Bokelskere.no

Det må jeg si! Det svinger når du får litt blod på tann:)Omsorgen for Barbara Ring står det respekt av:)

Du peker på at noen forfattere kanskje ufortjent går i glemmeboka eller avskrives. Jeg tror dette i større grad har rammet litteratur skrevet av kvinner.

Hvis en leser bittelitt litteraturhistorie får både Jølsen og Sandel for eksempel gode skussmål for sin litteratur også utover den betydningen de har knyttet til samtiden. Jølsen for dypdykk i menneskesinnet, Sandel for form og språk. Dette gjelder sikkert langt flere kvinnelige forfattere enn disse. De står seg over tid og de som kan litteratur er stort sett enige om det.

Derfor har jeg en følelse av at noe av årsaken til at mange mannlige forfattere lyser så mye sterkere, er den massive produksjonen av hyllester over år, at de er trukket særlig fram i en haug av historieproduksjon, lærebøker, i taler, i seremonier, av offentligheten. At kvinnelige forfattere ofte er beskrevet som sterke individer som fulgte "hjertet" når de skrev, mannlige som del av en kulturtradisjon "sterkt inspirert av" osv. Ofte hevdes det også at de beveget verden, var svært viktige i sin samtid osv.

Menns verk er ofte referanseverk som er brukt av andre og hyllet som inspirasjon. Og unge mannlige forfattere pleier denne tradisjonen videre. Renbergs fremheving av Proust er et av svært mange eksempel. Status som intellektuell er knyttet til å sette seg selv inn i historien og når menn trekker frem sine forbilder pleier de statusen til høvdingene videre og bygger nye.

Dette er jo selvsagt ikke svart/hvitt, og i tidligere tider var kvinner i langt mindre grad del av en slik offentlighet. Det som kanskje overrasker meg mer er at det fortsatt er mindre bygging av myter, kontekst og intellektuell forankring rundt kvinnelige forfattere, gjort av de selv eller andre. Vennskapet i mellom Lindell og Ragde er jo koselig, men blir liksom litt pinglete i en slik sammenheng.....hehe. Hvis vi ser verden som helhet er det svært få kvinner som lever i tilnærmet likestillte samfunn. Kanskje påvirker det kulturproduksjonen vår mer enn vi til vanlig tenker over.

Du trekker frem enda flere vektige argumenter i dette innlegget, Strindin - og jeg synes dette er interessante refleksjoner. At det er en kjønnsmessig skjevhet ute og går i hvilken litterær arv vi er oppmerksomme på - ja, det tror jeg ubetinget. Og at det handler mye om hvem som har entret scenen for å formidle hva arven består i - ja, det tror jeg også. Så er det vel ikke så rart, kanskje, om mannlige forfattere (/lesere/litteraturkritikere/....) først og fremst har tatt til orde for og fremhevet eldre mannlige kolleger - litt kan det handle om hvilke historier man kjenner seg igjen i, rett og slett; og litt om hvem/hva man vil identifisere seg med/bli identifisert med. MEN DERMED SYNES JEG VI KVINNER SELV MÅ TA ANSVAR FOR Å UTFORSKE KVINNELIGE FORFATTERSKAP - vi får entre arenaen, vi også, og synse, mene, lese og uttale oss i like stor grad som gutta. Igjen føler jeg trang til å presisere at jeg ikke proklamerer at bøker fortjener å leses/fremheves kun fordi de er skrevet av kvinner. Men de fortjener sørenmeg å leses, undersøkes, behandles og vurderes på like linje med bøker av menn - og dét kan vi kvinner ikke sitte og vente på at "noen" (= våre litteraturinteresserte brødre) skal gjøre for oss. Hmmmm... burde vi bokelskerinner kuppe 8. mars-toget i år, dere?

Enig med deg hva angår ansvar. Samtidig synes jeg det er symptomatisk at ikke en mann har funnet på å svare på min oppfordring om å tipse om god litteratur skrevet av kvinner:) Jeg har jo mange av det jeg mener er gode tips på litteratur skrevet av menn. Det kunne heller ikke falle meg inn å la være å lese eller nedvurdere litteratur fordi den er skrevet av menn eller befinner seg i et mannsunivers jeg ikke kjenner meg igjen i.

Spennende Intervju med Unn Conradi Andersen om tilliggende tema

Uten sammenheng forøvrig har jeg bitt meg merke i at en gjenganger i menns kommentarer til bøker skrevet av kvinner her inne er at de unge norske kvinnelige forfatterene er for skoleflinke. Både Ørstavik, Lønning Aarø og Kristensen har jeg sett omtalt slik: "jada, har lært seg mange knep/fulgt med på forfatterstudiet/mye god skriveteknikk, men bør ha noe på hjertet også da." Sier ikke at den slags dommer er feil, sikkert ikke, men det er påfallende at de samme historiene av andre lesere oppfattes som relevante, vesentlige og til kjernen av hva livet dreier seg om.

Jeg mener det blir for lettvint å la forfatterstudier tale i mot kvinner. Litt merkelig er det også fordi mentor/elevrollen er en del av kjernen i mytene rundt menn som skapere av stor litteratur. Som da Knausgård møter Olav H. Hauge, det pulserende studentmiljøet i Bergen som også Renberg og andre av dagens kulturpersonligheter har vært en del av, mange takker i dag Sæterbakken, miljøet rundt Jens Bjørneboe, Sigurd Hoel (Mot dag) miljøet osv osv. Kontrasten blir stor til et flinkisstempel, med form uten innhold, der en kopierer, tilærer seg noe, som dermed ikke er et eget produkt/ ikke kommer fra hjertet, men er svar på en rekke eksamener. Slik jeg har sett flere antydninger om hva angår kvinner og f.eks forfatterstudiet i Bø/Lillehammer.

Igjen har du en rekke velformulerte og reflekterte synspunkter, Strindin. Ikke minst fikk jeg noe nytt å tenke på når du påpeker hvordan kvinnelige forfattere faktisk blir bebreidet for å være "for flinke" i anmeldelser/kritikker - har ikke merket meg at "flinke piker" så åpent blir straffet for å være flinke... Det er mye i innlegget ditt jeg må tenke mer over, skal vende tilbake til det du skrev i ettermiddag, når jeg har litt bedre tid!

Intervjuet med Unni Conradi Andersen var kjempeinteressant!!! Takk for at du postet lenke til det. I margen av det intervjuet fant jeg dessuten lenke til en annen interessant artikkel på forskning.no, nemlig om at forskere fra 23 europeiske land er i gang med å undersøke kvinners bidrag til europeisk litteraturhistorie - både som skribenter og lesere. Den biten er jo også viktig - og det var jo akkurat det du startet tråden om: hva finnes der ute? I går oppdaget jeg en sentral kvinne i viktoriatidens England: Harriet Martineau. Fant hennes bok Feats on the Fiord. A Tale of Norway, og ble nysgjerrig på forfatteren. Så viser det seg at det finnes en lang artikkel om henne på engelsk wikipedia - men på norsk wikipedia stod det itt'no. (Jeg startet en artikkel i går kveld, men det er en større jobb å få oversatt den engelske til et godt norsk, så enn så lenge fikk det være godt nok at damen i det minste var omtalt.) Dette viste seg å være en uhyre spennende dame - som i alle fall ikke jeg hadde hørt om før. Hun var en av ytterst få kvinner som klarte å leve av å være forfatter og journalist, og hun må ha vært meget radikal i sitt samfunnsengasjement, der hun tok for seg såvel maktfordeling i hjemmet som politiske, religiøse og institusjonelle forhold i samfunnet for øvrig. Anbefaler sterkt å titte på den engelske wp-artikkelen!

Flere av Harriet Martineau's bøker kan lastes ned gratis fra Amazon (Kindle). "Feats on the Fjord, A tale of Norway", er en "eventyrlig beskrivelse" av datidens Norge. Jeg tok på meg "gamle briller" og leste som om Norge var ukjent terreng. Interessant og fornøyelig lesning, selv om stoffet var kjent, og "gamlebrillene" etterhvert gled av nesen.

Du er kjapp! Jeg fant Martineau-titler på amazon i går, men har ikke lesebrett - derimot fant jeg altså Feats on the Fiord" i antikvariat i går, bladde litt i den, og så at den klarte jeg ikke å la ligge igjen i butikken. Enig i karakteristikken din - fornøyelig og interessant. Den kom ut første gang i 1865, og det blir spennende å lese hvordan en engelsk forfatter skrev om Norge den gang. Gøy at du bekrefter inntrykket av at dette blir bra!

Ikke særlig kjapp, lastet ned boken og leste den i 2010. :)

Og så fortalte du ikke oss her inne om det før nå? ;-P

Spøk til side - så morsomt at du har lest Martineaus bok! Men du, hvordan har det seg at DU fant frem til henne, eller til akkurat den boken? Eller.... er det bare meg som har sovet i timen, er Martineau en dame opplyste mennesker flest kjenner til? Fortell, fortell, Ava!

Det ble snakket om "Til fots i Norge", av W.M. Williams (1856) i barndomshjemmet mitt. I den forbindelse nevnte min mor at en engelsk kvinnelig eventyrer og journalist også hadde skrevet en bok fra Norge.
Jeg husket navnet som "Martine". Mens jeg lekte meg på Amazon dukket damen opp som "gratisbok" etter nærmere 50 års lagring i hodet mitt.

Ser man dét, ser man dét - Martineau var barnelærdom for deg, altså. Imponerende at du fant henne igjen! Har nå snoket litt i hyllene dine, nærmere bestemt i hyllen "På tur" - så nå benytter jeg sjansen (håper Strindin unnskylder at vi kanskje er litt ute i randsonen av trådtemaet nå): hva kan du fortelle om Ethlyn T. Clough: "Norwegian Life"? I wikipediaartikkelen History of women in Norway fant jeg boken oppgitt som kilde, med utgivelsesår 1909. Ellers står der intet om hverken forfatter eller bok... Ava, du må ta på deg folkeopplyserhatten igjen, er du snill!

Den hatten passer nok bedre på deg. :)

Jeg har lest boken til Ethlyn T. Clough. Halve boken er forbeholdt svenskene, og den proppfull av "data" om historie, geografi og samfunnsliv - jeg fikk m.a.o. repetert folkeskolens pensum.

Clough's beskrivelse av norske kvinner er derimot fornøyelig. Kvinnene er kraftig bygget, lyse og blåøyde. De er hverken "pretty" eller "handsome", på landsbygda har de dessuten en smalere hodefasong enn i byen.
Men til tross for at skjønnheten mangler, kvinnene er gode mødre, gode døtre, og gode koner. Til tross for hengivenheten de har til sine sønner, fedre og ektemenn - er de mer uavhengige, selvstendige og progressive enn kvinner i andre Europeiske land. Norske kvinner har en indirekte innflytelse på de fleste områder i sammfunnet, ifølge Clough. Karrieremulighetene er mange, både innenfor handel og på de fleste andre områder. Kvinnene jobber side om side med mannen - både i jordbruket og på fabrikkene, på kontor, regjeringskontorer, innenfor kunst, vitenskap og litteratur. Men Clough har i det minste fått med seg at det ikke er lik lønn for likt arbeid. Hun skriver videre litt om arbeidet til Gina Krogh og kampen for kvinnenes stemmerett.

Så vidt jeg kan se fikk Clough ikke med seg, at så snart en kvinnelig lærer (offentlig ansatt) giftet seg, måtte hun slutte i yrket sitt, for da var hun blitt forsørget.

Vel,vel....denne oppramsingen er noe av det som kom ut av stikkordene som ble notert, da jeg leste boka i 2009.

Og.....annelingua....du tar det hele og fulle ansvar for at Strindins eminente tråd er havnet på avveie!

Festlig! Jeg mener Cloughs nedtegnelser om norske kvinner. Takk, takk, Ava - dette var opplysende, informativt OG underholdende. Avsporinger har jeg forårsaket før, så jeg er beredt til å ta skylda - men jeg gjør mitt beste for å peke ut medskyldige der jeg kan, så tro endelig ikke at du kan stå skyldfri tilbake og peke nese av meg! Om Strindin begynner å kremte megetsigende nå, så kommer jeg sporenstreks til å peke på deg og fortelle henne at det var du som lurte meg utpå.;-D (Men forresten så rodde du oss egentlig nærmere land igjen da du fortalte om Cloughs observasjoner av norske kvinners ve og vel og hodefasonger, synes jeg. Kudos!)

I et forsøk på å holde tråden på rett kjøl, unnlot jeg å nevne at karfolket på landsbygda også var smalskallet, - ifølge Clough's studier. :)

Boken er en godtepose - med sitt sammensurim av: fakta, svensker, historie, geografi, sosiologi og "kvinnekunnen".
(Jeg styrer unna alle skjær).

Jeg morer meg stort, og forventningene stiger etter hvert som du dropper eksempler fra innholdet - dette må jeg jo (også!) få lest! Isj, den som hadde bare litt mer tid til å sette alle slike ønsker ut i livet straks og med det samme.....?

Amalie Skram og Cora Sandel er forresten også forfattere jeg har begynt å lese siden sommeren 2011 - de er nevnt ulike steder i denne tråden, og med rette, synes jeg! I dag plukket jeg med meg fra antikvariat novellesamlingen "Figurer på mørk bunn" som Cora Sandel ga ut i 1949. Mer spennende lesestoff i vente der, altså...

(Wikipedia har omtale av novellene i "Figurer på mørk bunn", men jeg har ikke noe med handlingsresymeene der å gjøre, så jeg går ikke god for gjenfortellinger og tolkninger i det oppslaget...)

Du må ikke glemme Sofi Oksanen! "Utrenskning" er en fantastisk bok om kvinner.

Jeg husker det sånn at bøker skrevet av kvinner kategorisk ble kvinnelitteratur,mens bøker av menn var litteratur. Det er mulig det var et salgstriks i tiden -hva vet jeg. Det jeg vil fram til er at bøker av kvinner havnet i en sekk uten nyanser av hva de representerte, rett og slett fordi de var skrevet av kvinner. Jeg opplever at f.eks Franzen og Karl Ove idag skriver "kvinnelitteratur" - om menn. Masse private detaljer, tanker og mas. Med emner som ble/blir ansett for å være kvinnelige. Men da er det stor litteratur... Dette er bare synsing. Jeg har ikke studert litteratur profesjonelt. Poenget mitt og min påstand er bare at litteratur fortsatt blir vektet ulikt ut fra forfatterens kjønn.

Også er det vel kanskje litt sånn (har jeg inntrykk av, men man kan jo håpe at jeg tar feil), at det er relativt få menn som leser litteratur skrevet av kvinner, mens kvinner leser begge deler. Samtidig kan nok en del kvinner være redde for å "snakke opp" bøker av kvinner, fordi de da kan risikere å ikke bli betraktet som "seriøse", - av mennene;)

Menn leser vel en god del litteratur skrevet av kvinner. Krim er det klareste eksempelet, men f.eks Helga Flatlands to bøker har vel også et stort mannlig publikum.

Men som mann syns jeg ikke det er rart at bøker av kvinnelige forfattere, med i hovedsak kvinnelige karakterer og kvinneperspektiv får en saftig overvekt av kvinnelige lesere. Vi føler oss rett og slett litt på bortebane der, nærmest litt som kikkere. Litt sånn følelse har jeg ved å blande meg inn i denne tråden også.

Veldig bra du blander deg:-) Men det er da drøssevis av kvinner som leser Knausgård? Og det er da VELDIG nyttig og viktig at vi "titter" inn i hverandres liv og virkeligheter! Konstaterte forresten her forleden at en mann skrev pent om bøkene til Bjørg Vik, - det varmet mitt hjerte!

Jeg sier ikke noe om hvordan det burde være, bare kommer med en flik av en foklaring på hvorfor det faktisk er som det er.

For øvrig ubegripelig for meg det med KOK, står for meg som noe av det siste jeg kunne tenke meg å lese.

Dessverre tror jeg du har helt rett. Nå leser kvinner som gruppe mer enn menn så utgangspunketet er ulikt. Det om redsel for å "snakke opp bøker" er jo egentlig Berit Ås sin beskrivelse av hersketeknikk i praksis. Se wiki.