Bokelskere.no

Tips notert! Alther har jeg ikke hørt om før. Må undersøkes. Du har sikkert rett i at de du nevner ikke når opp til den store mesteren. Samtidig tror jeg mye litteratur skrevet av kvinner er undervurdert. I mange litterære-kulturelle sfærer har menn snakket opp hverandre:)

Jeg tror du har helt rett, Strindin. Dette er en problemstilling jeg har hatt "i kikkerten" ganske lenge, spesielt de siste par årene, og for å holde oss til Norge akkurat nå, ser jeg en klar tendens til at kvinnelige forfattere som var virksomme - la oss si før 1970 (litt tilfeldig valgt skjæringspunkt), nå har gått i glemmeboken. Dét skjer naturligvis også med mannlige forfattere, men tenk selv: hvor mange "eldre" kvinnelige forfattere kan du ramse opp, og hvor mange mannlige? Jeg får iblant raptuser der jeg graver litt for å finne info om "eldre" forfattere jeg snubler over, og om jeg synes det er interessante forfattere, og ikke finner noe om dem på Wikipedia, så legger jeg informasjonen jeg har funnet ut der. Veldig ofte er det de kvinnelige forfatterne det mangler oppslag om på Wikipedia!Lizzie Juvkam er en av de "nyeste oppdagelsene" mine - jeg har ennå ikke lest noe av henne, men har funnet ut at hun i samtiden fikk veldig gode kritikker. Hun fikk til og med et forfatterstipend som ser ut til å henge ganske høyt, i hvert fall er nesten alle de andre navnene på listen over mottagere, folk som i mine øyne er "crème de la crème" blant norske forfattere. Men Lizzie Juvkam - jeg hadde ikke hørt om henne en gang!

Jeg mener jo ikke at bøker har kvalitet bare fordi de er skrevet av kvinner, absolutt ikke - og noen bøker er definitivt utdatert få år etter at de er skrevet. Men at vi går glipp av en dimensjon av virkeligheten, om vi ikke leser "eldre kvinnelige forfattere" i like stor grad som "eldre mannlige forfattere" - dét er jeg HELT sikker på.

Jeg kan nevne en annen forfatter, som kanskje flere av oss har hørt om: Barbra Ring. På Wikipedia står det blant annet:

I Nytt norsk forfatterleksikon karakteriseres hennes forfatterskap for voksne som «en lang rekke romaner og fortellinger fra østnorsk storgårds-liv, de fleste uten noen varig verdi.»

Nå har jeg bare lest et fåtall av Barbra Rings bøker - og de fleste jeg har lest, er barnebøker. Men jeg blir provosert over en slik karakteristikk - jeg synes den smaker av mannssjåvinisme, ærlig talt. "Uten noen varig verdi"??? Det er greit at noen bøker blir utdatert med årene, og det utkommer til enhver tid uhorvelig mange forglemmelige bøker. Men "uten noen varig verdi" - jeg misbilliger den ovenfra-og-nedad-tonen, og synes den er blir veldig paternalistisk. Barbra Ring var en kjempepopulær forfatter i sin samtid, og det er interessant å sammenligne med omtalen i utdypningsartikkelen i Store Norske Leksikon:

Barbra Ring debuterte som voksenbokforfatter 1914 med den historiske romanen Jomfruen. Senere skrev hun flere historiske romaner, bl.a. Leken på Ladeby og Leken blir liv, delvis bygd på kulturhistorisk familiestoff. Likevel er det først og fremst psykologiske konflikter hun skildrer, både her og i de mange samtidsromanene. Det kan dreie seg om kjærlighetskonflikter mellom mann og kvinne, men like ofte om forhold mellom foreldre og barn, og om hvordan barn kan lide under de voksnes uforstand. Motsetningen by–land står sentralt i en rekke av bøkene; det likevektige, rotekte bygdelivet verdsettes langt høyere enn det hektiske, tradisjonsløse bylivet. Romanene er av ujevn kvalitet, men de beste er både gripende og troverdige psykologisk sett og interessante på grunn av sine formeksperimenter. I Før kulden kommer skildres ekteskapet mellom en blottende ung pike og en eldre, erfaren mann, og hva som skjer da kvinnen vekkes erotisk av en annen mann. Så tidlig som 1916, i romanen Under seil, skildrer Barbra Ring en uskjønn kvinnes problematiske psyke via en fint gjennomført indre monolog-teknikk. Med sin velutviklede og ujålete sans for språklige nyanser var hun også med på å fornye det norske bokmålet.

Jeg for min del har likt det jeg har lest av Barbra Ring så langt, kommer til å lese mer (når jeg kommer over bøkene hennes i brukthandelen, kjøper jeg dem), og akkurat NUH! skal jeg gå tilbake til Wikipedia-artikkelen om Barbra Ring og referere til SNL-omtalen som motstykke til sitatet fra Norsk forfatterleksikon...

Bra tema for en tråd, Strindin!

*Tilføyelse: Jeg tok en titt på tysk Wikipedias artikkel om Barbra Ring - slående hvor mange av bøkene hennes som ble gitt ut på tysk, gitt. Men så var hun da også bl.a. oversetter av Stefan Zweigs "Maria Stuart" til norsk, så jeg visste at hun hadde en "link" til tyskspråklig litteratur... Jeg anbefaler ellers VIRKELIG å lese SNL-artikkelen om Barbra Ring (lenke lenger opp)!!!*

Takk for ditt bidrag. Blir grønn av misunnelse når jeg ser hvor flink du er til å formulere deg. Tankevekkende innspill og det gir meg lyst til å finne ut mer om Barbra Ring.

Ja, det burde du. Jeg har nettopp lest ferdig min første bok av Barbra Ring. Det var en sterk og vond historie, du kan jo se det lille jeg ville skrive om boka
Jeg har selv måtte legge den inn, for den er ikke å finne i databasen her.
Jeg vil nok jakte på flere bøker, både av Barbra Ring og Nini Roll Anker. Spennende å oppdage "nye" forfattere.

Det var jo hyggelig å høre, jeg blir nesten litt flau på egne vegne - men veldig glad på fru Rings vegne! :-D

Det må jeg si! Det svinger når du får litt blod på tann:)Omsorgen for Barbara Ring står det respekt av:)

Du peker på at noen forfattere kanskje ufortjent går i glemmeboka eller avskrives. Jeg tror dette i større grad har rammet litteratur skrevet av kvinner.

Hvis en leser bittelitt litteraturhistorie får både Jølsen og Sandel for eksempel gode skussmål for sin litteratur også utover den betydningen de har knyttet til samtiden. Jølsen for dypdykk i menneskesinnet, Sandel for form og språk. Dette gjelder sikkert langt flere kvinnelige forfattere enn disse. De står seg over tid og de som kan litteratur er stort sett enige om det.

Derfor har jeg en følelse av at noe av årsaken til at mange mannlige forfattere lyser så mye sterkere, er den massive produksjonen av hyllester over år, at de er trukket særlig fram i en haug av historieproduksjon, lærebøker, i taler, i seremonier, av offentligheten. At kvinnelige forfattere ofte er beskrevet som sterke individer som fulgte "hjertet" når de skrev, mannlige som del av en kulturtradisjon "sterkt inspirert av" osv. Ofte hevdes det også at de beveget verden, var svært viktige i sin samtid osv.

Menns verk er ofte referanseverk som er brukt av andre og hyllet som inspirasjon. Og unge mannlige forfattere pleier denne tradisjonen videre. Renbergs fremheving av Proust er et av svært mange eksempel. Status som intellektuell er knyttet til å sette seg selv inn i historien og når menn trekker frem sine forbilder pleier de statusen til høvdingene videre og bygger nye.

Dette er jo selvsagt ikke svart/hvitt, og i tidligere tider var kvinner i langt mindre grad del av en slik offentlighet. Det som kanskje overrasker meg mer er at det fortsatt er mindre bygging av myter, kontekst og intellektuell forankring rundt kvinnelige forfattere, gjort av de selv eller andre. Vennskapet i mellom Lindell og Ragde er jo koselig, men blir liksom litt pinglete i en slik sammenheng.....hehe. Hvis vi ser verden som helhet er det svært få kvinner som lever i tilnærmet likestillte samfunn. Kanskje påvirker det kulturproduksjonen vår mer enn vi til vanlig tenker over.

Du trekker frem enda flere vektige argumenter i dette innlegget, Strindin - og jeg synes dette er interessante refleksjoner. At det er en kjønnsmessig skjevhet ute og går i hvilken litterær arv vi er oppmerksomme på - ja, det tror jeg ubetinget. Og at det handler mye om hvem som har entret scenen for å formidle hva arven består i - ja, det tror jeg også. Så er det vel ikke så rart, kanskje, om mannlige forfattere (/lesere/litteraturkritikere/....) først og fremst har tatt til orde for og fremhevet eldre mannlige kolleger - litt kan det handle om hvilke historier man kjenner seg igjen i, rett og slett; og litt om hvem/hva man vil identifisere seg med/bli identifisert med. MEN DERMED SYNES JEG VI KVINNER SELV MÅ TA ANSVAR FOR Å UTFORSKE KVINNELIGE FORFATTERSKAP - vi får entre arenaen, vi også, og synse, mene, lese og uttale oss i like stor grad som gutta. Igjen føler jeg trang til å presisere at jeg ikke proklamerer at bøker fortjener å leses/fremheves kun fordi de er skrevet av kvinner. Men de fortjener sørenmeg å leses, undersøkes, behandles og vurderes på like linje med bøker av menn - og dét kan vi kvinner ikke sitte og vente på at "noen" (= våre litteraturinteresserte brødre) skal gjøre for oss. Hmmmm... burde vi bokelskerinner kuppe 8. mars-toget i år, dere?

Enig med deg hva angår ansvar. Samtidig synes jeg det er symptomatisk at ikke en mann har funnet på å svare på min oppfordring om å tipse om god litteratur skrevet av kvinner:) Jeg har jo mange av det jeg mener er gode tips på litteratur skrevet av menn. Det kunne heller ikke falle meg inn å la være å lese eller nedvurdere litteratur fordi den er skrevet av menn eller befinner seg i et mannsunivers jeg ikke kjenner meg igjen i.

Spennende Intervju med Unn Conradi Andersen om tilliggende tema

Uten sammenheng forøvrig har jeg bitt meg merke i at en gjenganger i menns kommentarer til bøker skrevet av kvinner her inne er at de unge norske kvinnelige forfatterene er for skoleflinke. Både Ørstavik, Lønning Aarø og Kristensen har jeg sett omtalt slik: "jada, har lært seg mange knep/fulgt med på forfatterstudiet/mye god skriveteknikk, men bør ha noe på hjertet også da." Sier ikke at den slags dommer er feil, sikkert ikke, men det er påfallende at de samme historiene av andre lesere oppfattes som relevante, vesentlige og til kjernen av hva livet dreier seg om.

Jeg mener det blir for lettvint å la forfatterstudier tale i mot kvinner. Litt merkelig er det også fordi mentor/elevrollen er en del av kjernen i mytene rundt menn som skapere av stor litteratur. Som da Knausgård møter Olav H. Hauge, det pulserende studentmiljøet i Bergen som også Renberg og andre av dagens kulturpersonligheter har vært en del av, mange takker i dag Sæterbakken, miljøet rundt Jens Bjørneboe, Sigurd Hoel (Mot dag) miljøet osv osv. Kontrasten blir stor til et flinkisstempel, med form uten innhold, der en kopierer, tilærer seg noe, som dermed ikke er et eget produkt/ ikke kommer fra hjertet, men er svar på en rekke eksamener. Slik jeg har sett flere antydninger om hva angår kvinner og f.eks forfatterstudiet i Bø/Lillehammer.

Igjen har du en rekke velformulerte og reflekterte synspunkter, Strindin. Ikke minst fikk jeg noe nytt å tenke på når du påpeker hvordan kvinnelige forfattere faktisk blir bebreidet for å være "for flinke" i anmeldelser/kritikker - har ikke merket meg at "flinke piker" så åpent blir straffet for å være flinke... Det er mye i innlegget ditt jeg må tenke mer over, skal vende tilbake til det du skrev i ettermiddag, når jeg har litt bedre tid!

Intervjuet med Unni Conradi Andersen var kjempeinteressant!!! Takk for at du postet lenke til det. I margen av det intervjuet fant jeg dessuten lenke til en annen interessant artikkel på forskning.no, nemlig om at forskere fra 23 europeiske land er i gang med å undersøke kvinners bidrag til europeisk litteraturhistorie - både som skribenter og lesere. Den biten er jo også viktig - og det var jo akkurat det du startet tråden om: hva finnes der ute? I går oppdaget jeg en sentral kvinne i viktoriatidens England: Harriet Martineau. Fant hennes bok Feats on the Fiord. A Tale of Norway, og ble nysgjerrig på forfatteren. Så viser det seg at det finnes en lang artikkel om henne på engelsk wikipedia - men på norsk wikipedia stod det itt'no. (Jeg startet en artikkel i går kveld, men det er en større jobb å få oversatt den engelske til et godt norsk, så enn så lenge fikk det være godt nok at damen i det minste var omtalt.) Dette viste seg å være en uhyre spennende dame - som i alle fall ikke jeg hadde hørt om før. Hun var en av ytterst få kvinner som klarte å leve av å være forfatter og journalist, og hun må ha vært meget radikal i sitt samfunnsengasjement, der hun tok for seg såvel maktfordeling i hjemmet som politiske, religiøse og institusjonelle forhold i samfunnet for øvrig. Anbefaler sterkt å titte på den engelske wp-artikkelen!

Flere av Harriet Martineau's bøker kan lastes ned gratis fra Amazon (Kindle). "Feats on the Fjord, A tale of Norway", er en "eventyrlig beskrivelse" av datidens Norge. Jeg tok på meg "gamle briller" og leste som om Norge var ukjent terreng. Interessant og fornøyelig lesning, selv om stoffet var kjent, og "gamlebrillene" etterhvert gled av nesen.

Du er kjapp! Jeg fant Martineau-titler på amazon i går, men har ikke lesebrett - derimot fant jeg altså Feats on the Fiord" i antikvariat i går, bladde litt i den, og så at den klarte jeg ikke å la ligge igjen i butikken. Enig i karakteristikken din - fornøyelig og interessant. Den kom ut første gang i 1865, og det blir spennende å lese hvordan en engelsk forfatter skrev om Norge den gang. Gøy at du bekrefter inntrykket av at dette blir bra!

Ikke særlig kjapp, lastet ned boken og leste den i 2010. :)

Og så fortalte du ikke oss her inne om det før nå? ;-P

Spøk til side - så morsomt at du har lest Martineaus bok! Men du, hvordan har det seg at DU fant frem til henne, eller til akkurat den boken? Eller.... er det bare meg som har sovet i timen, er Martineau en dame opplyste mennesker flest kjenner til? Fortell, fortell, Ava!

Det ble snakket om "Til fots i Norge", av W.M. Williams (1856) i barndomshjemmet mitt. I den forbindelse nevnte min mor at en engelsk kvinnelig eventyrer og journalist også hadde skrevet en bok fra Norge.
Jeg husket navnet som "Martine". Mens jeg lekte meg på Amazon dukket damen opp som "gratisbok" etter nærmere 50 års lagring i hodet mitt.

Ser man dét, ser man dét - Martineau var barnelærdom for deg, altså. Imponerende at du fant henne igjen! Har nå snoket litt i hyllene dine, nærmere bestemt i hyllen "På tur" - så nå benytter jeg sjansen (håper Strindin unnskylder at vi kanskje er litt ute i randsonen av trådtemaet nå): hva kan du fortelle om Ethlyn T. Clough: "Norwegian Life"? I wikipediaartikkelen History of women in Norway fant jeg boken oppgitt som kilde, med utgivelsesår 1909. Ellers står der intet om hverken forfatter eller bok... Ava, du må ta på deg folkeopplyserhatten igjen, er du snill!

Den hatten passer nok bedre på deg. :)

Jeg har lest boken til Ethlyn T. Clough. Halve boken er forbeholdt svenskene, og den proppfull av "data" om historie, geografi og samfunnsliv - jeg fikk m.a.o. repetert folkeskolens pensum.

Clough's beskrivelse av norske kvinner er derimot fornøyelig. Kvinnene er kraftig bygget, lyse og blåøyde. De er hverken "pretty" eller "handsome", på landsbygda har de dessuten en smalere hodefasong enn i byen.
Men til tross for at skjønnheten mangler, kvinnene er gode mødre, gode døtre, og gode koner. Til tross for hengivenheten de har til sine sønner, fedre og ektemenn - er de mer uavhengige, selvstendige og progressive enn kvinner i andre Europeiske land. Norske kvinner har en indirekte innflytelse på de fleste områder i sammfunnet, ifølge Clough. Karrieremulighetene er mange, både innenfor handel og på de fleste andre områder. Kvinnene jobber side om side med mannen - både i jordbruket og på fabrikkene, på kontor, regjeringskontorer, innenfor kunst, vitenskap og litteratur. Men Clough har i det minste fått med seg at det ikke er lik lønn for likt arbeid. Hun skriver videre litt om arbeidet til Gina Krogh og kampen for kvinnenes stemmerett.

Så vidt jeg kan se fikk Clough ikke med seg, at så snart en kvinnelig lærer (offentlig ansatt) giftet seg, måtte hun slutte i yrket sitt, for da var hun blitt forsørget.

Vel,vel....denne oppramsingen er noe av det som kom ut av stikkordene som ble notert, da jeg leste boka i 2009.

Og.....annelingua....du tar det hele og fulle ansvar for at Strindins eminente tråd er havnet på avveie!

Festlig! Jeg mener Cloughs nedtegnelser om norske kvinner. Takk, takk, Ava - dette var opplysende, informativt OG underholdende. Avsporinger har jeg forårsaket før, så jeg er beredt til å ta skylda - men jeg gjør mitt beste for å peke ut medskyldige der jeg kan, så tro endelig ikke at du kan stå skyldfri tilbake og peke nese av meg! Om Strindin begynner å kremte megetsigende nå, så kommer jeg sporenstreks til å peke på deg og fortelle henne at det var du som lurte meg utpå.;-D (Men forresten så rodde du oss egentlig nærmere land igjen da du fortalte om Cloughs observasjoner av norske kvinners ve og vel og hodefasonger, synes jeg. Kudos!)

I et forsøk på å holde tråden på rett kjøl, unnlot jeg å nevne at karfolket på landsbygda også var smalskallet, - ifølge Clough's studier. :)

Boken er en godtepose - med sitt sammensurim av: fakta, svensker, historie, geografi, sosiologi og "kvinnekunnen".
(Jeg styrer unna alle skjær).

Jeg morer meg stort, og forventningene stiger etter hvert som du dropper eksempler fra innholdet - dette må jeg jo (også!) få lest! Isj, den som hadde bare litt mer tid til å sette alle slike ønsker ut i livet straks og med det samme.....?

Amalie Skram og Cora Sandel er forresten også forfattere jeg har begynt å lese siden sommeren 2011 - de er nevnt ulike steder i denne tråden, og med rette, synes jeg! I dag plukket jeg med meg fra antikvariat novellesamlingen "Figurer på mørk bunn" som Cora Sandel ga ut i 1949. Mer spennende lesestoff i vente der, altså...

(Wikipedia har omtale av novellene i "Figurer på mørk bunn", men jeg har ikke noe med handlingsresymeene der å gjøre, så jeg går ikke god for gjenfortellinger og tolkninger i det oppslaget...)

Du må ikke glemme Sofi Oksanen! "Utrenskning" er en fantastisk bok om kvinner.

Jeg husker det sånn at bøker skrevet av kvinner kategorisk ble kvinnelitteratur,mens bøker av menn var litteratur. Det er mulig det var et salgstriks i tiden -hva vet jeg. Det jeg vil fram til er at bøker av kvinner havnet i en sekk uten nyanser av hva de representerte, rett og slett fordi de var skrevet av kvinner. Jeg opplever at f.eks Franzen og Karl Ove idag skriver "kvinnelitteratur" - om menn. Masse private detaljer, tanker og mas. Med emner som ble/blir ansett for å være kvinnelige. Men da er det stor litteratur... Dette er bare synsing. Jeg har ikke studert litteratur profesjonelt. Poenget mitt og min påstand er bare at litteratur fortsatt blir vektet ulikt ut fra forfatterens kjønn.

Også er det vel kanskje litt sånn (har jeg inntrykk av, men man kan jo håpe at jeg tar feil), at det er relativt få menn som leser litteratur skrevet av kvinner, mens kvinner leser begge deler. Samtidig kan nok en del kvinner være redde for å "snakke opp" bøker av kvinner, fordi de da kan risikere å ikke bli betraktet som "seriøse", - av mennene;)

Menn leser vel en god del litteratur skrevet av kvinner. Krim er det klareste eksempelet, men f.eks Helga Flatlands to bøker har vel også et stort mannlig publikum.

Men som mann syns jeg ikke det er rart at bøker av kvinnelige forfattere, med i hovedsak kvinnelige karakterer og kvinneperspektiv får en saftig overvekt av kvinnelige lesere. Vi føler oss rett og slett litt på bortebane der, nærmest litt som kikkere. Litt sånn følelse har jeg ved å blande meg inn i denne tråden også.

Veldig bra du blander deg:-) Men det er da drøssevis av kvinner som leser Knausgård? Og det er da VELDIG nyttig og viktig at vi "titter" inn i hverandres liv og virkeligheter! Konstaterte forresten her forleden at en mann skrev pent om bøkene til Bjørg Vik, - det varmet mitt hjerte!

Jeg sier ikke noe om hvordan det burde være, bare kommer med en flik av en foklaring på hvorfor det faktisk er som det er.

For øvrig ubegripelig for meg det med KOK, står for meg som noe av det siste jeg kunne tenke meg å lese.

Dessverre tror jeg du har helt rett. Nå leser kvinner som gruppe mer enn menn så utgangspunketet er ulikt. Det om redsel for å "snakke opp bøker" er jo egentlig Berit Ås sin beskrivelse av hersketeknikk i praksis. Se wiki.

Jeg liker at du får de derre "raptusene" ;) og graver fram interessant info og deler det med oss.
Etterhvert dukker det opp "glemte" forfattere av begge kjønn som det er fint å stifte bekjentskap med.
Jeg har ikke lest Barbra Ring, men tror jeg har et par bøker av henne.
Jeg har lyst til å bli mer kjent med Nini Roll Anker's forfatterskap. Hun er liksom ikke i vinden lenger. Men se hva de skrive her bl.a. i Store Norske Leksikon

Nini Roll Anker, født i Molde, norsk forfatter, gift med Johan A. Anker. Hun debuterte under pseudonymet Jo Nein med romanen I blinde (1898). I 1906 kom et bind fortellinger, Lill-Anna og andre, der hun som en av de første i norsk litteratur skriver om arbeiderkvinner. Men først i 1909 opplevde hun sitt kunstneriske gjennombrudd med Benedicte Stendal, romanen om en fattig offisersdatter. Her møter vi et av hennes store temaer: motsetningen mellom det tradisjonsbundne embetsmannsaristokrati og kunstnere og intellektuelle. Hennes hovedverk er Det svake kjøn (1915), et angrep på kirkelig dømmesyke og på nedvurderingen av kvinnen som kjønnsvesen, og dessuten en inderlig opplevd kvinneskildring

Jeg tror jammen jeg har et par av hennes bøker også et sted,

Jeg vil anbefale Tordis og Jo Ørjasæters biografi "Nini Roll Anker, En kvinne i tiden".

Her omtales bl.a.vennskapet mellom Roll-Anker, Undset, Ring og Regine Normann.
Det utviklet seg et element av rivalisering imellom Nini og Barbra. Nini syntes at Barbra var vel geskjeftig og uttalte følgende: "Hun sitter som en borre i pelsen på norsk litteratur og tror, hun er centrum".
Etter en strid om fordeling av stipender i forfatterforeningen valgte de hver sin side.
"Barbra Ring oppsummerte kontant i sin erindringsbok "Mellom venner og fiender": "Hun skrev et meget sterkt brev til meg, som jeg svarte i samme tone." Men bruddet hindret ikke at Nini fortsatt stilte opp til forsvar når Barbra Ring ble urettferdig angrepet, eller at Barbra Ring etter Ninis død skrev en velformulert og godt dekkende nekrolog i kvinnebladet Urd.

Takk for positiv tilbakemelding, Karin! Vet du, "Benedicte Stendal" leste jeg faktisk sist sommer! Jeg likte den, tror jeg ga den terningkast fire, og har tenkt å lese mer av Nini Roll Anker også. Jeg ser i Wikipedia-artikkelen om henne nå at der er det også en jobb å gjøre (det bør i det minste komme en bibliografi der!!!) - men nå i kveld blir det ikke meg som gjør den jobben, er jeg redd. Men jeg fikk lagt til ekstern lenke til fordypningsartikkelen i SNL - takk for inspirasjonen til dét, Karin! Hvis du ikke har lest fordypningsartikkelen, bare "kortversjons-artikkelen", så anbefaler jeg deg å ta en titt på den andre også. Der står det blant annet:

Nini Roll Anker var en markert skikkelse i norsk mellomkrigslitteratur. Hun var både aristokrat og opprører. Hun var feminist, sosialist og pasifist, men hadde sosial omgang med kongefamilien. Det gav henne tilnavnet “kongelig norsk hoffkommunist”. Hun utgav 29 skjønnlitterære verker, en lang rekke kronikker og artikler samt erindringsboken Min venn Sigrid Undset. Kristian Elster d.y. kalte henne en “utpreget selvstendig og myndig personlighet”; Alex Brinchmann så henne som en “ubetinget forgrunnsfigur” i sin samtid. Hun ble nestformann i Den Norske Forfatterforening 1916 og var styremedlem og sentralt utvalgsmedlem i foreningen i flere perioder frem til 1940. En periode var hun leder av Det litterære råd.

Jeg nevnte ikke i forrige innlegg at også Barbra Ring var sentral i Forfatterforeningen på samme tid, styremedlem 1914-21 (og nestleder noe av tiden). Nok en indikasjon på at disse damene hadde større anseelse i samtiden enn det vi er klar over i dag? Og at dette kan ha noe å gjøre med kvaliteten på/betydningen av forfatterskapet deres?

VELDIG godt sagt;)