Bokelskere.no

Hadde en trang til å finne på noe morsomt på fredagskvelden. Jeg har lurt litt på om dere er like glade i å skrive som dere er i å lese, så jeg skrev de første linjene til en fortelling – tør dere å ta opp tråden? Håper det!

Jeg foreslår noen retningslinjer:

Kun to bidrag per bokelsker, men ikke rett etter hverandre.

Maks 25 setninger per bidrag.

Klokken på veggen tikket i takt med pusten. Enten pustet han for fort eller så tikket klokken for sakte. Han prøvde å se hva som var på tven men øynene kunne ikke fokusere. Det knyttet seg i brystet. Han slet med å svelge. Kjente seg kvalm. Prøvde å roe pusten.

”Er det slik det kjennes ut å dø,” tenkte han. ”Noe så inne i helvete ubehagelig!” Så prøvde han å le, men ingen lyd krysset leppene hans. Han så grønne prikker danse foran øynene. Han så et skarpt lysglimt i det han mistet bevisstheten, og den sammenkrøllede lappen han hadde i hånden falt ned på gulvet.

dytter posten oppover, det må jo være noen flere kreative sjeler her.. spennende initiativ.

Det var naboene som tok affære da det begynte å lukte og posten hopet seg opp. Tre uker tok det før de fant ham, sittende i den slitte lenestolen med et tomt blikk stirrende på en svart tv-skjerm. Armene hang slapt over hvert sitt armlen, og beina lå stivt på en fotskammel. Utenom stolen, Tven og et lite bord var rommet tomt og upersonlig. Hele leiligheten var tom og upersonlig.

Hun hadde ingen anelse om det synet som kom til å møte henne da hun låste seg inn i leiligheten i øverste etasje. Et syn hun aldri kom til å glemme.

Resten av naboene i oppgangen hadde hver sin teori om hva som hadde skjedd, men det var først da den lille, avrevne lappen ble funnet, at ryktene virkelig begynte å svirre.

Før det hele begynte hadde han vært en ganske alminnelig mann. Alminnelig lykkelig gift i 23 år, to barn på 22 og 20, og ansatt i ett firma i hele sitt liv. Han hadde begynt som hjelpegutt på rampa hos det lokale transportbyrået som 15-åring. 20 år etter satt han på eget kontor som halvviktig mellomleder, og den stillingen hadde han hatt siden. Han hadde få bekymringer i livet, og, hvis han var helt ærlig med seg selv, kjedet han seg.

Ungene var voksne, ekteskapet stabilt, jobben likeså. Ingen trengte han lenger. Han så rynker og grått hår, og visste at 50-årsdagen nærmet seg med storskritt. Panikken grep tak, og ville ideer tok form. Nå skulle han LEVE! Planer ble lagt, forberedelser utført, og endelig kom dagen. Dagen som skulle bli den første i resten av hans liv. Sitt NYE liv.

Dagen begynte som vanlig. Han og konen spiste frokost sammen i stillhet. To kneippbrødskiver med ost og syltetøy, og et stort glass med skummet melk. Han brant seg på tungen da han tok den første slurken med kaffe.
Konen hans ryddet av bordet mens han selv leste ferdig avisen. Han betraktet edderkoppnettet som var i ferd med å spinne seg vei i vinduskarmen. Det hadde blitt et realt nett, hadde det.
Han reiste seg, sa farvel til sin kone, og dro direkte til jobb for å si opp sin stilling med umiddelbar virkning.
Sjefen hadde ikke sagt stort. Kun et langt og sakte ”Okeeeeey” etterfulgt av et bittelite spørsmålstegn. Det passet ham bra å kunne forlate stedet i stillhet.

Et sted mellom Stavanger og Kristiansand fikk han sine tvil, og vurderte muligheten til heller å fake selvmord. Kanskje han kunne sende bilen utenfor en skrent, eller ned i en sjø hvor ingen ville finne den på lang tid? Men hva med kroppen hans? De ville vel søke etter den? Eller?
Han skrudde av mobilen før han slo den i stykker med hammeren som lå i verktøykassen i baksetet. Han bestemte seg for å stanse ved første dyrebutikk og kjøpe seg en undulat. Like etter tenkte han seg om. Kanskje det hadde vært hyggeligere med en hund? Litt mer selskap? Og dessuten, ble ikke hundeeiere sett på som vennlige, hyggelige, n o r m a l e mennesker? Eller kanskje han skulle gå for dem begge? Så kom han til å tenke på datteren sin.
Selvfølgelig.
Tankene levde sitt eget liv, og slo seg ikke til ro før de hadde havnet ved henne.