Likte historien om Sara og broren, men egoet og oppførselen til Julia ødela hele boken for min del..
Viser 6 svar.
Jeg også likte historien om Sara og broren, og etter Bumeraing og Mokka av samme forfatter som jeg leste først, må jeg si at det var godt å se at denne forfatteren kunne bedre. Men det jeg lurer på er - er det rimelig å anta at en journalist blir så utrolig interessert i en jødeoppsamling fra krigen at det påvirker hennes sinnsstemning i ukesvis? Dette er tross alt en del av Europas historie som har lignende paralleller i de fleste land. Og denne fasinasjonen kommer før hun i det hele tatt vet om den litt mer nærliggende historien knyttet til familiens leilighet? Og er det rimelig å anta at en journalist blir så personlig grepet at hun verken får rast eller ro før hun klarer å få sporet opp de menneskene som var involvert? Og hvorfor fremstiller boken det som det eneste riktige å ta kontakt med disse menneskene for å få frem sin side av saken? Det er noen logiske brister, sikkert nødvendige for å få nåtidshistorien til å henge sammen, men litt lettvinte antagelser, spør du meg.
Enig! Historien om Sara var interessant, men hvorfor forfatteren har valgt å slenge inn en lei klisjé om en middelaldrene journalist i en ekteskapkrise skjønner jeg ikke..
Jeg synes faktisk det var en fin måte å knytte sammen fortid og nåtid på - det hadde en opplagt mening i denne historien. (Min omtale)
Forsåvidt, men forfatteren burde ha gitt Julia bedre beveggrunner for den intense interessen, særlig i starten. Det var noe oppkonstruert over det.
Ja, det var jo ingen fullkommen roman da....men en interessant story med utgangspunkt i virkeligheten.
Sist sett
