Det var i forbindelse med en reise til slagmarkene i Normandie for noen år siden at jeg for første gang ble oppmerksom på fotografen Robert Capa. Utstyrt kun med sitt kamera ble han sendt ut ved Omaha Beach sammen med den første bølgen av allierte soldater på D-dagen. Resultatet av hans innsats for å dokumentere hendelsene ble nesten helt ødelagt av en overivrig tekniker i Life Magazine, og kun 11 bilder av varierende kvalitet ble reddet.
Boken Vente på Robert Capa er på ingen måte noen biografi. Boken befinner seg i skjæringspunktet mellom fakta og fiksjon - noe som innimellom var litt forstyrrende, men det skyldtes bare mitt eget ønske om at historien skulle være mest mulig etterrettelig.
Boken gir et portrett av Robert Capa og hans store kjærlighet og etter hvert fryktløse kollega, Gerda Taro, i et par års tid på midten av 30-tallet. Deres møte og tilværelse i førkrigstidens Paris og deres reiser til Spania for å dokumentere borgerkrigen. Forfatteren lanserer i denne forbindelsen en interessant teori omkring tilblivelsen av et av verdens mest kjente og omdiskuterte krigsbilder. Det gis også noen få innblikk både bakover og fremover i tid i forhold til de begivenhetene som skildres.
Jeg synes boken er god og interessant - uavhengig av om man er interessert i Capas bilder eller ei. Gerda Taros historie var jeg overhodet ikke kjent med fra før, og hun fortjener så absolutt å løftes frem i lyset. Jeg fascineres av personer som på denne måten deltar i første linje i krigshandlinger for å dokumentere begivenhetene for oss andre. For disse to skulle det da også koste dem livet.
Viser 1 svar.
Sist sett
