Å argumentere mot positiv tenkning - slik Barbara Ehrenreich gjør i Bright-Sided - vil for mange fortone seg som toppen av perversitet, så det er best jeg starter med å presisere hva hun ikke sier: Slik Ehrenreich selv uttrykker det, er hun "not against having a nice day". Hun argumenterer ikke for negativ tenkning. Hun benekter heller ikke på noen måte at det finnes legitime grunner til å være positiv.
Det Ehrenreich først og fremst kritiserer er en ideologi som gjør det obligatorisk å være positiv - og alltid si ja - enten man har noen slik grunn eller ikke (og i ekstreme tilfeller selv om alle alarmer piper uten stans og alle varsellamper blinker rødt). I følge denne ideologien finnes det ikke noe slikt som velbegrunnet tvil eller legitime motforestillinger. Enhver appell til relle farer, reelle problemer eller - i ekstreme tilfeller - til realiteter i det hele tatt er kun unnskyldninger for "feil innstilling".
Hele ideologien inneholder et sterkt element av mind over matter eller sågar ren solipsisme. Det er en betydelig overlapp mellom motivasjons- / selvhjelpsbevegelsen (som skal ha mye av den tvilsomme "æren" for den "positive tenkningens" gjennombrudd) og "new age"-miljøet, og all den obligatoriske pseudovitenskapen - deriblant misbruk av kvantefysikken til å støtte tøv som "the law of attraction" (kjent fra Rhonda Byrnes pseudovitenskaplige makkverk The Secret) - er fullstendig mainstream innen bevegelsen. Den grunnleggende ideen er at den fysiske virkelighet kun eksisterer i menneskesinnet, eller i det minste er underordnet psyken på en eller annen måte. Ved å modifisere ditt eget sinn kan du derfor angivelig forandre den fysiske virkelighet ("The universe is a big mail order department"): Hvis du f.eks. er fattig kan du tenke deg rik, og hvis du er syk kan du tenke deg frisk forutsatt at du tror sterkt nok og har en positiv innstilling.
Baksiden av mynten er selvsagt at hvis du er syk eller fattig og din situasjon ikke magisk forbedres, vil det bare være din egen skyld på grunn av din negative innstilling. Og nettopp her har vi ett av hovedproblemene med den positive tenkningens tyranni: Alle som lider noen form for ulykke i livet - selvforskyldt eller ikke - må nå i tillegg leve med stigmaet av å ha forårsaket problemet selv med sine negative tanker. Ehrenreichs egne erfaringer med dette etter å ha blitt diagnostisert med brystkreft var noe av det som inspirerte henne til å skrive boken. I følge Ehrenreich er det neppe heller tilfeldig at motivasjonsindustrien hadde sin gullalder samtidig med at nedbemanningene innen næringslivet nådde sitt klimaks. Slik lyktes det arbeidsgiverne å kvele enhver dissens, både fra dem som gikk ut i arbeidsledighet og fra dem som fremdeles var ansatt og måtte overta arbeidet til alle de oppsagte i tillegg til sine tidligere oppgaver. For hvem ønsker vel å bli oppfattet som en sytekopp når det er opplagt at de har fått en gylden mulighet til å prøve seg på noen spennende "nye utfordringer"?
Det dypere problemet er simpelthen dette: Det er ikke sant. Virkeligheten er det den er og bryr seg ikke det aller minste om hva vi tror eller mener om den. Problemer eksisterer på ordentlig samme hva vi måtte tenke, og motforestillinger er av og til berettiget. Å nekte å erkjenne dette er den sikreste katastrofeoppskrift som kan tenkes. Den amerikanske invasjonen av Irak og de siste årenes økonomiske krise må begge - i hvert fall til dels - kunne tilskrives en kultur av tvungen optimisme og konformitetspress hvor alt som het motforestillinger automatisk ble avfeid som negativitet og feil innstilling. Siste ord går til Ehrenreich selv (fra et foredrag ved The Seattle Public Library 2009):
I have no reason - realistically - to expect that I will accomplish the goals for myself in my life, such as ending human suffering and powerty and things like that. But my feeling about it is: Ok, maybe I won't, but i will die trying.
Sist sett
