For meg er det Herman av Lars Aaabye Christensen, er herlig og sårbar bok. Den er fantastisk rørende. Andre er Tora trilogien, spesielt den siste boka og Mysterier av Hamsun.
Viser 42 svar.
Jeg har akkurat fullført en biografi av Dag Kullerud; "Hans Nielsen Hauge - Mannen som vekket Norge". Den grep meg dypt, enkelt nok fordi han var så menneskelig (logisk nok sikkert:p) men det var veldig spennende å få et slikt dyptgående innsyn i livet på mannen som har betydd så mye for Norges utvikling.
Bøkene (Min Kamp) til Karl Ove Knausgård har rørt meg dypt. Spesielt gjelder dette når han beskriver sitt forhold til faren. Enkelte ganger var det fysisk vondt å lese det han skrev, fordi han var så til de grader selvutleverende om svært, svært personlige ting.
det er nok utrolig mange bøker som har rørt meg....men vil trekke frem klatrebaronen av italo calvino ! En utrolig historie om å velge et anderledes liv med medfølgende opp og nedturer ! En hyllest til livet !
Disse tre ble jeg rørt til tårer av:
Keiseren av Portugalien av Selma Lagerløf Tett inntil dagene av Mustafa Can Kompani Orheim av Tore Renberg
Jeg tror det må bli biografier/historiske romaner for min del. Når jeg har lest biografier sitter jeg som regel alltid igjen med: "du verden hvor lite jeg visste om personen og livet de har levd", så og si alltid med et positivt inntrykk, selv om de kan ha gjort ugjerninger. Jeg blir beveget over å lese hvem de er, og lese om livet de har levd, på godt og vondt. (Har igjen å lese om de verste despotene verden har fostret.)
Eksempel er biografiene om "Napoleon" og om "Potemkin og Katarina den store" som jeg virkelig ble betatt av.
Av historiske romaner er det uten tvil Bernard Cornwell's bøker om Kong Alfreds vei til makten i England på 800 tallet.
Jeg blir så rørt av gammel historie, jeg lever meg veldig inn i historiene som blir beskrevet. Menneskene, handlingene og livet i eldre tider, fenger meg og gir meg mange gode stunder.
Jeg gleder meg til å lese Cornwells bøker. Kjøpte den første for ikke så lenge siden og venter bare på å få overstått eksamen før jeg begynner på den.
Av historiske romaner har Ikke Dø, Sophie av Karsten Alnæs rørt meg. Den er full av nydelige personskildringer, og man får flere perspektiver på en hendelse, noe som gir leseren et mer levende bilde av boken. Selv om jeg visste på forhånd hvordan det ville ende ble jeg likevel rørt da jeg kom til slutten av boken.
Eg vert lett rørt av bøker eg les, og har teke til tårene over mange. Hugsar godt at eg braut heilt saman på side 183 (!) i Marieke van der Pols Brudereisen. Uvanleg tidleg til tårer over bøker å vere, faktisk. (Boka er på 423 sider.) Elles er det jo ofte på slutten at tårene kjem. Slutten av Tore Renbergs Kompani Orheim las eg rett før eg skulle på jobb. Det var ikkje så lurt. Eg hadde problem med å samle meg såpass at eg kunne køyre, og var gjennomsliten resten av dagen. Begge bøkene kan forresten anbefalast på det sterkaste, om ein ikkje er som ei venninne av meg, og helst vil unngå dei bøkene som får tårene til å renne.
Idas Dans, Drageløpern, og kjære gabriel - disse fordi på hver sin måte treffer noe dypt inni meg. Om det å være mor, bror, og far i 3 vidt forskjellige settinger og situasjoner. 3 vidt forskjellige bøker men som gav meg mye etter siste side var lest.
Det er noen år siden jeg leste den, men "Engelen på det syvende trinn" rørte meg dypt. Det er, som andre har sagt, særlig de historiene som handler om barn som rører dypest!
Også må jeg jo nevne "Kaptein Nemos bibliotek", om de to forbyttede guttene! Den ga meg gåsehud!
Kaptein Nemos bibliotek kjem eg aldri til å gløyma. Det er litt tungt å lesa Enquist tykkjer eg, men eg var så heldig å få ei førelesing på universitetet om forfattaren, og då sat eg att med dobbbelt så mykje frå bøkene som før. Nokre forfattarar må ein på ein måte knekka koden på for å få fullt utbytte.
Og det hjelper å lese selvbiografien hans, "Et annet liv", også. En fantastisk forfatter som bruker og gir mye av seg selv! :-)
Tusen strålende soler, gjorde et dypt inntrykk fordi jeg ved å lese den fikk oppleve hvordan det var/ er å være jente/kvinne og vokse opp i Afghanistan under Taliban. Et kvinnesyn som er vanskelig for meg å forstå.
Mors of Fars historie, en nydelig beskrivelse av to menneskers liv og skjebne i en tid preget av andre normer og verdier.
The Road: En rystende opplevelse! Noe helt annet enn alt jeg har lest hittil. Det som gjorde noe med meg, var den totale mangelen på referansepunkter, et ingenmannsland i vakum, og en høyst urovekkende atmosfære. Og så den nydelige far- sønn relasjonen midt oppi alt dette. Intet mindre enn en genistrek, McCarthy må være alle forfatteres Gud. Men jeg tar ikke turen tilbake til dette universet med det aller første. Neste bok ut blir til et triveligere bestemmelsessted, no som det é vår.
Arve og Jonas og farmor i FARMOR HAR KABEL-TV av Tore Renberg.
Å ja! Denne lokka faktisk fram tårene. Den er nydeleg.
Åååå, jeg ble så oppmuntret av at noen der ute i ROMMET faktisk hørte meg!! Takk, loevetann!!
Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle. Den beskriver noen følelser og sider ved mennesket som få andre gjør, på en svært troverdig måte.
Det fins mange bøker som rører!
Jeg blei veldig rørt da jeg leste Kompani Orheim (for andre gang): http://bokelskere.no/tekst/15060/. Ganske sikker på at jeg begynte å grine av Mannen som elsket Yngve også..
Jeg røres så lett av litteratur at det nesten er til å le av; her jeg sitter denne fredagskvekden er det Schlinks Høytleseren som seiler først inn i hodet, av en eller annen grunn, ja, og Fosses Morgon og kveld, ja, og Keiseren av Portugalia av Lagerlöf, og .... ja, nå begynte det å renne på her. God kveld!
Ja!! Morgon og kveld!! I tillegg til din Farmor har kabel-TV. Den ELSKER jeg!
'Gulldronning, perledronning' av Margaret Skjelbred rørte meg veldig; Følelsene mellom et barn og hennes bestefar / eneste pårørende synes jeg er utrolig vakkert og rørende formulert.
Jeg er så enig, - utrolig rørende!
Forsoningen av Fred Ulhmann Fremveksten av nazismen i Tyskland sett gjennom øynene på en ung jødisk gutt. Boka skildrer den tilsynelatende idylliske tiden i Weimartiden og overgangen til nazitiden. Gode venner svikter og snur ryggen til , andre slår og autoriteter terroriserer familien . Gutten overlever mirakuløst .25 år senere kommer oppgjøret med de som sviktet. Forsoning er ikke tilgivelse og enkelte ganger er tilgivelse ikke mulig. Les boka.
Vi lar oss ofte røre av fortellinger der barn er med. I hvert fall når vi kommer opp i åra. :)
Jeg lot meg røre til tårer av McCarthys The Road. En dyster bok der håpet om medmenneskelighet bæres av en liten gutt. Jeg gledegruer meg til filmen. Tror jeg må ta med meg et lass med lommetørkler.
mange som sier lignende ting, jeg tør nesten ikke lese "the road" jeg, så overfølsom for slikt som jeg har blitt etter at jeg fikk barn selv.
Ingen lystig lesning, men knakende godt skrevet. Kan nok være sterk kost for sarte sjeler. (Jeg er også i den kategorien.)
Må bare si at jeg ikke ble så rørt av selve situasjonen til far og sønn, men ble slått i bakken av tomheten boken fikk meg til å føle. En forferdelig bok egentlig.
hehe, uff, det er litt sånn at jeg har lyst til å lese den fordi den skal være god, samtidig som jeg sååå innmari sjelden føler for å fordype meg i forferdelighet, tomhet og tristhet. Det er nok best når jeg ikke vet om det på forhånd, for jeg liker jo forsåvidt flere bøker hvor det kan sies å skje forferdelige ting, det er jo ikke sånn at jeg legger fra meg en bok om det er "forferdelig" i den. Men det er sånn at jeg kan grue meg til det, hehe.
Var ikke det at historien var så forferdelig egentlig, siden den ligger et stykke fra virkeligheten. Det var måten språke blir brukt på som fikk meg til å føle den stor tomheten. Men den er absolutt verd å lese :-)
Drep ikke en sangfugl av Harper Lee er en roman som setter følelsene i sving, både på grunn av temaene (rasediskriminering, ondskap etc.) og på grunn av den fenomenale personskildringen. Hovedpersonens far er beskrevet som utrolig snill og forståelsesfull uten at stilen og fortellingen blir banal eller sentimental. Mesterlig gjort.
Victoria av Knut Hamsun. Den kan vel sies å være ganske sentimental, historien er brukt mange ganger før, men Hamsuns stil og språk (bl.a. antydningens kunst) gjør at fortellingen er gripende og følelsesladet, kanskje spesielt Victorias brev på slutten av romanen. Sjarmerende!
Ja, såklart! Drep ikke en sangfugl, jeg husker jeg ble ganske grøtete i stemmen når jeg leste høyt fra denne til dattern min.
Så mange! Er vel en lettrørt sjel. Meg eier ingen av Åsa Linderborg er jo en. Afrikaneren av Le Clezio syns jeg var en flott liten bok på en rørende (ikke sentimental) måte. Husker jeg syns Tusen strålende soler var en veldig trist bok.
Kompani Orheim syns jeg var trist og vond å lese, men bra.
Sist sett
