Bokelskere.no

Ja dette var en lang tråd, og nå blir den enda lenger. Men etter å ha lest igjennom hele vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Det første jeg vil si er at Fongen kanskje bør lese et av bindene før han uttaler seg særlig mer om Min kamp, så kan han kanskje heller fortelle oss hvorfor det IKKE er god litteratur. For er det noe all denne såkalte nesegruse kritikken er, så er det et bevis på at mange synes det nettopp er god litteratur, og mange argumenterer godt for det i tillegg. Jeg sier ikke at Mk er for alle, men det trenger det heller ikke være, ikke alle liker Beatles, Dylan, Rolling Stones eller Beach Boys heller, men de er unektelig en betydelig del av musikkhistorien. Så les og bedøm selv alle dere som er skeptiske, men likevel litt nysgjerrige.

Når det gjelder Kjærstads utspill, som egentlig er poenget her, så er jeg litt blandet. Først tenkte jeg at han hadde et poeng i forhold til at alle sluker det selvbiografisk ukritisk, og at det gir boken en ekstra dimensjon som man kanskje ikke hadde fått hvis personen hett noe annet. Godt mulig det. Det betyr ikke så mye for min del, det er den litterære kvaliteten som betyr noe. Men jo mer jeg tenkte på det jo mer skuffet ble jeg over Kjærstad. Det første som slo meg var at det var litt ukollegialt, ytringsfrihet, ja vel, men burde ikke dette strengt tatt kommet fra en kritiker? For uansett hva han sier vil mange tenke at han bare er misunnelig, smålig og muligens litt bitter. Noe han selv også sier, men bare for å gardere seg tenker jeg. Men Kjærstad som ellers er så sjenerøs med å trekke frem andre forfattere han mener trenger litt ekstra oppmerksomhet, mangler her evnen til å glede seg over andres suksess. For selv om han sier to ganger at det ikke er meningen å rakke ned på Knausgård eller boken som sådan, skinner det ganske tydelig igjennom at han ikke liker boken og indirekte kritiserer den. Akkurat det har han selvsagt full rett til, men da bør han i alle fall være tøff nok til å si det. Og ærlig talt, lager han ikke et utrolig stort nummer av at ingen har satt Mk inn i en litterær tradisjon, og nevnt Enquist, Norén eller Rydberg? Er det et fast kriterium alle kritikere må følge? Jeg sier ikke at det ikke kan være på sin plass noen ganger. Men Knausgård sier jo selv på Bokkprogrammet på Nrk at dette er en litterær tradisjon i Sverige, og nevner nettopp Norén og Rydberg, så det er ingen hemmelighet akkurat. Og har man fulgt litt med i det siste har vel de fleste fått med seg noe av dette, eller i alle fall Åsa Linderborg og hennes selvbiografiske ”Meg eier ingen”.

Men hva det selvbiografiske angår så sier jo KOK i Bokprogrammet at han selvfølgelig har diktet en hel haug, han husker jo ikke alt hva som har blitt sagt i løpet av alle disse årene, han har veldig dårlig hukommelse. Men i stedet for å sette fokus et annet sted, for eksempel i en 3. persons forteller og se det utenfra via et ”han”, har han satt punktet hos seg selv for å si akkurat hva han mener og tenker, det mange kan tenke men aldri våger å si. Og er ikke det et greit utgangspunkt tenker jeg, at det han sier i boken mener han, dette er hans tanker og følelser? Dette mener Karl Ove Knausgård. Og at det er der det selvbiografiske ligger aller mest, og ikke absolutt i hver eneste handling og replikk som forekommer? Noe av ideen har vært å gå så langt inn i seg selv at det føles allmenngyldig til slutt sa han. Og akkurat det tror jeg mange kan skrive under på, det er høy gjenkjennelsesfaktor her, både i rene barndomsminner og tanker rundt familie, samliv, venner og farskap. Men jeg har jo laget det som han sier, det er jo en roman. Og det er jo akkurat det det er, en roman, det står til og med på forsiden av boken.

Stian, jeg skjønner fortsatt ikke verken din eller Tores innstilling til denne diskusjonen.

1) Jeg har aldri uttalt meg om Min Kamp. Jeg liker ikke å uttale meg om noe jeg ikke har greie på. Det jeg har gjort er å spørre hva som er bra med den, altså hvorfor jeg bør lese den. Og det har jeg fått noen gode svar på.

2) Jeg la ut linken til Kjærstads artikkel fordi jeg synes det er bra at et slikt verk som Min Kamp blir debattert. Jeg forstår fortsatt ikke mistenkeliggjøringen av Kjærstads motiver. Han tar Knausgård i forsvar i artikkelen og mener at mannen har fortjent en grundigere behandling enn den som er gitt av norske kritikere. (Har vi lest samme artikkel?)

Det jeg har sparket i gang er en debatt om det som uten tvil er en litteraturhistorisk begivenhet i Norge. Jeg forstår ikke hva som er galt med det.

1) Fint at du endelig har fått svar på hvorfor du bør lese Min kamp. Håper du gjør det.

2) Jeg skjønner ikke hvorfor det er så viktig for deg at "et slikt verk som Min kamp blir debattert" når du en gang ikke har lest det. Hvor kommer denne skepsisen fra, at du leste Ute av verden og ikke likte den? Det er en i tilfelle en argumentasjon jeg ikke skjønner og heller ikke greier ikke å følge. Hvorfor er du så ivrig i å gi Kjærstad rett? Hvilke motiver Kjærstad har vet bare han, og vi kan bare synse, men at det er et forsvar for Knausgård i artikkelen kan jeg overhodet ikke se. Og til slutt, det er vel heller Kjærstad som har sparket i gang en debatt, men vi liker det uansett :-)

Stian, du er en fornuftig mann. Derfor skal jeg prøve å svare på spørsmålene dine, ett etter ett.

Hvorfor er det viktig at Min Kamp blir debattert? Jo, fordi det aldri i Norges Litteraturhistorie har eksistert et så ambisiøst prosjekt som at en forfatter bestemmer seg for å skrive sitt liv over 6 bind. Dette er litteraturhistorisk interessant og i norsk sammenheng unikt. I tillegg er selve verket blitt såpass omtalt i media at man ikke kan være litteraturinteressert og samtidig forsvare at man ikke leser Knausgårds Min Kamp. Dette pirrer min iver etter å diskutere prosjektet.

Er det slik at det går an for en forfatter å annonsere et litterært prosjekt på en slik måte at dersom man er litteraturinteressert så MÅ man lese det? I så fall er det jo genialt. Ikke minst økonomisk for forfatteren.

Min skepsis skyldes delvis dette (at man MÅ lese Min Kamp for ikke å falle akterut i dagens litteraturdebatt ... det er ikke så farlig med Jacobsen, Nygårdshaug og Renberg, men Knausgård MÅ man lese) og det faktum at Knausgård skriver sitt liv. Dette selvskriveri fascinerer meg. Ikke i en slik grad at jeg hiver meg over bøkene hans, men fordi det å "skrive sitt liv" setter mange spørsmålstegn ved en forfatters integritet. Er det mulig å skrive sitt liv. Virkelig? Hva med mennesker som forfatteren har møtt gjennom livet og som har en annen oppfatning av ham? Hva med fiksjonen? (Dette er jo en roman.) Osv. Ja, dette gjør meg skeptisk.

Om det har med min opplevelse av hans tidligere bøker å gjøre? Selvsagt. Hver gang vi bestemmer oss for å lese en bok, vil vi ta med oss det inntrykket vi har av forfatteren fra tidligere bøker. Jeg likte ikke Ute av verden. Selvsagt vil det påvirke min interesse av å lese hans andre bøker til fordel for mye annet interessant i verdenslitteraturen.

La meg ta et eksempel. Mange her inne har blandede følelser vedrørende Nygårdshaug. Mange har lest Mengele Zoo. Noen liker den. Noen ikke. Skulle jeg da fortelle de som ikke likte Mengele Zoo at de absolutt MÅ lese hele 10-binds-serien om Frederic Drum? Den er tross alt bare 2500 sider. Og om de som ikke likte Mengele Zoo ikke ønsket å lese denne serien. Skulle jeg da heve meg over dem å si: Du har ingen rett til å diskutere Nygårdshaugs forfatterskap. Du har jo ikke lest alle romanene om Frederic Drum! Du har bare lest Mengele Zoo! Og den likte du ikke en gang. Nei, du! Hold kjeften din. Dette har du ikke noe med.

Jeg er ikke ivrig på å la Kjærstad ha rett. Jeg synes bare han har et poeng. Og det må jo ikke være slik i dette landet at forfattere ikke kan gå til torgs mot et anmelderkorps han har sterke oppfatninger om. Forfatteren selv ville neppe gjøre det. Og hva gjør våre kritikere så immune at de ikke tåler kritikk? En kritikk av kritikerne er i seg selv interessant, siden de også har en betydning for hva vi ønsker å lese.

Til slutt: Hvis du ikke ser et forsvar for Knausgård i artikkelen, ber jeg deg lese følgende en gang til (sitat Kjærstad):

"Jeg tror Knausgård ønsker seg litterær motstand. Jeg tipper han sitter i Malmö og undrer seg storlig over mottagelsen i hjemlandet. Det ville ikke forbause meg om et av romanens omkved kverner rundt i hodet hans: Forferdelig, forferdelig."

Det forbausende er at Knausgård selv i debatten har forholdt seg taus. Om en forfatterkollega hadde lagt ut påstander i landets største avis som jeg ikke gikk god for, ville jeg benyttet enhver anledning til å slå tilbake. Det har han ikke gjort. Ergo tror jeg at Kjærstad har et poeng.

Det bør være opplagt at det klokeste Karl Ove Knausgård har gjort, nest etter å skrive uvanlig godt, er å holde munn i denne diskusjonen. Han er kun interessert i en ting, å skrive. Jeg kan ikke se at noe av den pågående debatten har virket konstruktivt eller ansporende for litteraturen, i det hele tatt nærer jeg skepsis til forestillingen om at debatt pr definisjon er bra. Jeg har i mange år vært av den holdningen selv, jeg er mer og mer usikker. I tilfellet Kjærstads Kamp, kan vi vel si at det har fått fram det verste i svært mange, og for egen del synes jeg det er bortimot skremmende at han har klart å så tvil om hvor bra verket til Karl Ove Knausgård er, om hvor grunnleggende god denne forfatteren er, og følgelig direkte skremmende at han ikke evner å se kvalitet når den står foran ham i rommet. Jeg gjentar meg selv: Hvorfor hender dette? Hva er det Jan K vil? Hvorfor gjør en høyt profilert og dekorert forfatter en så underlig manøver som denne? Jeg har forsøkt å tenke grundig gjennom dette, hvorfor skulle for eksempel jeg gå løs på en kollega, og resepsjonen av hans eller hennes roman, hva i all verden kunne være min beveggrunn for å opptre slik? Kjærstad gjør noe dumt, etter mine begreper, men han gjør noe menneskelig; han kjemper en kamp for seg selv, for sitt litteratursyn, for sitt eget navn, og det bør være opplagt at det er dét som foregår her. En ting skal han ha: Han klarte å få Karl Ove Knausgårds suksess til å handle om Jan Kjærstad.

Jeg er helt enig i at Knausgård er smart som ikke involverer seg i debatten. Jeg er imidlertid uenig i at debatten i seg selv ikke har virket ansporende for litteraturen. Jeg liker ikke hellige kuer. Jeg synes et så ambisiøst og betydningsfullt verk burde tåle en litterær diskusjon.

Du stiller spørsmål om Kjærstads intensjoner. De synes jeg du skal stille til artikkelforfatteren, ikke til meg. Jeg ser ikke noe underlig i "denne manøveren". Og jeg kan fortsatt ikke se at han i artikkelen "går løs på" Knausgård. Vi leser ham nok med svært ulike briller på. For meg gjorde Kjærstad at jeg fikk en større forståelse for hvilken litterære tradisjon Knausgård skriver i. Utfra mitt ståsted ga det bare større lyst til en gang å selv ta fatt på Min kamp. Jeg kan ikke se at Knausgårds suksess nå handler om Kjærstad. Knausgårds suksess står fortsatt tydelig å lese i statistikkene over mest solgte bøker.

For øvrig har jeg også blitt anklaget i denne debatten for å ha vikarierende motiver. Jeg har blitt anklaget for å fare med uttalelser om ting jeg ikke har greie på. Derfor har jeg egentlig bestemt meg for å la den videre debatten ligge. Vi driver fortsatt og sparker en hest som har vært død en stund. Jeg får komme sterkere tilbake når jeg selv har lest Min kamp og har mer å fare med.

Stig, jeg tror noen av svarene du etterlyser finnes i mitt svar til Stian (over). For min del er denne diskusjonen over. Jeg er mistenkeliggjort (på samme måte som Kjærstad) for å ønske å sverte en forfatter jeg har stor respekt for. Jeg har lært at man må lese samtlige av en forfatters bøker for å kvalifisere til å starte eller delta i en generell debatt om hans litteratur. Jeg opplever nå at vi sparker en hest som har ligget død en god stund. Selv i Aftenposten har debattantene stilnet. Og når saken brukes av Nytt på Nytt redaksjonen, er det kanskje på tide å finne andre litteratur-fenomen å diskutere.

Når det er sagt, vil jeg gjenta mitt tantra om at det er viktig med debatt, om forfattere, bøker og anmeldere. Og alle burde være velkommen til debattantenes bord, uansett hvilke forutsetninger de har for å fremme sine argumenter.

Mange gode poenger, spesielt angående hvem det er Kjærstad ønsker treffe med artikkelen.