Det hele begynner spektakulært nok med funnet av et avkappet barnehode på en stake i Larvik. Politiførstebetjent Wisting leder etterforskningen. Hans datter Line nøster også opp tråder i kraft av sin jobb som journalist i VG.
Det er forsåvidt tidvis spenning gjennom boken, men likevel skurrer det veldig for meg. Alt går jo så greit og problemfritt hele veien. Wisting og datteren møter knapt på en hindring eller et blindspor der de fra hver sin kanter sirkler seg inn mot en løsning. Selv det å reise til Afghanistan på et øyeblikks varsel og oppsøke en hjemsendt tenåring som befinner seg et sted i fjellene, fremstår som en hverdagslig handling.
Politiførstebetjent Wisting kan innimellom selv nesten ikke tro hvor heldig han er og hvor lett ting går, og dermed får man i hvert fall ikke meg til å tro på historien heller. Når både far og datter i tillegg opplever søt romantikk og kjærlighet underveis, da er jeg redd jeg sitter igjen med inntrykket at dette var litt fantasiløst og lite troverdig.
Viser 8 svar.
Troverdig synes jeg da absolutt den er. Og faktisk litt tankevekkende også - det har iallfall aldri falt meg inn at mindreårige asylsøkere som "forsvinner", kan ha kommet borti slik virksomhet. At selve reisen til Afghanistan var en hverdagslig sak, er vel ikke så rart. Akkurat der tror jeg nok vi har forbindelser som trekker i de rette trådene både for inn- og utreise. Selve oppholdet var derimot langt fra hverdagslig.
Grei nok avkobling fra mer krevende stoff. Jeg gir den en firer. Sammenlikningen med Nesbø nedenfor her synes jeg blir søkt. Etter hvert synes jeg Nesbø overspiller, overdramatiserer og legger inn helt unødvendige og ulogiske hindringer og blindspor.
Nettopp lest denne, jeg likte den godt. Den ga litt innsyn i noe jeg visste lite om - virket realistisk på meg. - Jeg har lest de fleste av Wisting-bøkene nå, men jeg begynte med de siste først - så jeg er litt på "etterskudd". Mer om denne i Reading Randi
Det er bra man har ulike meninger. Jeg kan ikke annet enn å gjenta at jeg syntes Nattmannen var litt enkel, banal og kjedelig. For meg ble hele Afghanistan-turen veldig lite troverdig. Personlig liker jeg Nesbøs krim veldig godt og synes kvaliteten på hans bøker er atskillig bedre. Og da tror jeg det var siste gangen jeg gjentar akkurat det i denne omgang.
Jeg sitter med en smak av at Gyldendal strever for å bygge seg sin egen Jo Nesbø. Forfatternavnet smurt utover, boktittel og omslag en klisje. Hm.
Om jeg ikke var inne på akkurat det, så tenkte jeg også på Jo Nesbø underveis. Nå er det jo egentlig veldig urettferdig å sammenligne forfattere, men jeg klarte likevel ikke helt å la være. For meg ble det stor kvalitetsforskjell på disse to.
Skjønner ikke hva dere mener. Jeg liker både Nesbø og Horst, men ser ikke noen likhetstrekk utover at begge skriver bra. Hovedpersonene er jo to helt forskjellige karakterer, helt uten likhetstrekk, og miljø og setting er også helt forskjellige. Skal man sammenligne Lier Horst sin Wisting med noen, så ma det vel være Mankells Wallander ? Ihverfall når det gjelder Miljø, setting og plott.
Jeg skriver heller ikke at jeg sammenligner hovedpersonene - det har ingen ting med det å gjøre. Jeg snakker om språket, plottet, måten å bygge opp historien på, grad av troverdighet når det gjelder veien mot en løsning. Da synes jeg fortsatt Nesbø opererer i en helt annen divisjon enn Horst.
Selvfølgelig er det lov å like både Horst og Nesbø - skulle bare mangle. Men det er også lov å mene at Nesbø skriver veldig mye bedre.
Ja, ok. Synes også Nesbø skriver bedre, det var egentlig selve sammenligningen jeg ikke helt så poenget med.
Sist sett
