Bokelskere.no

Av innspillene som kommer i denne tråden har jeg laget lista: Av kvinner, om kvinner og mye mer og når den ble full Av kvinner om kvinner og mye mer 2

Stod i en bokhandel i stad og bladde litt i første bind av Prousts På sporet av den tapte tid. Da kom jeg på innlegget her inne om Toftes Eirabu som ledet til et blogginnlegg der det ble uttrykt en viss kjedsomhet knyttet til unge emosjonelle menn som skriver om seg selv og tenker på andre emosjonelle unge mannlige forfattere:)

Knausgård Proust Renberg Dostojevski Espedal Lenz Potok

Bare noen eksempler på forfattere med store verk som kretser rundt det unge mannssinnet. Så hvor vil jeg?

Jo, spørre om deres anbefalinger av tilsvarende stor litteratur med kvinner i tilsvarende roller. Kan tenke meg at ...

Plath Skram Woolf Undset mfl

......kan nevnes i en slik sammenheng, men må desverre innrømme å ha lest lite av dem.

Noen som har lest mer og kan være solid guide til god ny og gammel kvinnelitteratur?

(for ordens skyld legger jeg ikke noe i begrepet "kvinne" - og "mannelitteratur" her utover det jeg skriver- skrevet av kvinner om kvinner som gjerne inspireres av/leser andre kvinner og omvendt)

XINRAN.

Bare sjekk ut henne, les henne, så skjønner du hvorfor jeg ikke utbroderer noe mer... hehe

Skulle gjerne gitt deg 10 "liker" på denne. Xinran er kjempebra! Og hun er IKKE selvsentrert.

Hun er helt perfekt... Tar en "casino" på henne og gir terningkast 7 hvis mulig...

På midten av 1970-tallet deltok journalist Celine Wormdal på en kongress om kvinnespørsmål innen humanistisk forskning.
I et innlegg reiste Helga Stene spørsmålet: "Hva med kvinnenes innsats under krigen?"
Hun viste til at det var skrevet hyllemeter med krigslitteratur om og av menn, og noen centimeter om kvinner av kvinner, og da helst skildringer fra konsentrasjonsleire og om hjelp til fanger. Men lite om kvinnenes deltakelse i motstandskampen.

Med dette som bakgrunn ga Celine Wormdal i 1979 ut boken: "Kvinner i krig - gløtt inn i en forsømt samtidshistorie".

Kvinnene som er intervjuet, gir et nøkternt bilde av sin situasjon. Boken gir et innblikk i aktivt motstandsarbeid, fangenskap, kampen for å redde jødene, illegal avisvirksomhet, skuespillerstreiken, og om hvordan kvinner var innblandet i sabotasjeaksjoner.
For meg representerer disse kvinnene en historie - som fortjener en plass blant de beste "kvinnehistoriene".

Nevil Shute - Requiem for a wren. Denne handler om en (engelsk) kvinne under 2. verdenskrig og hvordan det går med henne etterpå. Husker den som ei sterk bok. Fiksjon med korrekt historikk.

Må jo bare fortelle at jeg hadde Helga Stene som norsklærer på gymnaset, - en ganske bisk dame som insisterte på .... Oj, nå har jeg glemt det, - om det var at vi skulle være dis eller at hun bare brukte etternavn på oss, eller begge deler, det husker jeg ikke! Men dette er lenge siden;)

Er forøvrig helt enig i at det er viktig at kvinnenes krigsinnsats og krigsopplevelser trekkes frem og nevnes i denne sammenheng!

Et hyggelig minne håper jeg.
De, Dem og Dere og etternavn - ble brukt i min skoletid også. Og når sant skal sies - så foretrekker jeg å bruke etternavnet til ukjente og andre som jeg kun er på nikk med, den dag i dag. :)

Morsomt det der. For ti år siden jobbet jeg som hjemmehjelp, og var daglig hjemme hos hovedsakelig eldre mennesker og vasket. Jeg synes det var kjempevanskelig å vite hvordan jeg skulle omtale mange av dem: ved fornavn eller herr og fru etternavn. Min generasjon, som er født på 80-tallet, har jo aldri blitt oppdratt til å omtale folk ved etternavn. I hvert fall ikke som jente. Gutter går jo i militæret, og der er det jo etternavn som gjelder - og derfor har jeg merket at flere tar med seg det etter at militærtjenesten er over, og til og med omtaler kamerater ved etternavn.

Uansett, jeg synes bruk av etternavn på mennesker jeg snakker til, er kjempekunstig og sliter med å bruke det. Men som hjemmehjelp som var inne i hjemmet til disse eldre menneskene, følte jeg at kanskje mange av dem synes det var uhøffelig om jeg kun brukte fornavn. Mange av dem kjente jeg jo ikke. Men jeg opplevde også at en ganske pen frue insisterte på å omtale sin mann med etternavn så lenge hun snakket til meg, og da satte jo hun standaren om at jeg ikke fikk lov til å bruke fornavn der i gården. En annen, som jeg var hos ganske ofte, synes at jeg var så kjent med henne og huset at etternavn var for formelt. Hun forlangte derfor fornavn.

Interessant spørsmål som jeg ikke har tenkt på på en stund! Jeg er ikke for å bruke fornavn til hvem som helst, men jeg tror nok at jeg da foretrekker å bruke hele navnet, og særlig til kvinner(!), - bare etternavn er litt for "tøft" for meg;)

Boka er ikke registrert på bokelskere tror jeg, ihvf så finner ikke jeg den. Registrerer du, så kommer den på lista også:)

Tiltross for at boka er fra 1979 - lot den seg ikke registrere med ISBN. Boka er derfor registrert manuelt, og har vært i en av mine bokhyller i over et år. Jeg opplever at bokelskere.no - har et vedvarende problem angående registrering. Et problem som jeg aldri har hatt på "Library Thing", enten det gjelder bøker med/uten ISBN eller e-bøker.

Nå er lista her så lang at jeg tar sjansen på å nevne Ragna Nielsen. Vet ikke om noen har nevnt henne. Holder på å lese biografi om henne akkurat nå. Dette var en dame som satte spor etter seg, men så hadde hun jo noe å slekte på. Boken Livet er et pust tar for seg de årene på 1800-tallet som var utslaggivende selv i våre dager. Etter å ha lest om Hans Jæger der fikk jeg mye info om 1800-tallet, selv om denne tar for seg samme tidsepoke så blir kvinnenes situasjon bedre belyst.

Blomsterhandlersken av Gro Dahle er en kvinneskildring av nyere tid. Den er ikke nevnt, så jeg slenger den med. Den kommer nok heller ikke til toppen av listen over kvinnelitteratur, men ville bare komme med bidraget.

Vil også nevne Phillippa Gregorys skildringer av det britiske kongehuset og kvinnene der.

Kom på noen forfattere jeg ikke ser er nevnt i den delen av tråden jeg har lest:

Vera Henriksen m. bla. "Dronningsagaen" og "Sølvhammeren."

Margaret Skjelbred: "Gulldronning, perledronning,"

Xinran: "Tapte døtre" og "Stemmer i natten,"

Anita Nair: "Damekupeen."

Kom på en forfatter som jeg tror har vært diskutert i en annen tråd for lenge siden: amerikanske Charlotte Perkins Gilman (engelsk wikipedia). Hun var en banebryter både for sine tolkninger av samfunnet hun levde i (født 1860, død 1935) og for sine bøker. I 1981 kom en norsk oversettelse av en roman og en novelle: Kvinneland/Det gule tapetet - jeg leste den som gymnasiast, men skjønte nok ikke så mye, blant annet gikk det meg fullstendig hus forbi at "Det gule tapetet" handlet om en kvinne med fødselsdepresjoner - noe som var et definitivt ikke-tema da novellen ble utgitt første gang.

Det er så lenge siden jeg leste Perkins Gilman at jeg ikke våger meg på å si noe mer om henne her og nå, men jeg mener hun bør opp på listen din, Strindin! Jeg sakser fra wikipedia-artikkelen som en begrunnelse:

Charlotte Perkins Gilman (July 3, 1860 – August 17, 1935) was a prominent American sociologist, novelist, writer of short stories, poetry, and nonfiction, and a lecturer for social reform. She was a utopian feminist during a time when her accomplishments were exceptional for women, and she served as a role model for future generations of feminists because of her unorthodox concepts and lifestyle. Her best remembered work today is her semi-autobiographical short story The Yellow Wallpaper which she wrote after a severe bout of postpartum psychosis.

Sara Stridsberg må nevnes her, kanskje særlig betimelig fordi hennes Drömfakulteten er en fiktiv historie om ekstremfeministen Valerie Solanas, inspirert av hennes liv og virke. Dessuten en original bok som er inntrengende, svett og full av håpløshet.

Og i dag fikk jeg tak i Happy Sally også. På svensk. Tror ikke den er oversatt. Deichmanske hadde den ihvertfall og biblioteket lånte den inn for meg. Av Drømmefakultetet og Darling River trekker sistnevnte det lengste strået hos meg, men begge er knall.

Kult. Jeg må finne tid til Darling River snart, ikke bare er Stridsberg en spennende stemme, men Lolita er jo en av mine favorittbøker. Anbefaler for øvrig dette intervjuet hun gjorde med Bokvennen:

http://www.blm.no/?p=509

Oi, fikk en voldsom déjà vu-følelse av å skrive dette innlegget. Jeg må repetere meg selv mye. Eller så gjør historien det. Mest sannsynlig er det bare bomskudd fra noen nevroner.

Tusen takk for intervjutips som gir historiene mer innhold eller flere tolkningsmuligheter.

Ser at forfatteren selv sier hun lengter veldig lite etter å skrive realistisk og skammer meg litt over at jeg i min beskrivelse av Drømmefakultetet brukte akkurat ordet sosialrealistisk. Sannheten er vel at jeg blir litt ordfattig om litteratur som Stridsbergs fordi jeg ikke har ordforråd til å beskrive den...jaja, om det gir noe mening. Samtidig vil en gjerne klore ned noen ord i beundring for dama...hehe.

Stridsberg sier: Jeg har vanskelig for å skrive såkalt realistisk, eller mer presist: Jeg lengter veldig lite etter å skrive realistisk. Heller tenker jeg at jeg befinner meg i et barnslig dukkehus når jeg skriver. Skrivingen er en lek med forestillinger, drømmer og mareritt.

Stridsbergs ord er dekkende også for min leseopplevelse: Darling River er en annen virkelighet enn den vi ser rundt oss, den er mer et konsentrat

Likevel gir hennes bøker meg assosiasjoner til for eksempel filmen Monster (om den tidligere prostituerte seriemorderen Aileen Wuornos)eller Margarareth Ohlins Engelen. Det er liksom en kjerne av vrikelighet i marerittene, slik jeg leser det og ser verden rundt meg. Forfatteren må tilgi meg. Ser hun også sier at Darling River ...er en roman uten verdier, den er fullstendig ikke-oppbyggelig. Darling River fungerer ikke med noen som helst agenda. Jeg synes det er rart å tenke seg et menneske uten verdier, og dermed en forfatter uten verdier. Hun kan ha forsøkt å skrive verdiene av seg, men jeg klarer ikke å se at hun lykkes helt med det. Og jeg synes det er en styrke ved romanen. Forfatteren får tilgi meg det også;)

Bra innlegg! Jeg er helt enig hva verdier angår, samtidig som jeg synes det er friskt at enkelte forfattere fortsatt tør å si slikt, tør å ha et så ambisiøst, megalomanisk og umulig prosjekt som å skulle skrive seg vekk fra sine verdier. Og jeg kan skrive under på konsentrert virkelighet. Det er nok fremfor alt det jeg sitter igjen med etter Drømmefakultetet, den sterke tilstedeværelsen Stridsbergs Valerie kanskje ikke så mye utviser, som inviterer oss inn i. En innadvendt tilstedeværelse. Små drypp av konsentrert virkelighet, alle tenkelige fornemmelser fanget opp og beskrevet av et følsomt sinn. Det nærmeste en roman kommer en dagen derpå-følelse: Man sitter fyllesjuk på bussen som skal ta en hjem, huet klint mot ruta, etter en sosialt sett mislykket fyllefest og en dårlig natts søvn, og emosjonene er innstilt slik at natur og mennesker, virkeligheten, har et spesielt filter over seg, preget av (forestilt) klarhet og melankoli. Denne romanen har et særegent virkelighetsfilter.

Det er likevel ikke noe i veien for at man oppfatter den som sosialrealistisk. Realisme er et vanskelig begrep. Vi kan jo umulig tenke eller skrive oss utenfor menneskets erfarings- og/eller handlingspotensiale. Slik innehar både Star Wars og Karl Ove Knausgård en god porsjon realisme. Jeg tror Stridsberg vil tilgi deg.

Fy søren du skriver godt!

Nå blir jeg forlegen. Er ikke så god med sånt, men det er jo frekt ikke å svare og. Takk, sier vel normale folk. Hadde jeg brukt smiletegn så ville jeg slengt på et!

Takk for tips! Er nå i gang med Darling River. En forfatter jeg vil anbefale på det sterkeste. Slik kommenterte jeg Drømmefakultetet:

"Etter tips fra bokelsker Knut-Arne Heggen har jeg nå lest denne. Angrer ikke. Dette er en original roman både i form, språk og stemning. Mot det siste kan sikkert innvendes at det skitne, håpløse og destruktive er beskrevet før. Stridsberg gjør det likevel på sin helt egne måte. USA, delvis tiden (stemningen minner også om ting gjort om pionertida), delvis at det er knyttet til en sann historie (selv om mye populærkultur i fra amerikas skyggesider ikke er det) og stedene som beskrives, gir meg assosiasjoner til amerikansk sosialrealisme. (F.eks Cormac McCarthy). Men forfatteren er altså svensk og romanen har en original oppbygging av sitater, tidssprang og småhistorier som jeg ikke har lest før."

Tråden er lang og jeg er av natur en som sniker litt i køer;)og prøver meg herved som bidragsyter uten å ha sjekket alle innlegg. Risiko, men ha meg tilgitt :)

Fay Weldon er en av mine tidlige favoritter. Hun skriver provoserende om kvinner og deres forhold til menn. Hun spiller på hele spekteret av følelser, men jeg har ledd mye og vært en del irritert over det jeg har lest i Weldon sine bøker.

Vigdis Hjort og Tove Nilsen skriver også om kvinner i ulike aldere og situasjoner. Sistnevnte har jeg fulgt fra jeg var ganske ung og leste Skyskraperengler første gang. Hjort har jeg vært litt av og på med. Hun skriver alt fra dampende erotisk til ettertenksomt og litt skjørt.

Anne B Ragde skriver bra om kvinner i Arsenikktårnet. En kontrast til omdiskuterte triologien Berlinerpoplene mm.

Sist, men ikke minst vil jeg anbefale noe jeg selv ikke har lest, men er overbevist om at er bra ut fra filmer jeg har sett (hehe), Jane Austen og alle romanene om hennes stolte kvinneskikkelser.

Hehe, du treffer godt:)Weldon er nevnt tror jeg, men Hjorth har jeg venta på (aldri lest henne selv) og Nilsen er heller ikke med før nå. Ikke Arsenikktårnet og ikke Austen:) Nå blir liste 2 litt lenger- takk!

Nilsen er nevnt med "Ikke la dem kle deg forsvarsløs naken", så jeg nevner den igjen for at den yngre garde skal kunne få med seg hvordan det var i abortnemdenes tid;)

Takk:) Glemte den, men den er med på den første lista med hundre bøker. Nå er også Skyskraperengler med oppfølgere kommet med i liste 2.

Takk og lov, hehe

Her var det mange gode lesetips! Bra tråd! Jeg leste nylig Majgull Axelssons roman Augustas hus. Sterke historier om kvinneskikkelser det absolutt er verdt å bli kjent med!

I 1795 reiste den kjente feministiske forfatteren Mary Wollstonecraft rundt i Skandinavia. Hun dro opprinnelig til Skandinavia for å redde forholdet til sin elsker. Selv om hun ikke klarte å redde forholdet gav hun ut reiseskildringen Min Nordiske Reise, som ble en bestselger.

De fleste romanene av Marilyn French: "vår kjære far", "sin mors datter". Anne Karin Elstad: "senere, Lena", "sitt eget liv", samt de fleste andre av Elstad.

Denne tråden er blitt gull verdt! Så fint at du har samlet så mange forskjellige kvinnelige forfattere. Må innrømme jeg har mange hull i min litterære kunnskap. Derfor er din liste utrolig vendbar. Må også innrømme at jeg har ikke lest den oppdaterte listen din enda, men den springer ikke av. I tillegg vet jeg hvem som har opprettet listen så den er å finne ganske fort. Leit at der ikke er favorittknapp.

I 1928 utga Virginia Woolf, "A Room of One's Own". Først i 1976 forelå den norske utgaven med tittelen - "Et eget rom".

Woolf var opptatt av hvorfor kvinner hevdet seg så dårlig innenfor kunst og vitenskap. Svaret hennes var enkelt: Kvinnene har aldri hatt sitt eget rom!
I overført betydning - en plass i familien og samfunnet hvor hun kan utvikle sine evner og personlighet. Men det viktigste var at kvinnen skulle bli økonomisk uavhengig slik at hun skulle slippe å underordne seg mannen.

Boken var et viktig innslag i diskusjoner og kampen for kvinnens rettigheter i første halvdel av 1900-tallet.

Jeg har tak i 8 av Torborg Nedreaas' bøker til halv pris av en allerede lav pris. Har laget liste over bøkene jeg fikk tak i.

Jeg økt min bokliste over Torborg Nedreaas med 1 bok; De varme hender

Hva med Isabell Allendes "Ines jeg elsker deg"? Den handler iallefall om en meget sterk kvinne, som nok gjorde ting som (på den tiden historien er lagt 1500-tallet) ikke var noe kvinner skulle gjøre. Ines var med på erobring av land, hun var en leder. Det er kanskje ikke kvinne litteratur, og jeg vet ikke om det er helt dette du er ute etter??

Ën annen bok jeg tenkte på da jeg leste innelgget ditt var "Bienes hemmelige liv" av Sue Monk Kidd. Her handler det om flere forskjellige kvinner, en del om svartes kamp for rettigheter, men jeg vil påstå at boka først og fremst handler om kvinnenes kamp med seg selv på en måte. Deres tilværelse med hverandre i verden..

De som bidrar bestemmer lista:) Og tipsene er herved tatt med!

Jeg har tidligere i denne tråden skrevet at Iris Murdoch ikke er en typisk kvinnelig forfatter, det stemmer fortsatt, men som kvinnelig filosof og skjønnlitterær forfatter, har hun inspirert mange kvinner innen sitt felt. Hennes uttalelse: "I think being a woman is like being Irish....Everyone says you're important and nice, but you take second place all the time," forteller sin historie og kvalifiserer muligens for en plass på den eminente kvinnelista.

Bøker av kvinnelige filosofer er en inspirasjonskilde for andre kvinner. Både Hannah Arendt og Iris Murdoch er i så måte gode representanter.

Apropos skrivende kvinner, i 1975 ble det utgitt en bok kalt "Kvinnespeil, sagt av kvinner om kvinner".
Noen bidrag i denne boken er svært farget av datidens "kamphandlinger", mens andre bidrag er av mer universal karakter. Mulig at denne boken sklir rett inn på kvinnelista. :)

Åja, Kvinnespeil! Den hadde jeg en gang, men så lånte jeg den bort og "siden har ingen sett den". Det var nok flere enn meg som syntes det var mye bra der...
Har lett etter den på bruktbutikker, men ikke funnet noen eksemplar der ennå.

Vet du det var den første boken jeg kjøpte meg selv som 15 åring med penger spart på barnevaktjobbing. Den er med meg fortsatt, men har ikke tenkt eller lest i den på 30 år minst.

Jeg husker ikke noe av hva som sto i den, men husker godt at jeg likte den veldig godt da, og har derfor ergret meg over at den har gått tapt. Vet ikke om jeg vil være like begeistret nå, men det hadde uansett vært morsomt å se hva det var som engasjerte så bra den gang ;-)

Nå har jeg kikket i boken. Og ja den er et produkt av sin tid i 1975. Ingen enkel rød tråd skriver redaksjonen men mange. Men kvinner er i fokus. Her er utdrag fra dem alle. Og her plukker jeg litt: Inger Hagerup, Edit Södergran, Haldis Moren Vesaas, Torborg Nedreaas, Margareth Johansen, Sidsel Mørck,Magli Elser, Karin Boye, Cecilie Løveid, Amalie Skram og mange fler. Her er dikt, sanger, illustrasjoner. Virker som om det er mest norske og svenske bidrag. Prøv å få tak i boken fra et antikvariat da vel. Den er verd å ha som den samlingen den er og med den tidsånden den viser til. Skal ta den med og legge på nattbordet for ny gjennomlesning :-).

Boka har et allsidig utvalg av litterære perler - i tillegg til mer "kamprettet" litteratur.
....Boye, Skram, Lessing, Sandel, Takvam, Moren Vesaas, Elster, Woolf, Collett....er eksempler på bidragsytere til boka. Så det er mulig at du fortsatt ville ha likt den.

Ja, og hvis jeg er riktig heldig, er det kanskje noen her inne som har den til salgs?
Har nettopp vært på bytur og innom Fretex sitt rikholdige bruktbokutsalg, men fant den ikke denne gangen heller. Kom i stedet hjem med Therese Raquin av Emile Zola, De elendige av Victor Hugo, Mordets praksis av Kerstin Ekman og Høytleseren av Bernhard Schlink...

Jeg har akkurat kjøpt Hugo tre bind Gyldendal 1930. Hvilken utgave kjøpte du og hvor mange sider er den på? Vi hadde en tråd her for litt siden om at det finnes mange forkortet utgaver av romanen (min utg er også det).

Nei og nei, her gikk nok handelen litt for fort! Jeg har kjøpt bind 2 av tre bind som ble utgitt av Den norske bokklubben i 1994. Regner med at de tre bindene tilsammen er den komplette romanen. Hmm, da blir det nok litt leting framover ;-)

Gratulerer uansett og håper du finner siste:) I vanlig salg tror jeg ikke de er enkle å finne og min utgave har jo et gammelmodig språk.

Takk for det! 1/3 bok som mangler både hode og hale, må vel kunne kalles en sterkt forkortet utgave, så vi får se hva det blir til etter hvert. (Håper du bærer over med at jeg nå har sporet av tråden din skikkelig!)

Det er kanskje litt på siden, men jeg finner selv mye inspirasjon i dikt. I den sjangeren finner man jo mye stor litteratur, men skal jeg trekke fram én som var både "kvinnetematisk" og inspirerende for sine samtidige, må det bli Anne Sexton. På spotify finner man en del av diktene, lest av forfatteren selv (på engelsk)

Lyrikk hører med som all annen litteratur. Jeg tenker bare for sjelden på det. Ditt bidrag er ført opp:) Vi har jo flere sterke norske navn også, men jeg er IKKE rett guide;) Moren Vesaas tror jeg alt er med. Cathrine Grøndahls "Jeg satte mitt håp til verden" liker jeg godt. Åse-Marie Nesse og Takvam har mange lesere osv

Fay Weldon er jo også en relevant forfatter. Bøker jeg synes er gode av henne er særlig The Life and Loves of a She-Devil og The Cloning of Joanna May. Begge er oversatt til norsk.

Inspirert av denne tråden fant jeg frem til Nini Roll Anker. Tusen takk skal du ha! Det er nesten flaut at jeg ikke har funnet henne før...

her kan du lese min omtale av hennes Kvinnen og den svarte fuglen.

Det kan fort komme til å gjelde flere etter din omtale:) Tror mange forbinder henne bare med kvinnesaksdebatten og lite med skjønnlitteraturen hun skrev. Denne leksikonartikkelen viser at det er urettferdig.

Så morsomt at du tok opp dette, har nemlig gått og tenkt på det samme den siste tida. Ikke helt fornøyd med lista di ennå, det er litt for mange av de bøkene min feminist-mor leste og ville anbefalt på 70- og 80-tallet. Hvor er de kvinnene som skriver nå, liksom? Har ikke lest Marstein eller Ørstavik, så jeg vet ikke om de hører til her. Moder'n liker Linn Ullman veldig godt, men jeg tror ikke hun skriver bare om kvinnelige hovedpersoner.

Og på grunn av den nevnte "kvinner skriver kvinnelitteratur og menn litteratur-greia" opprettet jeg bokhyllene Mannelitteratur (Knausgård er selvskreven)og Kvinneskelitteratur. Det siste uttrykket har jeg rappa fra en anmeldelse av Olaug Nilssens Få meg på for faen, også en dame som burde bli med på lista. Og når jeg tenker meg om, tror jeg dere/vi burde tenke mer i retning nynorsk-damer. Mulig det er mer spennende der for tida enn blant bokmålsfolket. Marit Eikemo er en annen jeg kommer på.

Bring it on! For å bruke et godt norsk uttrykk:)

Oksanen er foreslått og er i denne nye kategorien jeg er helt enig med deg at lista skulle hatt flere av. Adichie en annen, selv om hun er mindre kjønns/ kroppsorientert (om et slikt uttrykk er mulig) enn Oksanen. Jeg er sikker på at Selma Lønning Aarø vil nå opp, men har bare lest noe småtteri av henne så langt. Mirjam Kristensen har gjort inntrykk på meg, men da jeg opprettet lista tenkte jeg mer på de typiske sjelegranskende unge menn og deres kvinnelige motsvar og jeg forbinder ikke henne med det. Tråden utvida mitt snevre utgangspunkt.

Lista pr nå er akkurat like god og like dårlig som innspillene vi har gitt til nå:) Personlig synes jeg det også er gøy å bli kjent med eldre forfattere jeg ikke har hørt om før, selvom de tilhører damene født 1940-70 sin ungdoms- tidlig voksen litteratur. Men det er åpenbart: vi trenger og skulle gjerne mystifisert, kanonisert og intellektualisert noen kvinnelige Knausgårder også. Det er jo merkelig at de må ha ligget like lenge under torva som Undset for å oppnå status;)

Ser at du har plass til noen flere. Tenker da på Moa Martinson. Kopier og limer inn fra SNL:

Moa Martinson, svensk forfatter, gift med H. Martinson 1929–41. Gjennombruddsromanen Kvinnor och äppelträd (1933) skifter mellom realistiske skildringer av ulike kvinners liv og symbolske fremstillinger av kvinnekroppens ulike biologiske funksjoner. Hun forbindes gjerne med den gruppen av svenske forfattere som går under navnet «statarskolan». I denne gruppen var Martinson den frodigste og mest klassebevisste realist, ingen kresen artist, men en suveren forteller.

Arbeiderkvinnenes harde tilværelse og fellesskapet kvinner imellom er hennes motiver. Romantrilogien Mor gifter sig (1936), Kyrkbröllop (1938) og Kungens rosor (1939) er sterkt selvbiografisk, skrevet som et svar til de mannlige proletarforfatternes utviklingsromaner. Mens guttene strever etter å komme bort fra sine fattige opphavsmiljøer, formes proletarjenten Mia til et liv som ligner morens. Martinsons bøker fra 1930-årene rommer også en kritikk av disse mannlige forfatternes primitivistiske drøm om fri seksualitet. Mer fritt fabulerende er den romantiske Drottning Grågyllen (1937) og de sammenhengende romanene Vägen under stjärnorna (1940) og Brandliljor (1941), et stort bondeepos fra 1800-tallets Östergötland, som fikk et motstykke i Livets fest (1949). Piken Betty er en sentral skikkelse i firebindsserien som ble innledet med Den osynlige älskaren (1943) og ble avsluttet med Hemligheten (1959).

Mange interessante bok-/forfattarforslag i denne tråden. Fleire har eg lese, men ein del står att ennå.
Vi har òg Anne Karin Elstad, - ein forfattar som har skildra kvinner i ulike livssituasjonar og tidperiodar.

Gode minner strømmer på! Av tidlige leseopplevelser var "Folket på innhaug" en av de største. Har på følelsen av at Elstad har litt lav status eller har hatt det i litterære kretser. Stemmer det? "Folket på Innhaug" bøkene kom før jeg fikk med meg denslags, men har litt på følelsen at hun var 1980-åras Ragde, stemmer det eller mener dere jeg er på jordet?

Hun har litt lav status, men jeg mener at mange av bøkene hennes er veldig gode. Innhaug-serien synes jeg er glimrende - blant annet forteller hun en romantisk kjærlighetshistorie uten å falle for fristelsen til å dra den ut av virkeligheten og inn i romantikken. Skildringene hennes av Karen (om jeg husker rett navn) er også noe jeg husker godt.

Lena-bøkene opplevde jeg som litt utdaterte allerede da de kom, men det er kanskje fordi jeg er en mye yngre generasjon. Av de senere bøkene hennes har jeg ikke lest alle, noen har jeg mislikt, men jeg satte stor pris på selvbiografien "Hjem".

Trur nok det er nokså rektig,det du skriv. Men Elstad fekk mange lesarar. Eg lika best dei første bøkene hennar. Dei byggjer på hennar eiga slektshistorie. Elles gir ho eit godt tidsbilete i romanane sine. Personskildringane er heller ikkje verst.

"Ville svaner": tre døtre av Kina av Jung Chang er ei utrolig god bok.
Bak på boka står det:

Gjennom skildringen av tre kvinneliv - sitt eget, sin mors og sin bestemors - speiler forfatteren de dramatiske omveltningene i 1900-tallets Kina. Beretningen viser oss Kina fra innsiden, fra palass til fangehull, fra massemønstringer til kvinnehverdag. Det er en familiesaga, et historisk skjebnedrama, et stykke kvinnehistorie og et dokument om vår nære fortid.

Åja! Gjorde dypt inntrykk da jeg leste den. Husker jeg fikk interesse for Kinas historie også igjennom denne.

Det begynner å bli noen bøker nå. Interessant liste.

Tenk om vi kunne hatt et sted for vi kunne finne igjen disse listene.

Kan vi ta det i egne hender å lage en listetråd med linker?

En flott liste! Men av Marge Piercy vil jeg også foreslå "Små forandringer" (Small Changes), - den opplevdes som veldig viktig på 70-tallet, om å ta små skritt ut av et fastlagt kjønnsrollemønster (så vidt jeg husker).

Så konstaterer jeg at ingen har nevnt Bjørg Vik, og hennes novellesamling "Nødrop fra en myk sofa" fra 60-tallet er jo akkurat det;) Hun skrev også et teaterstykke om kvinneliv: "To akter for fem kvinner" på -70-tallet, ved siden av trilogien om Elsie Lund (Poplene på St.Hanshaugen), og hun har fulgt opp med å skrive om eldre kvinners liv. Og Ebba Haslund skildrer også kvinneliv i "Bare et lite sammenbrudd", m.fl., - men jeg må med skam innrømme at jeg ikke har lest dem:(

Jeg ser at Torborg Nedreaas' samlede er oppført, og da er jo alt med, men jeg vil særlig fremheve "Av måneskinn gror det ingen ting" om uønsket svangerskap og ulovlig abort, - det siste er en viktig del av tidligere tiders kvinneliv som heldigvis er ukjent for dagens kvinner. Samme tema skildrer Tove Nilsen i "Aldri la dem kle deg forsvarsløs naken", - den er fra abortnemdenes tid.

Til slutt - i denne omgang?;) - vil jeg nevne Gerd Brantenbergs trilogi om oppvekst på 50?-tallet, "Sangen om St. Croix" m.fl. Hennes "Egalias døtre" er forøvrig en morsom utopisk fortelling der kjønnsrollene er snudd på hode.

Du har helt rett. Mener spesielt Bjørg Vik må med :-). Bra Strindin utvider listen sin.

Takk og herved oppført! Brantenberg har jeg snust på mange ganger. Sikkert på grunn av de fargerike framsidene:) Noen som kan si noe mer om Brantenbergs bøker? Hva er hennes kvaliteter som forfatter?

Hmmm, det ble for komplisert for meg, og det er lenge siden jeg har lest dem. Men trilogien handler om jenteoppvekst på -50-60-tallet i Fredrikstad, hvor hovedpersonen etterhvert kommer til den erkjennelse at hun er lesbisk. Men bøkene er mye mer enn det og et godt tidsbilde.

Jeg kan i første omgang nevne Siri Hustvedt. Hennes bøker "What I loved" og "The sorrows of an american" kan jeg anbefale. Jeg er også veldig begeistret for Sigrid Undset. "Jenny" er vel den jeg husker best av hennes kvinneromaner, foruten, selvfølgelig, Kristin Lavransdatter da.

Ja, hvem glemmer vel Jenny;) Husker jeg var sint på både henne og Undset etter å ha lest den på ungdomsskolen. Og så leste jeg KL og følte det var nok en historie med moralen:" Vær ikke ulydig og ta egne valg kvinde, da vil det gå deg riktig ille". Hehe...., som sagt tidligere i tråden vet jeg ikke om dommen holder og bør vel kanskje finne det ut en gang.

Ingen har nevnt Bergljot Hobæk Haff såvidt jeg kan se, og hun er absolutt en forfatter som fortjener positiv oppmerksomhet. Hun har skrevet veldig forskjellige bøker, og overrasker meg med sin allsidighet. Det begynner å bli lenge siden jeg har lest hennes bøker, men jeg vil spesielt trekke fram Skammen som hun fikk både Brageprisen og Kritikerprisen for. Ser forresten at du har den i boksamlingen din og at du satte pris på den :-)

Ja, leste den for en del år siden og fordi om jeg ikke husker handlingen så føler jeg fortsatt at det er en av de aller beste bøkene jeg har lest. Den tok livet så på alvor. Var ikke noe ironi der, bare en veldig god skildring av et sårbart menneske. Fører den opp!

Er det ingen som har nevnt Ragnhild Magerøy. Du har nok å velge i, men jeg synes hun fortjener en plass med triologien: Gunhild (1957), Forbannet kvinne og Kjærligheten spør ikke.

Triologien skildrer kvinneliv i en småbygd på Nordmøre på 1800-tallet med hverdagsliv, fattigdom, sosiale stengsler, kjærlighet og forbannelser.

Debutromanen vakte atskillig oppsikt da den kom ut, særlig fordi den så åpent og direkte skildret kvinners erotiske lengsler.

Jeg synes hun er en som litt ufortjent blir glemt og kommer i skyggene av de store kvinneskikkelsene.

Så fint at du tenkte på henne. Jeg leste disse bøkene i ungdomsalderen og ønsker meg nå hele trilogien for å lese den på nytt. Hun skriver veldig bra...

Herved notert og lagt til. Takk:)

Listen av kvinner, om kvinner og mye mer er nå laget og kan heldigvis suppleres i det uendelige:) Tusen takk for mange gode tips:) Jeg har tatt med alt fra Lizzie Jukvam til Hanne Vibeke Holst. Jeg ser for meg virkelig verdensklasse hos Lessing, en forgangen tid hos Ring, smart underholdning hos Holst, ypperste merke hos Atwood, sterk ryggrad hos Tikannen og tidløst vakkert språk hos Sandel. En gang skal jeg finne ut om fordommene holder! Utvalgte verker er tilfeldig.

Takk for tips på nok et ukjent navn for meg. Bøkene er lagt til lista. Jeg glemte selv Chimamanda Ngozi Adichie. Hun er jo reklamert en god del for og sikkert kjent for mange, men kanskje viktig å minne om likevel. Hun er etter min mening eksempel på en ung stemme som skriver om afrikansk kultur og kvinner uten mange av de vanlige stereotypiene (som kanskje finnes i flere enn mitt hode). Sterke kvinner i sentrum av sitt eget liv. Sammensatte. Både oppofrende og selvbevisste. Både morskjærlighet og egoistisk begjær.

Flott liste du har laget. Jeg tok fram igjen noen bøker av Lessing i fjor tror jeg det var. Det er stor litteratur som står seg. Hennes selvbiografier har også gitt meg stor glede.

Denne tråden ønsker jeg å komme tilbake til. Her er flere kvinnelige forfattere jeg aldri har stiftet bekjentskap med. Biologien om Nina Anker har jeg, men jeg har ikke lest hele boken - det skal jeg når jeg lest de bøkene jeg lånt på biblioteket. Biografien om Suzannah Ibsen og Boken om Karoline. Karoline Bjørnson er også veldig gode. (De var venninner i Bergen før de giftet seg med Ibsen/Bjørnson). Fikk kjøpt på antikvariat boken om Camilla Collett som ung, Madame Cure, Florence Nightingale. De er alle sterke kvinnelige personligheter. Verre er med forfatterdelen til de kvinnelige forfatterne. Nina Roll Anker; I liv og virker + Min venn Sigrid Undset. 7 bøker av Sissel Lange-Nielsen. Camililla Collett har jeg ingen bøker av, bare om henne.

Jeg støtter alt som er sagt om å trekke frem Barbra Ring og Nini Roll Anker! "Kvinnen og den svarte fuglen" og "Den som henger i en tråd" av sistnevnte kan sterkt anbefales, - likeledes biografien om henne, fascinerende lesning!

Så må vi heller ikke glemme Ragnhild Jølsen! Jeg leste Arnhild Skres biografi i fjor, og hennes særpregete forfatterskap bør absolutt ikke gå i glemmeboken!

Kom over Kvinnen og den svarte fuglen av Nini Roll Anker på biblioteket i dag for 10 kroner. Jeg visste ikke da at du hadde anbefalt akkurat denne, men hadde kvinnetråden i bakhodet. Nå skjønner jeg at jeg har gjort et lite kupp.
Sånn kan det altså også fungere! Takk og takk til alle!

Enig i at Ragnhild Jølsen fremstår som et svært spennende menneske og forfatterskap. Jeg har lest Bjørneboes "Drømmen og hjulet" som er en skjønnlitterær framstilling av hennes liv (blir det ikke riktig å beskrive den slik?). Har lest deler av "Brukshistorier" og flere artikler om henne og har lyst til å lese Ragnhilds Skres biografi. Skre er jo selv et navn verdt å merke seg i samtidskulturen. Hun har også skrevet biografi om Hulda Garborg. Dette er hva Aschehoug skriver om Jølsen biografien:

Forfatteren Ragnhild Jølsen (1875-1908) presset grenser. I en tid da borgerkvinner skulle dåne bare de så en mus, begravde hun barnelik i sine romaner og diktet en kirkeeier som knullet hesten sin. Hun ble beundret, men også beryktet fordi hun skrev rått og mørkt og fremkalte de første orgasmene i norsk kvinnelitteratur. Siden ble bøkene hennes lest som selvbiografi.

Denne boken forteller om tungsinnet, rusbruken og om finanskrisen som gjorde Jølsen til forfatter. Men også om poesien, latteren, livssulten, stoltheten og den nesten uslitelige arbeidslysten som bidro til at verk av Ragnhild Jølsen er blitt stående, mens nesten alle hennes samtidige er glemt.

Jeg vet forresten ikke om jeg likte den første delen av denne beskrivelsen som er ment å få folk til å kjøpe boka. Bærer et visst preg av vår samtids sensasjonslyst synes jeg, men Skre fikk meget god kritikker for sin biografi.

Jeg støtter alle innspillene du har fått så langt. Har nå stått på skrå og lest på bokrygger i min egen bokhylle. Jeg vil nevne disse forfattene i tillegg til de du har fått hittil: Torborg Nedreaas. Hun gjorde dypt inntrykk på meg i ungdommen, I en blå brønn. Det samme gjorde Dea Trier Mørch med Vinterbarn. Det er mange mange år siden jeg leste noe av henne men..Marilyn French hadde jeg overraskende mange bøker av. Plukket ut og lest bakpå kommer minnene fram igjen: Sin mors datter. Margaret Skjelbred har gitt meg gode stunder de senere år. Lettlest men gir noe likevel gjør også Hanne Vibeke Holst. Therese triologien traff et eller annet og det gjorde også Min mosters migrene eller hvordan jeg ble kvinne. De første er ren underholdning. Den siste er noe dypere. Tove Ditlevsen? Ja - her er mange å ta av. Cora Sandel. Og sånn kunne vi fortsatt..... Det de har til felles er kvinner som forteller om kvinneliv.

Dette ble gøy!

Dea Trier Mørch har jeg heller aldri hørt om eller hennes bok Vinterbarn fra 1976. Av beskrivelsen jeg har linket til ser det ut som en kan få et innblikk i kvinneliv sett med et sosialistisk 70- talls blikk ved å lese den. Et viktig tidsvitne kanskje, slik Collett, Anker, Undset osv er for tidligere tider.

Enig med Irakk i at sosialistisk 70-tall er en fjern assosiasjon til boka "Vinterbarn". Denne boka er en av mine favoritter, som gjør et sterkt inntrykk. For meg - som da kanskje tar ting for mye etter face value - så handlet boka om fødsler, å bli mor, alt det vanskelige... Det er i alle fall ei bok som jeg tror alle kvinner kan kjenne seg igjen i. Selv leste jeg den mange år før jeg ble mor selv, og den kommer nok til å bli lest flere ganger. Sterk, ekte, rørende.

Overraskende å lese linken du sendte om henne. Min opplevelse som jeg husker den er et innblikk i det å være kvinne og å bli mor (dette var lenge før jeg selv fikk barn). Jeg husker (men er ikke sikker på om det er rett :-))sårbarheten i livsendringen. Om vinklingen er sosialistisk har jeg ingen minner om. Det er mulig. Det var noe med enkel klesstil osv. Får plukke fram boken igjen fra hyllen og se om flere minner strømmer på.

Også er det vakre og fine bøker, i tillegg!

Å, her er det mye å ta av! Hva med nobelpriskandidat Margaret Atwood? Og noen fra nærmere strøk; Karen Blixen, Tove Ditlevsen, Kerstin Ekman, Selma Lagerlöf, Merethe Lindstrøm. Støtter opp om Undset og Collett også, og alle de andre gode forslaga under her:)

Vil vel anbefale alt av Margaret Atwood. Så og si alt jeg har lest av henne (begynner å bli en del bøker nå), handler om kvinners rolle i sterkt patriakalske samfunn, om det enn er historiske romaner, samtidsromaner eller romaner satt til fremtidssamfunn. Hun er dessuten drivende god på historie og språk.

"The Curse of Eve - Or, What I Learned in School" (1978), fra Margaret Atwood's bok "Second Words, Selected Critical Prose" (1982).
"Essayet" finnes på nettet,(Spør Mrs. Google) den gir et godt bilde av hvordan oppstarten på en kvinnelig forfatterkarriere kunne arte seg.
Anbefales!

Så ikke denne før nå, men er så enig!

Har lest Røverbruden for en del år siden. Husker lite annet enn at jeg likte den. Hørte Oryx and crake på engelsk lydbok. Det var ikke boka for meg. Ble for kaldt, fjernt og kynisk (i mangel av en bedre beskrivelse). Hvilken er din favoritt og er den framtid, nåtid eller fortid?

Jeg liker best The Blind Assassin, omtale har jeg skrevet på bloggen min her. Synes også the Handmaid's tale og the Year of the Flood (uavhengig oppfølger til Oryx and Crake) er fine. Men om du synes Oryx and Crake var kald, er kanskje ikke Year of the Flood for deg heller. For mange år siden leste jeg Alias Grace, som var boka som introduserte meg for Atwood. Synes den var kjempeflott, men er sikkert 15 år siden jeg leste den, så mye av handlingen er glemt. Har akkurat begynt på The Edible Woman som skildrer en ung, forlovet kvinne på tidlig 60-tall som forsøker å venne seg til tanken på å bli gift (slik alle unge kvinner skulle på den tiden), men som finner ut at hun egentlig ikke takler tanken.

Den har jeg i hylla! Og takk for link til godt blogginnlegg. Leselista for 2012 er i ferd med å endres. Det var i utgangspunktet for få kvinnelige forfattere der. Og en måneds erfaring har bragt meg til den erkjennelse at jeg må styre etter innfall, inspirasjon og anbefalinger. Altså ingen ferdige lister.

Med en gang jeg så tittelen på diskusjonen din tenkte jeg på boken The Help (på norsk, Barnepiken). Ble litt mer usikker på om den passet inn etter å ha lest resten av innlegget, men det får du bedømme selv.

Ja, den må jeg se å få lest. Har fått den i gave av min mann som hørte den på engelsk lydbok og likte den så godt:)

Cora Sandels Albertebøker anbefales.

Jeg har Rødhette og husker henne i fra intervju på Skavlan...hm. Boka har ikke fått kommentarer her inne. Har du lest den? Og/eller andre som kan si noe om den?

Märta Tikkanen gjester Litteraturhuset i Oslo onsdag 15.feb. 2012 - jeg skal ikke dit, men jeg kan jo tipse om besøket like fullt? (Lenken går til mer utførlig på Litteraturhusets nettsted.)

Du har fått mange gode eksempler på kvinnelige forfattere her, og jeg forlenger gjerne den lista.

"Hos en stor Mængde Kvinder afsætter sig denne Selvopgivelsens Princip i en stump Ligegyldighed for Alt, hvad der ikke rører sig indenfor deres egen lille Selvplagerverden, og atter hos Mange ville vi se denne Ligegyldighed udarte til en fuldstændig molluskagtig Ufølsomhed for enhver Uret, der ikke times dem, medens de tro deri først at have naaet Kvindelighedens rette Ideal".
Ovenstående sitat er hentet fra Camilla Collett's bok "Fra De Stummes Lejr", 1877.
I henne bøker vil du få et godt innblikk i borgerskapets kvinnesyn, på 1800-tallet.

Nini Roll Ankers bøker fra første halvdel av 1900-tallet, gir et bilde av datidens kvinnekår i borgerskapet.

Simone De Beauvoir og hennes bøker er også verdt å lese.

Jeg benytter enhver anledning til å foreslå Iris Murdoch, men jeg er redd for at hun ikke er et typisk eksempel på en "Kvinneforfatter"

Husker vi ble introdusert for kvinnene som engasjerte seg i kvinnesak på skolen. Det fikk meg som bråkjekk 9.klassing til å avvise Undset som en "kvinnelig mannssjåvinist":) Jeg vet ikke om analysen står seg, men mener fortsatt hun sa ting om kvinnerollen som ikke akkurat pekte inn i framtida. Og hun levde vel ikke som hun lærte.

Vil du ha noe med en litt annen vri, anbefaler jeg Else Michelets En annen historie.

Trodde jeg hadde den, men så var den annen (En annen Mykle: Møter med Jane Mykle).

En annen historie er en fantastisk bra bok!! I alle fall slik jeg husker den :) Else Michelet klarte jo bragden å være morsom midt oppi all kvinnepolitikken, og denne boka skulle jeg gjerne lest igjen.

"Kirkehistorie fra et kvinnesynspunkt", står det i beskrivelsen. Fra 1981. Spennende tips. Michelet hadde jeg nesten glemt, men hun har jo vært en viktig kvinnelig samfunnsdebattant. En informativ leksikonartikkel om Michelet

Hun hadde et slags stand-up show basert på En annen historie. Så det i 1987(?) og det var rett og slett hysterisk morsomt. Nå husker jeg bare hennes alternative versjon av Hovedøen - "nedover fjorden en snekker gled.."

Definitivt Doris Lessing, - men også Marilyn French, Marge Piercy og Lisa Alther selv om de siste vel ikke matcher Dostojevskij;) Men Doris Lessings "The Golden Notebook" .... :)

Doris Lessings bøker om Martha Quest må jo også nevnes spesielt;)

Tips notert! Alther har jeg ikke hørt om før. Må undersøkes. Du har sikkert rett i at de du nevner ikke når opp til den store mesteren. Samtidig tror jeg mye litteratur skrevet av kvinner er undervurdert. I mange litterære-kulturelle sfærer har menn snakket opp hverandre:)

Jeg tror du har helt rett, Strindin. Dette er en problemstilling jeg har hatt "i kikkerten" ganske lenge, spesielt de siste par årene, og for å holde oss til Norge akkurat nå, ser jeg en klar tendens til at kvinnelige forfattere som var virksomme - la oss si før 1970 (litt tilfeldig valgt skjæringspunkt), nå har gått i glemmeboken. Dét skjer naturligvis også med mannlige forfattere, men tenk selv: hvor mange "eldre" kvinnelige forfattere kan du ramse opp, og hvor mange mannlige? Jeg får iblant raptuser der jeg graver litt for å finne info om "eldre" forfattere jeg snubler over, og om jeg synes det er interessante forfattere, og ikke finner noe om dem på Wikipedia, så legger jeg informasjonen jeg har funnet ut der. Veldig ofte er det de kvinnelige forfatterne det mangler oppslag om på Wikipedia!Lizzie Juvkam er en av de "nyeste oppdagelsene" mine - jeg har ennå ikke lest noe av henne, men har funnet ut at hun i samtiden fikk veldig gode kritikker. Hun fikk til og med et forfatterstipend som ser ut til å henge ganske høyt, i hvert fall er nesten alle de andre navnene på listen over mottagere, folk som i mine øyne er "crème de la crème" blant norske forfattere. Men Lizzie Juvkam - jeg hadde ikke hørt om henne en gang!

Jeg mener jo ikke at bøker har kvalitet bare fordi de er skrevet av kvinner, absolutt ikke - og noen bøker er definitivt utdatert få år etter at de er skrevet. Men at vi går glipp av en dimensjon av virkeligheten, om vi ikke leser "eldre kvinnelige forfattere" i like stor grad som "eldre mannlige forfattere" - dét er jeg HELT sikker på.

Jeg kan nevne en annen forfatter, som kanskje flere av oss har hørt om: Barbra Ring. På Wikipedia står det blant annet:

I Nytt norsk forfatterleksikon karakteriseres hennes forfatterskap for voksne som «en lang rekke romaner og fortellinger fra østnorsk storgårds-liv, de fleste uten noen varig verdi.»

Nå har jeg bare lest et fåtall av Barbra Rings bøker - og de fleste jeg har lest, er barnebøker. Men jeg blir provosert over en slik karakteristikk - jeg synes den smaker av mannssjåvinisme, ærlig talt. "Uten noen varig verdi"??? Det er greit at noen bøker blir utdatert med årene, og det utkommer til enhver tid uhorvelig mange forglemmelige bøker. Men "uten noen varig verdi" - jeg misbilliger den ovenfra-og-nedad-tonen, og synes den er blir veldig paternalistisk. Barbra Ring var en kjempepopulær forfatter i sin samtid, og det er interessant å sammenligne med omtalen i utdypningsartikkelen i Store Norske Leksikon:

Barbra Ring debuterte som voksenbokforfatter 1914 med den historiske romanen Jomfruen. Senere skrev hun flere historiske romaner, bl.a. Leken på Ladeby og Leken blir liv, delvis bygd på kulturhistorisk familiestoff. Likevel er det først og fremst psykologiske konflikter hun skildrer, både her og i de mange samtidsromanene. Det kan dreie seg om kjærlighetskonflikter mellom mann og kvinne, men like ofte om forhold mellom foreldre og barn, og om hvordan barn kan lide under de voksnes uforstand. Motsetningen by–land står sentralt i en rekke av bøkene; det likevektige, rotekte bygdelivet verdsettes langt høyere enn det hektiske, tradisjonsløse bylivet. Romanene er av ujevn kvalitet, men de beste er både gripende og troverdige psykologisk sett og interessante på grunn av sine formeksperimenter. I Før kulden kommer skildres ekteskapet mellom en blottende ung pike og en eldre, erfaren mann, og hva som skjer da kvinnen vekkes erotisk av en annen mann. Så tidlig som 1916, i romanen Under seil, skildrer Barbra Ring en uskjønn kvinnes problematiske psyke via en fint gjennomført indre monolog-teknikk. Med sin velutviklede og ujålete sans for språklige nyanser var hun også med på å fornye det norske bokmålet.

Jeg for min del har likt det jeg har lest av Barbra Ring så langt, kommer til å lese mer (når jeg kommer over bøkene hennes i brukthandelen, kjøper jeg dem), og akkurat NUH! skal jeg gå tilbake til Wikipedia-artikkelen om Barbra Ring og referere til SNL-omtalen som motstykke til sitatet fra Norsk forfatterleksikon...

Bra tema for en tråd, Strindin!

*Tilføyelse: Jeg tok en titt på tysk Wikipedias artikkel om Barbra Ring - slående hvor mange av bøkene hennes som ble gitt ut på tysk, gitt. Men så var hun da også bl.a. oversetter av Stefan Zweigs "Maria Stuart" til norsk, så jeg visste at hun hadde en "link" til tyskspråklig litteratur... Jeg anbefaler ellers VIRKELIG å lese SNL-artikkelen om Barbra Ring (lenke lenger opp)!!!*

Takk for ditt bidrag. Blir grønn av misunnelse når jeg ser hvor flink du er til å formulere deg. Tankevekkende innspill og det gir meg lyst til å finne ut mer om Barbra Ring.

Ja, det burde du. Jeg har nettopp lest ferdig min første bok av Barbra Ring. Det var en sterk og vond historie, du kan jo se det lille jeg ville skrive om boka
Jeg har selv måtte legge den inn, for den er ikke å finne i databasen her.
Jeg vil nok jakte på flere bøker, både av Barbra Ring og Nini Roll Anker. Spennende å oppdage "nye" forfattere.

Det var jo hyggelig å høre, jeg blir nesten litt flau på egne vegne - men veldig glad på fru Rings vegne! :-D

Det må jeg si! Det svinger når du får litt blod på tann:)Omsorgen for Barbara Ring står det respekt av:)

Du peker på at noen forfattere kanskje ufortjent går i glemmeboka eller avskrives. Jeg tror dette i større grad har rammet litteratur skrevet av kvinner.

Hvis en leser bittelitt litteraturhistorie får både Jølsen og Sandel for eksempel gode skussmål for sin litteratur også utover den betydningen de har knyttet til samtiden. Jølsen for dypdykk i menneskesinnet, Sandel for form og språk. Dette gjelder sikkert langt flere kvinnelige forfattere enn disse. De står seg over tid og de som kan litteratur er stort sett enige om det.

Derfor har jeg en følelse av at noe av årsaken til at mange mannlige forfattere lyser så mye sterkere, er den massive produksjonen av hyllester over år, at de er trukket særlig fram i en haug av historieproduksjon, lærebøker, i taler, i seremonier, av offentligheten. At kvinnelige forfattere ofte er beskrevet som sterke individer som fulgte "hjertet" når de skrev, mannlige som del av en kulturtradisjon "sterkt inspirert av" osv. Ofte hevdes det også at de beveget verden, var svært viktige i sin samtid osv.

Menns verk er ofte referanseverk som er brukt av andre og hyllet som inspirasjon. Og unge mannlige forfattere pleier denne tradisjonen videre. Renbergs fremheving av Proust er et av svært mange eksempel. Status som intellektuell er knyttet til å sette seg selv inn i historien og når menn trekker frem sine forbilder pleier de statusen til høvdingene videre og bygger nye.

Dette er jo selvsagt ikke svart/hvitt, og i tidligere tider var kvinner i langt mindre grad del av en slik offentlighet. Det som kanskje overrasker meg mer er at det fortsatt er mindre bygging av myter, kontekst og intellektuell forankring rundt kvinnelige forfattere, gjort av de selv eller andre. Vennskapet i mellom Lindell og Ragde er jo koselig, men blir liksom litt pinglete i en slik sammenheng.....hehe. Hvis vi ser verden som helhet er det svært få kvinner som lever i tilnærmet likestillte samfunn. Kanskje påvirker det kulturproduksjonen vår mer enn vi til vanlig tenker over.

Du trekker frem enda flere vektige argumenter i dette innlegget, Strindin - og jeg synes dette er interessante refleksjoner. At det er en kjønnsmessig skjevhet ute og går i hvilken litterær arv vi er oppmerksomme på - ja, det tror jeg ubetinget. Og at det handler mye om hvem som har entret scenen for å formidle hva arven består i - ja, det tror jeg også. Så er det vel ikke så rart, kanskje, om mannlige forfattere (/lesere/litteraturkritikere/....) først og fremst har tatt til orde for og fremhevet eldre mannlige kolleger - litt kan det handle om hvilke historier man kjenner seg igjen i, rett og slett; og litt om hvem/hva man vil identifisere seg med/bli identifisert med. MEN DERMED SYNES JEG VI KVINNER SELV MÅ TA ANSVAR FOR Å UTFORSKE KVINNELIGE FORFATTERSKAP - vi får entre arenaen, vi også, og synse, mene, lese og uttale oss i like stor grad som gutta. Igjen føler jeg trang til å presisere at jeg ikke proklamerer at bøker fortjener å leses/fremheves kun fordi de er skrevet av kvinner. Men de fortjener sørenmeg å leses, undersøkes, behandles og vurderes på like linje med bøker av menn - og dét kan vi kvinner ikke sitte og vente på at "noen" (= våre litteraturinteresserte brødre) skal gjøre for oss. Hmmmm... burde vi bokelskerinner kuppe 8. mars-toget i år, dere?

Enig med deg hva angår ansvar. Samtidig synes jeg det er symptomatisk at ikke en mann har funnet på å svare på min oppfordring om å tipse om god litteratur skrevet av kvinner:) Jeg har jo mange av det jeg mener er gode tips på litteratur skrevet av menn. Det kunne heller ikke falle meg inn å la være å lese eller nedvurdere litteratur fordi den er skrevet av menn eller befinner seg i et mannsunivers jeg ikke kjenner meg igjen i.

Spennende Intervju med Unn Conradi Andersen om tilliggende tema

Uten sammenheng forøvrig har jeg bitt meg merke i at en gjenganger i menns kommentarer til bøker skrevet av kvinner her inne er at de unge norske kvinnelige forfatterene er for skoleflinke. Både Ørstavik, Lønning Aarø og Kristensen har jeg sett omtalt slik: "jada, har lært seg mange knep/fulgt med på forfatterstudiet/mye god skriveteknikk, men bør ha noe på hjertet også da." Sier ikke at den slags dommer er feil, sikkert ikke, men det er påfallende at de samme historiene av andre lesere oppfattes som relevante, vesentlige og til kjernen av hva livet dreier seg om.

Jeg mener det blir for lettvint å la forfatterstudier tale i mot kvinner. Litt merkelig er det også fordi mentor/elevrollen er en del av kjernen i mytene rundt menn som skapere av stor litteratur. Som da Knausgård møter Olav H. Hauge, det pulserende studentmiljøet i Bergen som også Renberg og andre av dagens kulturpersonligheter har vært en del av, mange takker i dag Sæterbakken, miljøet rundt Jens Bjørneboe, Sigurd Hoel (Mot dag) miljøet osv osv. Kontrasten blir stor til et flinkisstempel, med form uten innhold, der en kopierer, tilærer seg noe, som dermed ikke er et eget produkt/ ikke kommer fra hjertet, men er svar på en rekke eksamener. Slik jeg har sett flere antydninger om hva angår kvinner og f.eks forfatterstudiet i Bø/Lillehammer.

Igjen har du en rekke velformulerte og reflekterte synspunkter, Strindin. Ikke minst fikk jeg noe nytt å tenke på når du påpeker hvordan kvinnelige forfattere faktisk blir bebreidet for å være "for flinke" i anmeldelser/kritikker - har ikke merket meg at "flinke piker" så åpent blir straffet for å være flinke... Det er mye i innlegget ditt jeg må tenke mer over, skal vende tilbake til det du skrev i ettermiddag, når jeg har litt bedre tid!

Intervjuet med Unni Conradi Andersen var kjempeinteressant!!! Takk for at du postet lenke til det. I margen av det intervjuet fant jeg dessuten lenke til en annen interessant artikkel på forskning.no, nemlig om at forskere fra 23 europeiske land er i gang med å undersøke kvinners bidrag til europeisk litteraturhistorie - både som skribenter og lesere. Den biten er jo også viktig - og det var jo akkurat det du startet tråden om: hva finnes der ute? I går oppdaget jeg en sentral kvinne i viktoriatidens England: Harriet Martineau. Fant hennes bok Feats on the Fiord. A Tale of Norway, og ble nysgjerrig på forfatteren. Så viser det seg at det finnes en lang artikkel om henne på engelsk wikipedia - men på norsk wikipedia stod det itt'no. (Jeg startet en artikkel i går kveld, men det er en større jobb å få oversatt den engelske til et godt norsk, så enn så lenge fikk det være godt nok at damen i det minste var omtalt.) Dette viste seg å være en uhyre spennende dame - som i alle fall ikke jeg hadde hørt om før. Hun var en av ytterst få kvinner som klarte å leve av å være forfatter og journalist, og hun må ha vært meget radikal i sitt samfunnsengasjement, der hun tok for seg såvel maktfordeling i hjemmet som politiske, religiøse og institusjonelle forhold i samfunnet for øvrig. Anbefaler sterkt å titte på den engelske wp-artikkelen!

Flere av Harriet Martineau's bøker kan lastes ned gratis fra Amazon (Kindle). "Feats on the Fjord, A tale of Norway", er en "eventyrlig beskrivelse" av datidens Norge. Jeg tok på meg "gamle briller" og leste som om Norge var ukjent terreng. Interessant og fornøyelig lesning, selv om stoffet var kjent, og "gamlebrillene" etterhvert gled av nesen.

Du er kjapp! Jeg fant Martineau-titler på amazon i går, men har ikke lesebrett - derimot fant jeg altså Feats on the Fiord" i antikvariat i går, bladde litt i den, og så at den klarte jeg ikke å la ligge igjen i butikken. Enig i karakteristikken din - fornøyelig og interessant. Den kom ut første gang i 1865, og det blir spennende å lese hvordan en engelsk forfatter skrev om Norge den gang. Gøy at du bekrefter inntrykket av at dette blir bra!

Ikke særlig kjapp, lastet ned boken og leste den i 2010. :)

Og så fortalte du ikke oss her inne om det før nå? ;-P

Spøk til side - så morsomt at du har lest Martineaus bok! Men du, hvordan har det seg at DU fant frem til henne, eller til akkurat den boken? Eller.... er det bare meg som har sovet i timen, er Martineau en dame opplyste mennesker flest kjenner til? Fortell, fortell, Ava!

Det ble snakket om "Til fots i Norge", av W.M. Williams (1856) i barndomshjemmet mitt. I den forbindelse nevnte min mor at en engelsk kvinnelig eventyrer og journalist også hadde skrevet en bok fra Norge.
Jeg husket navnet som "Martine". Mens jeg lekte meg på Amazon dukket damen opp som "gratisbok" etter nærmere 50 års lagring i hodet mitt.

Ser man dét, ser man dét - Martineau var barnelærdom for deg, altså. Imponerende at du fant henne igjen! Har nå snoket litt i hyllene dine, nærmere bestemt i hyllen "På tur" - så nå benytter jeg sjansen (håper Strindin unnskylder at vi kanskje er litt ute i randsonen av trådtemaet nå): hva kan du fortelle om Ethlyn T. Clough: "Norwegian Life"? I wikipediaartikkelen History of women in Norway fant jeg boken oppgitt som kilde, med utgivelsesår 1909. Ellers står der intet om hverken forfatter eller bok... Ava, du må ta på deg folkeopplyserhatten igjen, er du snill!

Den hatten passer nok bedre på deg. :)

Jeg har lest boken til Ethlyn T. Clough. Halve boken er forbeholdt svenskene, og den proppfull av "data" om historie, geografi og samfunnsliv - jeg fikk m.a.o. repetert folkeskolens pensum.

Clough's beskrivelse av norske kvinner er derimot fornøyelig. Kvinnene er kraftig bygget, lyse og blåøyde. De er hverken "pretty" eller "handsome", på landsbygda har de dessuten en smalere hodefasong enn i byen.
Men til tross for at skjønnheten mangler, kvinnene er gode mødre, gode døtre, og gode koner. Til tross for hengivenheten de har til sine sønner, fedre og ektemenn - er de mer uavhengige, selvstendige og progressive enn kvinner i andre Europeiske land. Norske kvinner har en indirekte innflytelse på de fleste områder i sammfunnet, ifølge Clough. Karrieremulighetene er mange, både innenfor handel og på de fleste andre områder. Kvinnene jobber side om side med mannen - både i jordbruket og på fabrikkene, på kontor, regjeringskontorer, innenfor kunst, vitenskap og litteratur. Men Clough har i det minste fått med seg at det ikke er lik lønn for likt arbeid. Hun skriver videre litt om arbeidet til Gina Krogh og kampen for kvinnenes stemmerett.

Så vidt jeg kan se fikk Clough ikke med seg, at så snart en kvinnelig lærer (offentlig ansatt) giftet seg, måtte hun slutte i yrket sitt, for da var hun blitt forsørget.

Vel,vel....denne oppramsingen er noe av det som kom ut av stikkordene som ble notert, da jeg leste boka i 2009.

Og.....annelingua....du tar det hele og fulle ansvar for at Strindins eminente tråd er havnet på avveie!

Festlig! Jeg mener Cloughs nedtegnelser om norske kvinner. Takk, takk, Ava - dette var opplysende, informativt OG underholdende. Avsporinger har jeg forårsaket før, så jeg er beredt til å ta skylda - men jeg gjør mitt beste for å peke ut medskyldige der jeg kan, så tro endelig ikke at du kan stå skyldfri tilbake og peke nese av meg! Om Strindin begynner å kremte megetsigende nå, så kommer jeg sporenstreks til å peke på deg og fortelle henne at det var du som lurte meg utpå.;-D (Men forresten så rodde du oss egentlig nærmere land igjen da du fortalte om Cloughs observasjoner av norske kvinners ve og vel og hodefasonger, synes jeg. Kudos!)

I et forsøk på å holde tråden på rett kjøl, unnlot jeg å nevne at karfolket på landsbygda også var smalskallet, - ifølge Clough's studier. :)

Boken er en godtepose - med sitt sammensurim av: fakta, svensker, historie, geografi, sosiologi og "kvinnekunnen".
(Jeg styrer unna alle skjær).

Jeg morer meg stort, og forventningene stiger etter hvert som du dropper eksempler fra innholdet - dette må jeg jo (også!) få lest! Isj, den som hadde bare litt mer tid til å sette alle slike ønsker ut i livet straks og med det samme.....?

Amalie Skram og Cora Sandel er forresten også forfattere jeg har begynt å lese siden sommeren 2011 - de er nevnt ulike steder i denne tråden, og med rette, synes jeg! I dag plukket jeg med meg fra antikvariat novellesamlingen "Figurer på mørk bunn" som Cora Sandel ga ut i 1949. Mer spennende lesestoff i vente der, altså...

(Wikipedia har omtale av novellene i "Figurer på mørk bunn", men jeg har ikke noe med handlingsresymeene der å gjøre, så jeg går ikke god for gjenfortellinger og tolkninger i det oppslaget...)

Du må ikke glemme Sofi Oksanen! "Utrenskning" er en fantastisk bok om kvinner.

Jeg husker det sånn at bøker skrevet av kvinner kategorisk ble kvinnelitteratur,mens bøker av menn var litteratur. Det er mulig det var et salgstriks i tiden -hva vet jeg. Det jeg vil fram til er at bøker av kvinner havnet i en sekk uten nyanser av hva de representerte, rett og slett fordi de var skrevet av kvinner. Jeg opplever at f.eks Franzen og Karl Ove idag skriver "kvinnelitteratur" - om menn. Masse private detaljer, tanker og mas. Med emner som ble/blir ansett for å være kvinnelige. Men da er det stor litteratur... Dette er bare synsing. Jeg har ikke studert litteratur profesjonelt. Poenget mitt og min påstand er bare at litteratur fortsatt blir vektet ulikt ut fra forfatterens kjønn.

Også er det vel kanskje litt sånn (har jeg inntrykk av, men man kan jo håpe at jeg tar feil), at det er relativt få menn som leser litteratur skrevet av kvinner, mens kvinner leser begge deler. Samtidig kan nok en del kvinner være redde for å "snakke opp" bøker av kvinner, fordi de da kan risikere å ikke bli betraktet som "seriøse", - av mennene;)

Menn leser vel en god del litteratur skrevet av kvinner. Krim er det klareste eksempelet, men f.eks Helga Flatlands to bøker har vel også et stort mannlig publikum.

Men som mann syns jeg ikke det er rart at bøker av kvinnelige forfattere, med i hovedsak kvinnelige karakterer og kvinneperspektiv får en saftig overvekt av kvinnelige lesere. Vi føler oss rett og slett litt på bortebane der, nærmest litt som kikkere. Litt sånn følelse har jeg ved å blande meg inn i denne tråden også.

Veldig bra du blander deg:-) Men det er da drøssevis av kvinner som leser Knausgård? Og det er da VELDIG nyttig og viktig at vi "titter" inn i hverandres liv og virkeligheter! Konstaterte forresten her forleden at en mann skrev pent om bøkene til Bjørg Vik, - det varmet mitt hjerte!

Jeg sier ikke noe om hvordan det burde være, bare kommer med en flik av en foklaring på hvorfor det faktisk er som det er.

For øvrig ubegripelig for meg det med KOK, står for meg som noe av det siste jeg kunne tenke meg å lese.

Dessverre tror jeg du har helt rett. Nå leser kvinner som gruppe mer enn menn så utgangspunketet er ulikt. Det om redsel for å "snakke opp bøker" er jo egentlig Berit Ås sin beskrivelse av hersketeknikk i praksis. Se wiki.

Jeg liker at du får de derre "raptusene" ;) og graver fram interessant info og deler det med oss.
Etterhvert dukker det opp "glemte" forfattere av begge kjønn som det er fint å stifte bekjentskap med.
Jeg har ikke lest Barbra Ring, men tror jeg har et par bøker av henne.
Jeg har lyst til å bli mer kjent med Nini Roll Anker's forfatterskap. Hun er liksom ikke i vinden lenger. Men se hva de skrive her bl.a. i Store Norske Leksikon

Nini Roll Anker, født i Molde, norsk forfatter, gift med Johan A. Anker. Hun debuterte under pseudonymet Jo Nein med romanen I blinde (1898). I 1906 kom et bind fortellinger, Lill-Anna og andre, der hun som en av de første i norsk litteratur skriver om arbeiderkvinner. Men først i 1909 opplevde hun sitt kunstneriske gjennombrudd med Benedicte Stendal, romanen om en fattig offisersdatter. Her møter vi et av hennes store temaer: motsetningen mellom det tradisjonsbundne embetsmannsaristokrati og kunstnere og intellektuelle. Hennes hovedverk er Det svake kjøn (1915), et angrep på kirkelig dømmesyke og på nedvurderingen av kvinnen som kjønnsvesen, og dessuten en inderlig opplevd kvinneskildring

Jeg tror jammen jeg har et par av hennes bøker også et sted,

Jeg vil anbefale Tordis og Jo Ørjasæters biografi "Nini Roll Anker, En kvinne i tiden".

Her omtales bl.a.vennskapet mellom Roll-Anker, Undset, Ring og Regine Normann.
Det utviklet seg et element av rivalisering imellom Nini og Barbra. Nini syntes at Barbra var vel geskjeftig og uttalte følgende: "Hun sitter som en borre i pelsen på norsk litteratur og tror, hun er centrum".
Etter en strid om fordeling av stipender i forfatterforeningen valgte de hver sin side.
"Barbra Ring oppsummerte kontant i sin erindringsbok "Mellom venner og fiender": "Hun skrev et meget sterkt brev til meg, som jeg svarte i samme tone." Men bruddet hindret ikke at Nini fortsatt stilte opp til forsvar når Barbra Ring ble urettferdig angrepet, eller at Barbra Ring etter Ninis død skrev en velformulert og godt dekkende nekrolog i kvinnebladet Urd.

Takk for positiv tilbakemelding, Karin! Vet du, "Benedicte Stendal" leste jeg faktisk sist sommer! Jeg likte den, tror jeg ga den terningkast fire, og har tenkt å lese mer av Nini Roll Anker også. Jeg ser i Wikipedia-artikkelen om henne nå at der er det også en jobb å gjøre (det bør i det minste komme en bibliografi der!!!) - men nå i kveld blir det ikke meg som gjør den jobben, er jeg redd. Men jeg fikk lagt til ekstern lenke til fordypningsartikkelen i SNL - takk for inspirasjonen til dét, Karin! Hvis du ikke har lest fordypningsartikkelen, bare "kortversjons-artikkelen", så anbefaler jeg deg å ta en titt på den andre også. Der står det blant annet:

Nini Roll Anker var en markert skikkelse i norsk mellomkrigslitteratur. Hun var både aristokrat og opprører. Hun var feminist, sosialist og pasifist, men hadde sosial omgang med kongefamilien. Det gav henne tilnavnet “kongelig norsk hoffkommunist”. Hun utgav 29 skjønnlitterære verker, en lang rekke kronikker og artikler samt erindringsboken Min venn Sigrid Undset. Kristian Elster d.y. kalte henne en “utpreget selvstendig og myndig personlighet”; Alex Brinchmann så henne som en “ubetinget forgrunnsfigur” i sin samtid. Hun ble nestformann i Den Norske Forfatterforening 1916 og var styremedlem og sentralt utvalgsmedlem i foreningen i flere perioder frem til 1940. En periode var hun leder av Det litterære råd.

Jeg nevnte ikke i forrige innlegg at også Barbra Ring var sentral i Forfatterforeningen på samme tid, styremedlem 1914-21 (og nestleder noe av tiden). Nok en indikasjon på at disse damene hadde større anseelse i samtiden enn det vi er klar over i dag? Og at dette kan ha noe å gjøre med kvaliteten på/betydningen av forfatterskapet deres?

VELDIG godt sagt;)