Bok nr. to av Flatland bygger på hennes første. Her prøver forfatteren, i Carl Frode Tiller-stil, å sirkle inn skjebnene til de gjenværende nærmeste pårørende i bygda etter tragedien hvor tre gutter, fra samme bygd, er blitt drept i Afghanistan. Det blir litt for forsiktig, samtidig som andre problemer blandes inn, som foreldrerett, gårdsbruk og dysfunksjonelle forhold og relasjoner. Akkurat som om tragedien ikke kan stå der alene, at den ikke kan bære en bok nr. 2. Jeg likte at den første sluttet som den gjorde. Den var åpen og dermed kunne den også stå igjen med litt tyngde. I bok nr. to blir det hele litt overdramatisk og lite troverdig.
Viser 1 svar.
Jeg likte derimot denne oppfølgeren.
Her får vi se følgene etter så mange år med dårlig kommunikasjon, fortielser og innestengte, vonde følelser. At Tarjei dro til Afghanistan, var jo et resultat av at han ville bort, samme hvor, bare han kunne komme seg vekk fra alle forventningene hjemme. Det var det samme med Trygve; han reiste fordi Sigurd ikke ville gå ut åpent om det forholdet de hadde.
Det er sikkert mange grunner til at mennesker drar avgårde som soldater til et krigsherja land, men jeg vil tippe at det ikke alltid er bare på grunn av at de vil "redde" menneskene i det landet de reiser til. Heller ikke bare fordi de blir fristet av at de kommer til å bli godt betalt, eller fordi det kommer til å bli spennende og mye action. Antagelig er det også noen som reiser fra noe, for å komme bort, vekk, fra noe hjemme som de kanskje ikke klarer å sette ord på.
Sist sett
