest kvinner som skriver dameromaner, men jeg synes faktisk at også Paulo Coelho er litt damete.
Felles for dameromaner er at de fremmer klisjéfylte idéer om forhold og følelser, og strengt innordner seg tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Selv sterke og "uavhengige" kvinner i slike bøker blir ofte til syvende og sist avslørt å være tradisjonelle innerst inne. De beste dameromanene er de humoristiske, altså den gode chick liten. Det finnes mye dårlig chick lit som er blottet for humor, men når man riktig gapskratter av den klønete heltinnen er det godt. I alle fall jeg kjenner meg igjen i klønete hovedpersoner, uansett kjønn. Jeg synes altså ikke at Bridget Jones er dårlige bøker.
Kvinnelitteratur er bøker som alltid er skrevet av kvinner, og har en eller annen form for feministisk budskap. Det handler ofte om hvor mye kvinner sliter og strever. Mennene er ofte urettferdige og undertrykkende, og hvis de ikke er det, så står kvinnen gjerne i en posisjon av avmakt i forhold til dem. Det seksuelle i dameromaner beskrives som hett og romantisk, mens i kvinnelitteratur er det ofte mer klinisk, og ikke sjelden lidenskapsløst. Ofte kan slike bøker føles ørkesløse for min del, mens andre finner dem kraftig bevegende.
Det finnes óg en type kvinnelitteratur som er mer militant feministisk. Selv om jeg er sterk motstander av rabiat feminisme, synes jeg disse bøkene er langt mer underholdende. Den kvinnelige hovedpersonen har gjerne mange vanskeligheter her også, men hun tar saken i egne hender og er mer aktiv når det gjelder egen skjebne. Det blir et sterkere spenningselement i handlingen enn når alt er håpløst, og for meg er slike bøker deilige å lese – man blir først kjempesint for alt som går galt for heltinnen, mens man etterpå føler masse "empowerment" av hvor godt hun greier å ordne opp. Eller i hvert fall av hvordan hun forsøker.
Avslutningsvis vil jeg gjerne anbefale en forfatterinne som skriver kvinnelitteratur, og mestrer den sjeldne kunst å gjøre det godt: Marge Piercy. Hun har et talent jeg nesten ikke har sett maken til, og klarer å vekke følelseslivet i leseren på en usentimental måte. Brava! Og kvinnene i bøkene er ikke usannsynlig barske, men barske nok til at det føles bra! Åh, jeg tror jeg skal lese en bok av henne med én eneste gang.
Marge Piercy, ja.... Har en bok av henne som heter Gone to soldiers, fra annen verdenskrig, hvor man følger forskjellige kvinner i deres ulike roller under krigen. Husker jeg likte den kjempegodt!
Flott du sier det! Jeg har stadig prøvd å slå et slag(!) for den her inne;)
Nå ble jeg nyskjerrig på Marge Piercy. Takk for tips :)
Kom plutselig på noe jeg observerte for mange år siden på Oprah show. Her var det snakk om menn og hvordan mannen skulle tilpasse seg vår tidsalder. Jeg bet meg merke til kvinner snakker om ting for å lufte ut ventilene mens mannen føler han må gjøre noe, ordne opp, prestere.
Vi kan sikkert omdefinere begrepene her, men slik jeg forstår begrepene i dag, er det en del skiller her.
Dameroman: Lettlest og enkel formellitteratur med helt og heltinne som får hverandre til slutt. Temmelig langt fra realismen. Alle er vakre. Typisk foregår det i overklassen. Den alltid kvinnelige hovedpersonen kan gjerne være fattig først, men treffer da gjerne en rik mann. Typisk Barbara Cartland, Casino/Stjerne/Superstjerne-roman, populært på 70-80-tallet, føljetonger i ukeblader.
Kiosklitteratur: Til dels også dameromaner, men nå for tiden betyr det for det meste serielitteratur. Disse har også kvinnelige hovedpersoner og kjærlighet som hovedtema, men foregår ofte også i arbeider- eller bondemiljøer. Hovedpersonen er som regel vakker og edel til sinns, menomgitt av problemer. Her er ofte lokalhistorie og en viss realisme til stede, men språk og handling er gjerne enkelt og klisjepreget. Typisk Margit Sandemo, Frid Ingulstad og andre norske serier.
Chick lit: (jentelitteratur) Igjen kvinnelige hovedpersoner, men disse bøkene er gjerne lagt til bymiljøer og nåtid. Jentene det handler om er single, drikker, treffer menn og har dårlige kjærester eller mislykka onenight stands, jobber gjerne på kontor, har livskriser-og det ender alltid godt med den rette. Bøkene har ofte mye humor i motsetning til de andre sjangrene.Typisk Bridget Jones-bøkene, Lisa Jewell, Marian Keyes, Jill Mansell.
En fjerde kategori som jeg egentlig ikke har navn på, er jo "de nye dameromanene" som nevnes her - Kate Morton, Lucinda Riley - tematisk og i stil har de kanskje mest til felles med de gamle dameromanene, men de har som regel større ambisjoner og et MYE større antall sider. Her er detsterk uenighet om manskal dyttef eks Cecilia Samartin ned i kategorien, eller løfte henne opp til "ordentlig" litteratur.
Andre romaner skrevet av, om eller for kvinner er ikke dameromaner etter min mening... Det vil si: da omdefinerer man begrepet dameroman. Og det må man jo gjerne, men inntil videre er begrepet nok uttrykk for useriøs klisjelitteratur....
Smusslitteratur er kun det det er! Dameromanen begrenser seg til bare kvinner ville jeg mene. Romaner av kvinner inkluderer vel alle.
Eg synes definisjonen din er god, men ei stor gruppe bøker manglar, nemleg dei velkjente Harlequin-bøkene og andre i same gate. Eg ville plassert dei rett i din "dameroman"-kategori, men då må definisjonen endrast litt. Desse føregår i notid. Dei kan ha velståande og vellukka heltinner. Middelklasse og familieliv er ikkje ukjent. Kanskje skulle det vore under "kiosklitteratur", men seriar er det jo ikkje. Vanskeleg dette, å definera.
Det som er sikkert er at omgrepet vert nytta nedsetjande i dag, og kanskje ein heller skulle ha nytta andre omgrep der ein ikkje set ein "kjønnsmerkelapp" på litteraturen.
Sist, men ikkje minst: menn kan òg skriva dameromanar. Det er kanskje ikkje so vanleg lenger (mi erfaring med forfattarskaren (i mangel av eit betre ord) er at dei få mannfolka der samarbeider med konene sine, og nyttar kvinnenamn), men det var vanleg før i seriar som Stjerne og ikkje minst Damenes Roman, dei rosa med eit hjarte i venstre hjørne.
Hva er Harlequin-bøkene?
Den første, skulle jeg tro... Leser noen av dem sjøl, så jeg tenkte spesielt på dem. Helt/ heltinne, vakre mennesker, fjernt fra virkeligheten. MiaMaria har en ganske presis definisjon der gitt.
Jeg er enig i at MiaMaria skilte fint og veldig riktig mellom de forskjellige gruppene. Men jeg lurte ikke på i hvilken av gruppene hennes Harlequinbøkene hørte hjemme (som jeg tror du må ha trodd jeg spurte om), men hva som er karakteristisk for dem, og kanskje titler og forfattere, jeg har nemlig aldri hørt om dem! Jeg trodde Harlequin var en fyr som sprang rundt i rutete drakt og var elskeren til en eller annen i et 1700-talls skuespill:)
Så en fakta på lørdag om dette for litt siden. Ble presentert som et konsept for kjærlighetshistorier damer som vil drømme seg bort leser. Flere forfattere, også mannlige, den beste var visst mann. Flere damer ble intervjuet, noen levde nesten parallelle liv i bøkene med vakre, muskuløse, elegante gentlemen, som bøy på seg selv både ovenfor kvinner og yrke. Selv bodde de i sammen med menn som ikke lignet eller var alene:) Ja, slik ble det framstilt. Jeg har aldri lest en slik bok, bortsett fra Isfolket som kanskje ikke blir helt det samme. Tenkte de ble damenes motsvar til cowboy- covere innenfor "serielitteratur for menn".
Takk skal du ha! Kjekt å vite, og jeg kommer nok fortsatt til å styre unna;)
Beklager at jeg misoppfattet litt, det gikk nok noe fort i svingene... Du fikk heldigvis et godt svar. Nåtid stemmer ikke nødvendigvis, for hvis jeg skulle anskaffe en slik bok, er det kun Harlequin Historisk jeg tar med meg hjem fra matbutikken!
Er imponert! Tydelege definisjonar,ja! Samtidig må eg nesten bekjenne - dvs, eg har ikkje eingong lagt dei inn her - har ei stor samling (14 stk) bøker i blått kunstskinn med gullskrift av Barbara Cartland: Farlig stevnemøte, Blind kjærlighet osv som eg har arva etter ein person eg sette svært høgt. Dameromanar! Kanskje eg burde lese ei av dei...
Chic lit var eit nytt begrep for meg, så då har eg lært noke i dag med...Takk for fyldig svar!
Jeg har lest et par av mutterns utrolig mange Barbara Cartland-bøker, og de var faktisk ikke så verst. Det pleier å være endel drama i dem, du er garantert at det går godt tilslutt, og visstnok er alle historiske fakta korrekte. Min mor har fortalt at Barbara Cartland skal ha arvet dagbøkene til en av sine kvinnelige slektninger, ei som jobbet og virket i aristokratiet i England, og derfor har hun annenhånds en mengde detaljer om hva som var vanlig etikette blant dem. Derfor kan man også anta at innpakningen/ miljøet er sånn noenlunde korrekt fremstilt, sjøl om historiene hennes er fiktive. Du kan jo alltids gi dem et forsøk..
Takk for info! Må nok innrømme at eg har hatt - og har sikkert eit ganske fordomsfullt syn på Cartland. Det seier iallfall sitt at eg ikkje har lagt ut bøkene ein gong. Skal jammen prøve ei...trur eg...
Når man vokser opp er det mye man leser som man siden legger bak seg. Men de var med og økte sansen for mere bøker, gamle bøker, ny bøker.
Mutterns uutholdelige Danielle Steel-bøker faller vel i den fjerde kategorien eller?
Nei absolutt ikke. Henning Mankell har skrevet en veldig fin og spennende bok om Daisy Sisters. Jeg var overrasket at en krimforfatter kunne skrive så flott om kvinner og følelser. Menn kan skrive dameromaner.
Når man kommer inn i en bokhandel ser man jo med et raskt øyekast hvilke bøker som ved hjelp av omslaget signaliserer at "her er det kvinner som er målgruppen".
Eg har også den oppfatninga at begrepet "Dameroman" er negativt lada...kanskje pga mangel på maskulint preg? Trur iallfall ikkje at det har med medmenneskelege relasjonar å gjere - sidan hat,kjærleik, sakn etc er noko som går igjen i dei fleste typar skjønnlitteratur
Er elles einig med Oddmund over her - i at omslaga på bøkene (no til dags) absolutt signaliserer kva målgruppe dei er tenkte for.
Min teori på hvorfor "dameromaner" kalles annenrangs litteratur er kanskje ikke mangelen på maskulint preg, men stammer fra det faktum at i USA utgis gode bøker som antas å selge bra i hardback først. Selger de virkelig bra, kommer de i tillegg i paperback i store opplag og promoteres veldig synlig i bokhandlene. Manus som ikke holder mål til dette, utgis kun i paperback, i små opplag og promoteres ikke. De selges i nisjeforretninger slik som vi har Narvesen. Forhåndsdømt B-vare, med andre ord...
Litt av grunnen er kanskje fordi mange bruker begrepet dameroman synonymt med den såkalte kiosklitteraturen = de romantiske serieromanene som ofte kjøpes på Narvesen, og som kun trykkes i pocket. Jeg husker at da jeg studerte kulturstudier for noen år siden, ble denne sjangeren av flere medstudenter humoristisk kalt for "husmorporno" - også et nedlatende begrep. Etter at jeg ble litt mer moden, har jeg lagt fra meg det begrepet. Det er jo uansett så mye bra kvinnelitteratur her i verden, og det burde ikke omtales negativt.
Noen orker ikke mer og det kan det være gode grunner for akkurat dette valget. Selv leser jeg ikke slikt, men da jeg var svært ung ble det lest noen slike pocketromaner. Av og til trenger man "noe" til å roe ned hjernen når man også er trøtt evt. overtrøtt. Da betyr det mer at man har noe mellom hendene, men hva det måtte være er likegyldig.
Selv synes jeg Sophie Kinsella er veldig deilig å lese når jeg har behov for noe i den lettere sjangeren.
Syns du har satt ut en god fingerspiss her, så jeg får si hva jeg syns.. Den må ikke være skrevet av en kvinne, men kvinner flest vet instinktivt hva andre kvinner vil ha... Målgruppa er helt bestemt kvinner, selv om jeg tenker menn burde lese en og annen bok fra sjangeren også.
Kjenner menn som kan å brodere eller strikke, så hva er problemet med å lese det rosa klisset?
Neida, jeg skal ikke bli kategorisk, men "rosa kliss" er vel en gjengs slang for dameromaner. Hyllene mine er ikke fri for dem, de heller.
Om ikke temaet er kjærlighet, burde hovedtemaet i hvert fall være mellommenneskelige relasjoner/ menneskers indre liv. Gripende burde være en generell beskrivelse av en hvilken som helst slik roman (om den er godt nok skrevet), så ja, jeg vil tro det er vanskelig å få til helt uten føleri...
Den MÅ ikke være skrevet av kvinner,men målgruppen er kvinner.Tror det må være mye føleri. Rikmannsønn og fattigjenta fenger nok bra. Så sjanger er viktig.
Ser at på Finn er det en som skal selge sin samling av dameromaner ,over 600 stk. komplett.Finnkode 33234295.
Selv har jeg ingen slike bøker.
En dameroman må ihvertfall være en roman som først og fremst appellerer til kvinner. Selv har jeg ikke reflektert så mye over det, men mannen min er veldig klar på dette. I hans øyne er ihvertfall Samartine og Kate Morton typiske dameromanforfattere. Han tar ikke i disse bøkene. Han mener at disse bøkene rommer for mye føleri, og at sjangeren ikke interesserer han. Når jeg tenker etter er nok de bøkene han tar avstand fra først og fremst skrevet av kvinner. Gleder meg til å følge denne tråden videre. Det kommer sikkert mange interessante synspunkter, Hilda.
Grunnen til at eg har begynt å reflektere over dette, er at i ein lesesirkel eg er med i vart det påpeika at vi denne vinteren les for mange "Dameromanar", og at vi må vere obs når vi skal velje bøker til neste år.
Dei bøkene vi har lese til no er: Kollektivt selvmord, Rom, Maleren fra Shanghai og Noen kjenner mitt navn.
At bøkene frå enkelte kvinnelige forfattarar inneheld for mykje føleri, kan ein kanskje vere einig i - til ei viss grad. Men sidan eg er djupt inne i Anna Karenina for tida, så er der no faktisk svært mykje føleri der også, i tillegg til mykje anna... Kanskje språket er annleis i ein "Dameroman"?
Anna Karenia er en klassiker og stiller nok i en klasse for seg, et litterært verk. Det er en roman jeg vet appellerer til menn også. Nå er jo kvinner også svært forskjellige når det gjelder bøker og hva de liker. Jeg kan godt forstå de menn som mener at f.eks Samartine og Morton er "dameromaner".Jeg er ikke så begeistret for de bøkene selv heller. Har lest noen av dem, men synes det ofte blir for forutsigbart og for "snilt". Språklig er nok disse romanene heller ikke alltid på høyden. Du nevner "Noen som kjenner mitt navn". Jeg hadde nok ikke klassifisert den som en typisk dameroman. Men rent generelt vil jeg nok si at jeg ikke liker slike betegnelser i det hele tatt. Menn og kvinners boksmak varierer nok en del, men jeg tror bestemt at mange av disse bøkene også leses av menn. "Dameoman" er egentlig et håpløst begrep.
Kanskje bør menn lese mer bøker som tar med følelsesspekteret. Tror menn tar det sagte ord for det det er, mens vi kvinner føler mer enn det sagte ord.
Det slo meg nettopp at jeg sikkert har gitt min dyslektiske kamerat en dameroman, nå som han har fått låne Hett blod av Irene Nemirovsky... Men han vil bare ha tynne bøker, så da så... Jeg tror han har godt av den!
Har boken, men er ikke kommet så langt til å lese den enda. Men boken får meg til å tro at den ligger over det nivået. Du kan kanskje spørre når han kommer med boken.
Det handler jo om romantikk, men intrigene er vel så viktige.. Er ikke så glad i de klisjepregede rosa bøkene, men denne har jeg lånt bort på grunn av den vakre leseopplevelsen! Gled deg til ei bok ført med vidunderlig penn;-D
Håper og tror at kameraten din vil like like "Hett blod". En perle og en av mine favorittromaner
Perle er fullstendig dekkende for den boka... En sjeldenhet, en slik man har lyst til å gi terningkast sju!
Sist sett
