Det er noe med denne boka. På en måte engasjerer den jo nesten ikke. Men jo mer du leser, jo mer blir du fylt av en stille, hverdagslig følelse som ligner glede. Som ligner forsoning, aksept og lett forundring. Som når en ser livet litt fra avstand og kjenner at det er ikke verst likevel.
Tenkte på Jan Erik Vold som jeg hørte på TV i dag:
Viser 2 svar.
Takk for fin påminnelse! Denne kan du sikkert ta med til Knausgård-trådene også :-)
Det er en forskjell som slår meg når jeg tenker på det du skriver. Knausgård er jo så utrolig engasjert når han skriver. Så du blir revet med selv av røykepauser og bleieskift. For ikke å snakke om alle de mellommenneskelige spenningene han dissekerer. Rune Christiansen skriver med en kjølig distanse og ro som skaper en totalt forskjellig stemning.