Nei, det skal noe til å nå opp på nivået til Åsta Holth sine bøker om Finnskogen. Der er Åsta suveren. Der er jeg enig med deg.
Men Britt Karin Larsen klarer også å beskrive og formidle nøden og fattigdommen, slitet og strevet for å overleve i de dype skogene på en vár og stillferdig måte. Det å leve i pakt med naturen og å kunne utnytte alt hva den kan gi, er en viktig del av våre røtter.
Hennes bøker om taterne slukte jeg for noen år siden, romantrilogien om taterkulturen: "De som ser etter tegn", "De usynliges by" og "Sangen om løpende hester". De bøkene blir vel regnet som hennes hovedverk, og gjorde dypt inntrykk på meg den gangen. Taterne led mye vondt og ble behandlet som mindreverdige mennesker i samfunnet.