Bokelskere.no

Takk Edmund de Waal!

Når jeg leser bøker er det fordi jeg ønsker å bli engasjert, beveget, lære noe, eller å bli underholdt. Bøker som treffer på alle strengene er det så langt mellom at jeg ikke husker sist jeg opplevde, men nå har jeg lest et mesterverk.

Jeg burde ikke blitt forundret, anmeldere i internasjonal presse har hevdet at dette er den beste boka som er utgitt på mange år. Jeg er tilbøyelig til å være enig, men jeg må nok legge til at jeg syns det er én av de beste bøkene som er utgitt på mange år. Forfatteren, Edmund de Waal, er en av verdens ledende keramikere og hans arbeider er utstilt og kjøpt inn av museer over hele verden. Da han arvet 264 netsuker (en netsuke er små japanske figurer, skåret ut i hardt tre eller elfenben) etter en grandonkel som bodde i Japan ble han nysgjerrig på hvordan netsukene hadde havnet i grandonkelens eie, og han bestemte seg for å skrive netsukenes historie. Denne boka er blitt en blanding av flere ulike sjangre, mye biografi, mye historie og litt fri diktning. Historien starter i Paris i 1871. Charles Ephrussi er yngste sønn i en av Europas rikeste familier. Familien Ephrussi kom fra Odessa i Russland, og hadde skapt sin enorme formue gjennom salg av korn. De eide store palasser i mange byer i Europa, og da Charles var 21 år flyttet han til Palais Ephrussi i Paris, et enormt herskapshus. Charles eldre brødre arbeidet i familien banker i hele Europa, mens Charles fikk mulighet til å bygge familiens formue på andre måter. Han begynte å kjøpe kunst, og samlingen hans av impresjonistisk kunst var blant de største i verden. Samtidig var han en samtalepartner for unge fattige kunstnere - en som hjalp kunstere frem. Han kjøpte arbeider av Manet, Monet, Degas, Morisot, Pissarro og mange andre. Charles er med i et bilde som Renoir har malt, og er dermed blitt en del av kunsthistorien. Men det var ikke bare billedkunstnere som var venner av Charles - selveste Proust var en vanlig gjest i Charles hus i Paris. Han dediserte også et forord til Charles ”som alltid var så god mot meg”. Charles begynner å samle på netsuker men han sender hele samlingen til Palais Ephurssi i Wien som en bryllupsgave til Viktor Ephurssi, forfatterens oldefar. Viktor hadde en drøm om å bli forfatter men må gi opp sin drøm om å skrive. Han må overta sjefsrollen i familiens bank i Wien og se så fint det forklares hva det gjør med ham: ”Jeg tror det var på denne tiden at Victor utviklet sin nervøse uvane: Han tok av seg lorgnetten og strøk hånden over ansiktet fra pannen til haken, en refleksbevegelse. Han klarnet hodet, eller anla sin offentlige maske. Eller kanskje han visket ut det private ansiktet sitt og fanget det i hånden.” Og rett som det er dukker det opp nye kjente mennesker som er blitt påvirket av familien Ehprussi. For eksempel grandtante Anna som var doktor Freuds læremester, ja hans professor i hysteri. Grandtante Anne var ikke utdannet medisiner, hun var bare så utrolig nevrotisk og hysterisk.
På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet vokser antisemittismen seg stadig sterkere, og den jødiske familien Ephrussi må tåle store tap, både personlig og økonomisk. Vi følger familien før og gjennom verdenskrigene, gjennom motgang og fornedrelser og vi følger netuskene. Fortellingen er så elegant bygget opp at det blir en nytelse å lese denne boka. Selv om vi møter mange mennesker over en periode på over 100 år, blir vi kjent med hver enkelt og får et forhold til dem. Jeg for vondt i magen når jeg tenker på fornedrelsen Iggie og Gisela må ha følt da de midt på 1930-tallet ble nektet å overnatte i hyttene som det tysk-østeriske klateforeningen eide. Alle jødiske medlemmer var blitt utvist fra foreningen som hadde tatt slagordet: ”Hold de østerriske alpene fri for jøder.” Forfatteren beskriver situasjoner og hendelser så godt og så tett at det er som om jeg sitter sammen med familien mens nazistene marsjerer gjennom gatene i Wien. Jeg vet at jeg skal reise dit. Til Ringstrasse, og til Palais Ehprussi. Noen bøker forandrer leseren, og denne har forandret noe i meg. Takk Edmund de Waal – dette var et bok jeg aldri kan eller vil glemme.

Noen ganger når man begynner å lese en bok et samlet anmelderkorps trykker til sitt bryst og påstår det er noe av det beste som er skrevet, - da får man uvergelig forventninger. Mine forventninger var skyhøye da jeg startet lesingen, og joda boka er lesverdig nok, spesielt historiens gang og jødenes prøvelser fenger undertegnede. Andre partier synes jeg var dørgende kjedelige, og synes ikke forfatteren får fram nok driv i denne svært detaljerte skildringen.