Bokelskere.no

Det var mye debatt omkring Knausgårds syn på den moderne (og kanskje særegent skandinaviske) mannsrollen, med hva dette innebærer av mykhet, følelser, trilling av barnevogn og husarbeid, da den første boka kom ut. Nesten rart at et klart feministisk perspektiv ikke har gitt seg til kjenne før nå (så langt jeg har registrert). Har ikke lest bøkene, men er ikke overrasket over at det er mye å ta tak i med en slik innfallsvinkel. Er dog overrasket over reaksjonene i denne tråden. Artikkelen tilbyr et bestemt par briller man kan lese Knausgård med, og de vil som alle andre par, for eksempel ens egne, tilsløre deler av teksten og synliggjøre andre momenter ved den. Noen spørsmål man kanskje gjør lurt i å stille seg i møtet med en slik artikkel:

1) Kan dette perspektivet og denne artikkelen ha en verdi, uavhengig av hvor "sanne" postulatene er? En teori kan være berikende selv om man ikke er enig i dens grunnleggende påstander.

2) Trenger det være kjent for Knausgård selv hvordan den diskursen han fører om kvinner (en diskurs kan også innebære utelatelse) inngår i, er et produkt av eller reproduserer visse forestillinger om kjønn og makt?

3) Er ikke hvilket syn man har på mannen nærmest uløselig forbundet med hvilket syn man har på kvinnen? Man kan fremme et nedsettende syn på kvinner uten at man skriver nedsettende om dem.

Jeg ville sagt ja, nei og ja. Utover det har jeg ingen formening om hvor jeg skal plassere tilfellet Knausgård. Men hva boka "er", selvbiografi, selvutlevering, dokudrama, har fint lite med dette å gjøre. Det er ikke noe som kan unndra den fra å bli lest kritisk.

Man kan selvsagt protestere på grunnlag av at man misliker det som er sagt eller synes det er helt på jordet, men det er ikke særlig spennende.

Takk for godt svar. Jeg tror vi skilles ad ved synet på vranglesning, som jeg mener er umulig. Og hun eksemplifiserer hele veien for å underbygge sine argumenter, man trenger ikke være enig i disses validitet, men man bør kanskje kunne møte henne på samme vis. Hva er integritet i møtet med en bok? Er det å ukritisk innta posisjonen "nå leser jeg Knausgårds liv og må ha i bakhodet at dette er en mann" (og videre at dette er ett enkelt liv og bare det, etter mitt skjønn en sladderaktig måte å forholde seg til boka på) eller er det å være bevisst på større sammenhenger og diskurser som Knausgårds ord kan tre inn i eller utfordre? At det som skrives, uavhengig av om det er av og om en mann eller ei kvinne, alltid vil være under tung innflytelse av kulturen, av samfunnet.

Ingen er alene, heller ikke Knausgård, selv om han kanskje leker med tanken, og man forholder seg til alt, hele tiden, blott ved å være til. Kun ved å lese Knausgårds bøker, kun ved å lese hva som helst, inn i den betydningen og rollen det har i samfunnet, kan det være interessant. Det er dessuten, tror jeg, fullstendig umulig å unngå dette. Alle har oppfatninger de bringer med seg i møtet med en bok. Tar vi med oss en teori som kan virke litt fremmed for oss på lasset kan vi i det minste minske risikoen for en lite kultiverende reproduksjon av det vi allerede mente vi visste.

Nå vet ikke jeg hva hun skriver om Strindberg, men om hun i den aktuelle teksten ikke ser ham i et feministisk lys, men fokuserer på noe annet, så synes jeg hun skal slippe at denne parallellen dras. Uansett vil en kontekstuell lesning langt på vei frikjenne Strindberg kontra KOK (datidens norm hva kvinnesyn angår var jo en ganske annen enn dagens).

Jeg synes dine tre spørsmål er presise og relevante. Jeg er veldig enig med deg, selv om vi kanskje, om vi går dypere inn i materien, vil være uenige om hvor langt vi vil gi relativismen en tjangse. Jeg synes ikke enhver metode eller teori er verdifull kun fordi den er en metode eller teori. Jeg må kunne sannsynliggjøre for meg selv via kunnskap eller erfaring at den er anvendbar på virkeligheten slik jeg klarer å forstå den.

Vi er nok ganske enige i det og. Det finnes åpenbart svake teorier, gjerne koblet tett til interesser. Da er det hva som følger i kjølvannet, hvordan de dementeres, som er interessant og som kan ha en verdi. Men ta for eksempel den feministiske innfallsvinkelen til Knausgårds mammutprosjekt, man vil fort kunne justere terrenget etter kartet om man ikke korrigerer med annen viten og forståelse, men mest sannsynlig vil noe uansett ha blitt brakt til overflaten på veien. Jeg har sans for kontekstuell lesning. Kontekst, kontekst og atter kontekst. Selv den latterligste actionfilm kan bli spennende i det kontekstuelle lys. Alt betyr jo noe. Teorier kan være nyttige for å synliggjøre hva noe betyr, eller i det minste skape diskusjon om det. Knausgård i en kontekst ala "kjønnenes symbolske posisjon anno totusenognoe", ja takk, jeg tar gjerne med også det hjelpemiddelet i lesningen.