Bokelskere.no

Tsjaaa....
Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg tenker om dette.
Det er litt for lett å si at dette er Twilight2.0, for det er det ikke. Men det er heller ikke på samme nivå som Anne Rice. Ho har skremmende vampyrer, her er de snille som lam. Hennes vampyrer er sexy og farlig, her er de nærmest av-seksualisert og for husdyr å regne.

Men selve mytologien som presenteres er spennende. En firedelt verden, med mennesker, hekser, demoner og vampyrer burde gi muligheter til å komme med spennende fortellinger. Og det som presenteres her er for så vidt spennende.
Dessverre er det ikke like spennende hele tiden. Det virker nesten som om forfatteren føler at ho av og til må legge inn litt «kjærlighet» eller noen «motekommentarer» eller noe annet som ho tror vil appellere til målgruppen. En gruppe jeg så klart ikke tilhører.
Av de 8 personer som har boka i samlingen (120131) er det bare jeg som er av hankjønn.

Nei!
Jeg bryr meg ikke om del to eller tre. Diana kan for min del seile sin egen sjø. Jeg angrer ikke å ha lest dette, men gidder ikke å lese hele serien.

Gjengir min bokomtale her:

LØP, DIANA, LØP!

Jeg har forsøkt å lese denne boka i noen dager nå. Og ja, jeg sier forsøkt, fordi selv om den er lettlest (les: dårlig skrevet, men ikke noe problem å pløye seg gjennom) legger jeg den stadig fra meg fordi den er så grenseløst IRRITERENDE. Den ekstremt kontrollerende mannen som doper ned sin utkårede(!) fordi han mener han, ikke henne, er den som bestemmer når hun trenger søvn og en "time out", for å nevne noe - med andre ord, behandler henne som et uregjerlig barn og ikke en likeverdig partner eller et individ, er frusterende nok.

Så har du hovedpersonen, som til tross for at hun er en av tidenes yngste professorer på verdens mest prestisjefulle universitet, tidvis virker både dum som et brød og ekstremt naiv. Hun forstår ikke andres intensjon og oppførsel - som kunne gitt mening, om tanken var at hun skulle være en superintelligent person uten sosiale antenner, men det er det ikke. "Alle" menn i serien forelsker seg i henne, men dette forstår hun ikke. Hun forstår ikke når hun bruker magi, hun forstår ikke mellommenneskelige relasjoner, hun forstår ikke maktspill og politikk blant skapningene hun er omgitt av.

Jeg kommer nok til å tvinge meg selv til å fullføre boka fordi jeg nå er rundt halvveis, men det er virkelig bare på trass. Virker som de i TV-serien fokuserer ENDA MER på kjærlighetshistorien enn boka gjør, så den eneste grunnen til å se den er eventuelt fordi den er satt til Oxford, og det ser man tross alt ikke så ofte.

Underliggende ligger en eim av misogyni, der den sterke, handlekraftige mannen framheves, mens kvinnen blir svak og dum med en gang hun havner i en relasjon med nevnte mann. Hvor hans truende oppførsel (også voldstrusler) og ekstreme sjalusi bortforklares og romantiseres, hvor skylda for at han "sliter med å kontrollere seg" legges på HENNE. Hvor det impliseres at OM han angriper henne og dreper henne, er det hun som har framprovosert det. Egentlig en ganske farlig undertone, og jeg er så lei av at (unge) kvinner og menn skal fôres med dette narrativet. Slik normaliseres usunne forhold, vold mellom partnere og ekstrem sjalusi.

Anne Rice var en ukjent forfatter for meg. Hvilken bok vil du anbefale at man starter med? Jeg ser hun har skrevet en hel del.

Og hvis du fortsatt ikke har kommet så langt; Ramses the dead. Mumier blir aldri det samme igjen... :-)

Jeg leste noen bøker av henne, men leste dem ikke som en serie.
Start med den første, så får du en følelse for det universet ho prøver å skape: "Interview with a vampire". Jeg likte den godt. Og "The queen of the damned".