Bokelskere.no

"Når jeg dør, ryker en sølvstreng med glatte perler som triller gjennom landet og renner hjem til muslingmødrene på havets bunn. Hvem vil dukke etter mine perler når jeg er borte? Hvem vil vite at de var mine? Hvem kan gjette at hele verden en gang har hengt rundt min hals?"

Denne baksideteksten gjorde at jeg ikke klarte å lese I et speil, i en gåte før jeg ble voksen. Som liten kikket jeg bakpå boka flere ganger, mun klumpen i halsen gjorde at jeg satte den fra meg. Selv nå, i voksen alder, gråt jeg da jeg leste.

Cecilie er en ung jente med kreft. Familien hennes gjør klart til jul, mens hun ligger på rommet sitt og lytter og lukter. Hun er sta, hun ønsker seg ski og skøyter til jul, for hun skal bli frisk! Plutselig en dag dukker det opp en engel på rommet hennes. Ariel heter han, og vet alt om Cecilie. Han har fulgt henne lenge, bare ikke vist seg. Engelen besøker henne flere ganger, og de har dype samtaler om Gud, livet og døden. Cecilie skriver ned bruddstykker av samtalene i en vakker notisbok hun gjemmer ved sengen hun ligger i. Noen ganger føler hun seg så frisk at Ariel kan ta henne med seg ut, ut for å se på snøen og isen, og for å prøve de nye skiene sine. Cecilie overlever ikke sykdommen.

Kan det bli tristere? Kreft er en grusom ting i seg selv, men det virker enda verre når barn som ikke har fått begynt på livet må dø. Cecilie og Ariel snakker mye om engler og hva som skjer etter vi dør. De tankene Cecilie selv skriver ned - og senere må diktere for farmoren - er så nydelige og innsiktsfulle at hjertet brister. Jeg, som har dødsangst, synes dette var en vanskelig bok å lese, fordi jeg selv ikke forstår hva jeg gjør på jorda, hvorfor vi lever... Tankene løper av gårde, men jeg blir ikke klokere. Til slutt innfinner jeg meg med at vi alle er her, og klarer å leve med det til tankene plutselig vender tilbake til meg.

Jeg synes Gaarder har skrevet en fin bok, som både kan leses av barn og voksne, og som får tankene i sving.

Har lest boken og syntes den var veldig god og fin. Jeg var selv voksen da boken kom ut. Har erfart at barn som har en alvorlig diagnose og som kan risikere å dø av den, de er forbausede veldig modne for alderen og uredde. Ja hvorfor lever vi - det er vel for å høste erfaringer følelsesmessig mellom godt og vondt. Gode dager glir jo fort forbi, mens vonde derimot huker godt tak i deg.